Kommentar

En bekymring mange med rette nærer i disse dager, er konsekvensene av en strøm av mennesker fra Asia og Afrika med tvilsomme sjanser til å lykkes i europeiske kunnskapsøkonomier med millioner av arbeidsledige. I hvilken grad kan politikken egentlig styre forandringer av en slik størrelse på en hensiktsmessig måte?

Dette temaet ble berørt av Ap-leder Jonas Gahr Støre i en tale til partiets landsstyre på Utøya sist tirsdag, omtalt blant andre av Dagbladet:

Han sa at Norge har en formidabel integreringsjobb, og at Ap skal utvikle en dreiebok for hvordan kommunene skal drive god integeringspolitikk.

Støre virker altså ikke i tvil om at hans eget parti ikke bare vet hvordan integrering oppnås, men at det også er i stand til å lære kommunene å gjøre det i praksis. Ap skal altså klare noe ingen andre har klart.

Utspillet kan gjøre en litt oppgitt, for det viser en klart manglende forståelse av hvilke omstendigheter som er gunstige for integrering, og i hvilken grad en kommune realistisk kan legge til rette for dem. Det er et gudene vet hvilket eksempel på synsing i fravær av faglighet. Men fagkunnskap finnes, så hvorfor ikke lytte til den?

Svært viktig i integreringssammenheng er begrepet diasporaer, som etterhvert står helt sentralt i migrasjonsforskningen.

På norsk er ordet vanligvis blitt brukt om store og små jødiske samfunn og fellesskap som i løpet av historiens gang er blitt spredt rundt omkring i verden som følge av migrasjon, mens det på engelsk også benyttes generelt om en hvilken som helst religiøs, etnisk eller nasjonal minoritet med en innvandringshistorie i et større samfunn.

Diasporaer har store innbyrdes forskjeller, men kjennetegnes ved at det finnes en følelse av samhørighet mellom dets medlemmer som har å gjøre med at opphavslandet ikke er på psykologisk avstand. Det finnes bånd mellom dem som beholder en sterk følelsesmessig tilknytning dit. Det resulterer i at man tenker som, omgås og helst stifter familie med de andre i diasporaen.

Disse følelsene er også migrasjonsmessig relevante størrelser. For de innebærer ofte at man hjelper og stiller opp for nye innvandrere fra ens eget opphavsland. Det kan skje både på lovlig og ulovlig vis, f.eks. at man hjelper folk med å finne bolig og jobb, eller ved at man smugler dem over grensen.

Diasporaenes størrelser er viktige blant annet av to grunner.

For det første fordi de er en av faktorene som driver migrasjonen til et land. Dersom andre variable holdes konstante, vil innvandringen fra et land til et annet, være proporsjonal med størrelsen til diasporaen av personer fra ankomstlandet som bor i opphavlandet.

Innvandring får altså diasporaene til å øke, hvilket i sin tur forårsaker mer innvandring.

Diasporaenes størrelse kan også reduseres, ved at en viss andel av deres medlemmer etterhvert føler større tilhørighet til storsamfunnet. Det skjer altså en viss absorpsjon fra diasporaene. Man omgås flere personer tilhørende majoriteten, man stifter gjerne familie med noen av dem, og man viser ikke lenger den samme offerviljen overfor nyankomne personer som tilfeldigvis har røtter i samme opphavsland.

Integrering er ikke nødvendigvis det samme som absorpsjon, men i den grad integrering er definert på en meningsfull måte, er det ingen tvil om at det vil være en klar sammenheng mellom de to. I fravær av absorpsjon vil det heller ikke være noen nevneverdig integrering.

Paul_Collier_World_Economic_Forum_2013

Oxford-økonomen Paul Collier (bildet) forklarer i sin bok «Exodus» den andre grunnen til at diasporaenes størrelse er viktig:

Size matters because the more interactions that a member of the diaspora has with the indigenous population, the more rapidly she is likely to merge into it. But while some of her interactions will be with the indigenous population, some will be with other members of the diaspora. The larger is the size of the diaspora relative to the indigenous population, the smaller will be the proportion of her interactions with the indigenous.

Med andre ord: Jo større diaspora, desto mindre integrering.

Så lenge det er et visst samsvar mellom strømmen inn til diasporaen (innvandring) og strømmen ut av den (integrering), er resultatet en sosial likevekt.

Men i dag er vi i den dobbelt uheldige situasjon at diasporaene som har den langsomste integreringen på grunn av kulturell avstand, er de samme som øker raskest på grunn av innvandringen. Da ikke bare opphører likevekten, skriver Collier:

We have been observing the beginnings of a disequilibrium of epic proportions.

Integreringsjobben er altså håpløs, for diasporaene vokser ukontrollert. Skal integrering oppnås, kan ikke diasporaene vokse. Det kan bare oppnås på én måte, nemlig ved å redusere innvandringen. Det er det eneste integreringstiltaket som vil virke. Uten streng innvandringskontroll, ingen integrering.

Lenge før professoren ved et av verdens beste universiteter skrev dette, kom Oslo Frps leder Peter N. Myhre til samme konklusjon, som omtalt i Aftenposten høsten 2011:

Veksten er ute av kontroll, men ingen ting blir gjort fra statlig side, sier leder i Oslo Frp, Peter N. Myhre. Han gjentar sitt forslag fra forrige årsmøte om å kreve innvandringspause for Oslo. Denne gangen skal kravet inn i valgprogrammet. – Veksten har vært for stor og for rask. Vi får ikke til integrering i en by som blir oppdelt i ulike etniske landsbyer, sier Myhre

Arbeiderpartiets Rune Gerhardsen var av en annen oppfatning:

Han fnyser av forslaget om innvandringspause.- Jeg har sjelden hørt et mer gammelmodig, håpløst forslag. Hvis Frp tror vi kan melde oss ut av en internasjonal verden, viser det bare hvor nedsnødde de er, sier Gerhardsen

I lys av Colliers betraktninger var det derimot et moderne, opplyst og fremtidsrettet forslag, mens det snarere er Støres illusjoner om å trylle frem integrering gjennom de ikke nærmere spesifiserte tiltakene i «dreieboken», som er nedsnødde.

Men dessverre er politikken så skitten at den simpelthen vil definere integreringen på en måte som gjør det mulig å påstå at den er oppnådd, selv om det skulle være mentale lysår mellom diasporaene og nordmennene. På den måten kan tiltakene legges frem som en suksesshistorie, selv i nærvær av de parallellsamfunnene som uunngåelig vil vokse. Slik tingenes tilstand er, dreier jo politikken seg om å fortelle de løgnene som får en gjenvalgt.