Den statistisk sett klart viktigste motivasjonsfaktoren ved migrasjon er de langt større økonomiske mulighetene i ankomstlandene. Siden arbeidere får bedre betalt i rike land enn i fattige, og de sosiale ordningene også vanligvis er bedre, vil selve flyttingen nesten i seg selv være ensbetydende med en høyere levestandard.

Det ligger derfor i kortene at de som drar størst fordel av migrasjonen, er migrantene selv, observerer Paul Collier i kapittel 6 * av «Exodus».

Kultur og produktivitet

Sett fra et økonomisk synspunkt er dette nesten magisk: Et individ kan skape større velstand simpelthen ved å flytte på seg. Det er som om man kunne trylle frem penger, og det fremkaller eufori:

This is why economists get so excited by enhanced migration: it is the closest the world economy comes to a free lunch.

Saken er imidlertid for viktig og for kompleks til å overlates fagidioter. Ut fra enkelttilfellet med vellykket individuell migrasjon, trekker de den konklusjon at fordelene ganske enkelt summeres med massiv migrasjon: To migranter er dobbelt så bra som én migrant. Tenk så bra det blir med en million migranter!

ANNONSE

Men her behøves is i magen. Det er nemlig forskjell på individuelle og kollektive fenomener. Hva er grunnen til at det fungerer på et individuelt plan?

Velstandsbykset hos individet skyldes hovedsakelig at migranten har flyttet til en kultur hvor den sosiale modellen resulterer i høyere produktivitet og større offentlig omsorg. Det er altså ved å legge den opprinnelige kulturen bak seg at migranten får et bedre liv.

An uncomfortable corollary is that it is not desirable for migrants […] to bring their social model to their host country. Whether or not migrants realize it, the impetus for their emigration is to escape from those aspects of their countries of origin that have condemned people to low productivity.

Så mye for flerkulturen. Dessverre gjør økonomer bare unntaksvis slike betraktninger. De tar vanligvis forskjellene i produktivitet mellom land for gitt. Men hvis migrantene er mange nok til at de bringer den ufungerende sosiale modellen fra opphavslandet med seg, vil ikke nødvendigvis den forutsetningen forbli oppfylt.

Kvalifikasjoner og land-shopping

Forskning som Collier har gjort sammen med Anke Hoeffler, viser at innteksforskjeller mellom land ikke er hele historien. Det handler også om hva hver enkelt migrant med sine kvalifikasjoner kan oppnå i de forskjellige landene. En konsekvens av det er at man går på land-shopping:

Those migrants who expect to earn below-average incomes should prefer countries with high redistributive taxation, whereas those who expect to earn above-average incomes should prefer countries that accept greater inequality.

Kombinasjonen av lønns- og velferdsnivå har således en virkning på migrantenes valg som er mye gunstigere for USA enn for Europa. De som har lave kvalifikasjoner, foretrekker vår verdensdel.

Europe is more equitable, with the most generous welfare systems in the world, and it tends to attract migrants with a lower skill profile […]

Dette reiser både etiske, sosiale og politiske spørsmål. De er ikke enkle.

Gratislunsj for hvem?

Det er altså migranten som drar den største fordelen av migrasjonen. Bør vedkommende få beholde den fordelen for seg selv? Eller bør den gjøres til gjenstand for beskatning på en eller annen måte, slik vi andre ville ha blitt hvis vi plutselig fikk ti ganger mer penger mellom hendene? Hvem skal i så fall nyte godt av den skatten?

Opphavslandene, mener noen av Colliers kolleger:

At least superficially, this is ethically very attractive: migrants receive a massive windfall gain that makes them dramatically better off and so able to help their much poorer fellow citizens in the country they have left.

Man kan spørre seg hvor rett det er å la noen av fordelene tilfalle myndighetene i opphavslandene. Disse er gjerne korrupte, og de har mye av skylden for den ufungerende sosiale modellen som er bakgrunnen for migrasjonen. Til en viss grad foregår det likevel: Myndighetene i noen land, som Eritrea, truer til seg penger av emigrantene.

I praksis skjer den viktigste omfordelingen av gevinsten som migranten har skaffet seg, ved at denne sender penger til familien i hjemlandet.

Den største moralske gjelden

Oxford-økonomen innvender at den moralske retten til deler av gevinsten vel så mye tilhører ankomstlandene. At migranten har fått større produktivitet er deres fortjeneste, takket være en overlegent bedre sosial modell. Migranten får del i en sosial kapital som andre har bygget opp:

This social model is a form of public capital: a productive asset that has been accumulated over a long period, less concrete than a road network but not less important.

Man skal ikke glemme hvis fortjeneste dette er:

The accumulation of this public capital has been paid for by the indigenous population. The form of payment might not have been obvious.

Her kan man i parentes spørre seg hvor mange anonyme eller glemte helter fra krig eller hverdag det egentlig er som gjennom tiår eller århundrer uten ære eller personlig vinning har gitt sine større eller mindre bidrag til det Norge, det Frankrike, det Italia eller det Storbritannia som stiger frem i dag. Er det takknemlighet overfor den resulterende sosiale kapitalen vi fornemmer idet noen uten norske røtter sier at «jeg er like norsk som deg»?

Collier minner om noen av bidragene. Vi har gode institusjoner, vi har allmenn stemmerett. Men dette kom ikke av seg selv:

Modern productivity is built on the back of past street protest that cracked the power of self-serving, extractive elites.

Blant de mest produktivitetsfremmende tingene er likestillingen mellom menn og kvinner. I dag er det lett å glemme at noen betalte en høy pris for den for bare litt over hundre år siden.

arrest-of-a-suffragette-london-1910-15
En forkjemper for kvinnelig stemmerett blir arrestert i London ca. 1910, foto: Wikimedia Commons.

Likestillingen var altså en erobring, den kom sent, og den er blant de mest truede også. Hvor mange migranter verdsetter suffragettene som kvinnelige helteskikkelser? Fruktene av deres innsats høster de enn så lenge uansett.

Migrants benefit for free from capital that has been costly to accumulate.

Men det er svært vanskelig for vertslandet å kreve tilbake noe av denne fordelen, skriver Collier – i den grad det overhodet forstår verdien av sin egen historie, kunne vi legge til. Man kan av mange grunner ikke treffe politiske tiltak som vil gjøre migranter til borgere av klasse B, ikke minst fordi det svekker integreringen. Collier frykter også at det ville bety en offisiell stadfestelse av oppfatningen om at migranter er en byrde, til tross for at moderat migrasjon totalt sett er bra, og at dette ville bli misbrukt politisk på en måte som øker motsetningene i samfunnet.

Man må derfor avfinne seg med at migrantene beholder mesteparten av gevinsten selv. Som urett på liten skala er det akseptabelt. Forblir det akseptabelt på stor skala?

Gjelden til familien

Når migranter med jevne mellomrom sender penger til familien i hjemlandet, er ikke det bare veldedighet mot ens egne, skriver Collier. Ofte er det også en nedbetaling av investeringen familien gjorde for å sette vedkommende i stand til å migrere. I et fattig land vil bare kostnaden ved reisen kreve lang tids sparing og forsakelser.

Disse kjensgjerningene gir to viktige innsikter: Det er for det første ikke de elendigste som migrerer, men snarere personer tilhørende familier som har hatt noe å legge til side. Det betyr også at det sjelden er de fattigste områdene i verden som drar fordel av migrasjonen til Vesten. For det andre er det ekstremt viktig for migrantene å lykkes for ikke å skuffe familien og la den bli sittende igjen uten tilbakebetaling. Veien er kort til kriminalitet eller til å risikere livet.

Migration helps people to transform their lives, but these people are not among the poorest.

Resultatet er altså at Vesten hjelper mennesker som har det endel bedre enn sine landsmenn til et bedre liv, mens de elendigste blir glemt. Hvor er moralen i alt dette?

Den politiske faktoren

Selv om de rike landene gjerne later som noe annet, beskytter de seg mot denne langt fra ideelle tilstanden ved å legge restriksjoner på innvandringen. De innskjerper reglene for politisk asyl, de setter høyere inntekts- eller kvalifikasjonskrav, de viser litt mindre rundhåndet gjestfrihet eller iverksetter andre tiltak.

Men noen digre smutthull gjenstår: familieinnvandringen og misbruk av det politiske asylet – gjerne i kombinasjon med kriminalitet, som menneskesmugling eller dokumentfalsk, som befester mafiastrukturer og setter folk både i finansielt og seksuelt slaveri.

I klankulturene som er typiske for fattige land, vil klanene som har muligheten til å sende familiemedlemmer til Vesten via arrangerte ekteskap med noen som allerede bor der, strekke seg langt for å få det til. Det klarer de mye lettere hvis det vestlige landet er vertskap for en stor diaspora av ens egne landsmenn. Disse kolonilignende strukturene spiller mange forskjellige roller i det å tilrettelegge for kjedeinnvandring.

Because family ties are privileged in the allocation of visas, diasporas create opportunities for the legal access of subsequent migrants. Unsurprisingly, established migrants come under intense pressure from their family in their country of origin to facilitate the legal process.

Ekteskapet er den mest opplagte løsningen. Men diasporaen tilbyr også praktisk hjelp, informasjon og sosial kontroll, og det siste er viktig for å sikre at forpliktelsene mellom ankomst- og opphavslandet blir overholdt, ikke minst de finansielle. Eksemplene er flere enn de som dukker opp i en velfødd gjennomsnittlig norsk forestillingsevne.

Their businesses can find temporary room for newly arrived relatives even if they are not very productive since minimum wage laws can easily be evaded.

Often, established migrants will be in the best position to pay for travel tickets: they are earning far more than their relatives in countries of origin. If the money is provided as a loan, they are in a strong position to enforce repayment: they can observe success and they can make life difficult for defaulters.

Dynamikken er like eksplosiv som den er uheldig. På bakgrunn av historiske data estimerer Collier at 10 nye medlemmer til diasporaer i 1960 økte til 83 innen år 2000.

Ekteskap som visum

Det klart viktigste instrumentet i dette spillet er ekteskapet. Det instrumentet er tilgjengelig fordi vertssamfunnene ikke ønsker å gi sine nye medlemmer færre rettigheter enn de gamle.

For gamle innbyggere i et vestlig land er det nemlig en selvfølge at de har rett til å bringe en utenlandsk ektefelle med seg hjem. Av automatikk og av intellektuell latskap gis denne retten også til innvandrere. Det reiser et etisk dilemma:

[D]oes the right to immigrate necessarily confer on the migrant a right to grant others the right to immigrate? If so, do those others in turn have the right to confer the same right?

Hvis man stiller det norske, det franske, det italienske eller det britiske folket disse spørsmålene, vil svaret uten tvil bli et dobbelt, rungende nei.

Det er en grunn til at innfødte har rett til å bringe utenlandske ektefeller med seg hjem, skriver Collier: Det er simpelthen fordi det er såpass få som ønsker å benytte seg av den adgangen, at det ikke er noe problem. Det er ellers velkjent at den som gifter seg med en innfødt, integreres mye lettere. Men dette er ikke offisielle grunner, det er en taus samforståelse i den opprinnelige befolkningen. At den uten videre har kommet til å gjelde migranter, er dypt problematisk.

Utveien

Hvordan kan vi komme ut av det som truer med å bli et irreversibelt uføre?

I det kan kaller «the most important ethical choice in this book», gjør Oxford-professoren noe såpass oppsiktsvekkende som å se på saken fra grupperettighetenes synsvinkel, snarere enn de individuelle rettighetenes. Det finnes visst et «oss» og et «dem», når alt kommer til alt:

[M]igrants should collectively benefit from excludable public goods such as social housing and the right to bring in a relative to the same degree as the indigenous population.

Det ville bety at eksempelvis somaliere, irakere og afghanere i Norge ikke kunne hente ektefeller hit til lands fra opphavslandene med noen større hyppighet enn nordmenn henter ektefeller fra sine foretrukne utland utenfor EØS (USA, Thailand etc.). I praksis ville det være ensbetydende med en slutt på den meningsløse kjedeinnvandringen fra land med ufungerende sosiale modeller som er oss dypt fremmede.

Det ville være på høy tid. Hvem er det som med hånden på hjertet ville si det motsatte?

Meningsmålinger viser at 40 % av menneskene i de fattige landene ville emigrere til Vesten hvis de kunne. Med mindre noe gjøres for å stanse den dynamikken som gjør at diasporaene vokser uhemmet, har vi dem her i løpet av århundret. Det ville ikke bli noe gøy. De demokratiske virkemidlene for å forhindre det er tilgjengelige. Det første av dem er ordet. Hvis vi gjør det samme etiske valget som Collier, kan vi fortelle om det.

 

 

(VII): Ulemper for migrantene

 

* Den oppmerksomme leser spør seg kanskje hva som skjedde med kapittel 5, som avslutter analysen av migrasjonens virkninger på vertssamfunnene. Artikkelforfatteren repliserer at Collier ikke tilfører diskusjonen fra kapitlene 3 og 4 noe vesentlig nytt, men snarere en betraktning over virkningene på migrasjonspolitikken som er av nokså begrenset interesse. Omstendighetene får den til å gå gjennom faser som Collier finner lite rasjonelle. Men politikken har aldri vært rasjonell, den preges av menneskelige defekter som ikke finner sin plass i økonomenes modellverden, som vi stemmer ned med føttene. Vi gir likevel artikkelen romertall VI for at det skal stemme overens med bokens kapittelnummer. Bykset fra IV til VI får bli å sammenligne med hoppet fra seterad 12 til 14 på enkelte passasjerfly.

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629