Migrasjon påvirker vertssamfunnene på mange forskjellige måter, på godt og ondt: økonomisk, sosialt, kulturelt og politisk. Hvilken påvirkning er totalt sett den viktigste, og er denne overveiende positiv eller negativ?

Paul Collier er mest interessert i å analysere spørsmålet i fremtid, for fortiden kan ikke gjøres om på. Han streifer som snarest fortiden likevel: For vertssamfunnene har de økonomiske konsekvensene hittil vært forholdsvis begrensede, og mindre enn de sosiale. De har gitt visse utslag for enkeltpersoner, men det totale bildet er ikke forandret all verden.

I fortid og fremtid, særlig ved fortsatt økende migrasjon, er de sosiale konsekvensene mye større enn de økonomiske, fastslår Collier, som vier kapittel 3 av «Exodus» – bokens lengste – til dette kompliserte spørsmålet. (Det er naturligvis ikke vanntette skott mellom disse to: Sosiale konsekvenser får også økonomiske følger i det lange løp.)

ANNONSE

Den korte historien er at moderat migrasjon er bra, mens høy migrasjon ikke er det.

Den lange historien begynner med å forstå viktige sosiale kjennetegn ved våre egne land.

Men før Collier får begynt ordentlig, ser han seg nødt til å gjendrive en ofte gjentatt myte, nemlig at den omtrent viktigste antropologiske innsikten er at migrasjon alltid har forekommet, at vi alle er etterkommere etter migranter, og at det derfor gir liten mening å skille mellom innfødt befolkning og migrasjonsbefolkning. Slik tryller man vekk relevansen av de sosiale konsekvensene for vertsbefolkningen. Den finnes egentlig ikke.

Som eksempel på at dette er empirisk galt bruker Collier sitt hjemland Storbritannia, som han sier neppe er unikt. Inntil det 20. århundre var øyas befolkning nemlig bemerkelsesverdig stabil. Og nyere genetisk innsikt viser at omlag 70 prosent av befolkningen på øya selv i dag nedstammer fra folk som bodde der allerede for 6000 år siden. En viss migrasjon har forekommet i løpet av dette tidsrommet, men tallmessig har den vært for beskjeden til å rokke ved den essensielle stabiliteten. Migrantene ble da også i all hovedsak sammenvevet med dem som bodde der fra før, og det er viktig, bemerker Collier: På den måten blir folk som tilhørte øyas opprinnelige befolkning en del av slektstreet til migrantenes etterkommere, og det gir en helt annen tilhørighet til landet enn hos dem som ikke har noen slike aner. Britisk historie blir også deres egen historie. For de av oss som har barn med røtter i to land, er det lett å nikke gjenkjennende til dette: De er hjemme på to steder.

Dette er allerede en viktig innsikt i spørsmålet Collier analyserer. For personer som føler en felles tilhørighet til et folk, har – selv om de ikke kjenner hverandre – også lett for å føle et gjensidig samhørighetsforhold, som ikke oppstår like enkelt mellom medlemmer av to forskjellige folk, i alle fall statistisk sett – unntak vil alltid forekomme begge veier. En slik samhørighet kan i parentes bemerket stikke dypt selv mellom personer som ikke liker hverandre spesielt godt: Noe større forener dem.

«Mutual regard» er ordene Collier bruker om denne følelsen, som er noe mer eller litt annet enn respekt – et ord med forskjellige forståelser, som også kan romme frykt og hensynsfull likegyldighet. Det er snarere en subtil aktelse blandet med velvilje og lojalitet. Den skaper to resultater som er av største betydning for vellykkede samfunn. Det ene er en solidaritet som manifesterer seg i viljen til å hjelpe andre, til og med mennesker man ikke kjenner – også økonomisk, slik det f.eks. skjer med skattefinansierte velferdstiltak. Man drar tilstrekkelig kjensel på andre til å tenke at «det der kunne ha vært meg selv, med litt mindre flaks». Det andre er viljen til samarbeid og støtte til fellesgoder. Man «gjør sin plikt og krever sin rett», og forventer i godt håp at andre gjør det samme – både i den private og den offentlige sfæren. Denne balansen er skjør, og selv om den neppe påvirkes mye av litt migrasjon, kan den forrykkes av høy migrasjon.

Temaet er generelt og veldig stort: Hva er det som gjør at grupper av mennesker lykkes med å samarbeide? Mange disipliner bidrar med bruddstykker av svar på spørsmålet, eksempelvis økonomien, psykologien og spillteorien.

For Collier er et vesentlig forskningsresultat at vellykkede grupper ikke tillater gratispassasjerer. Den som krever sin rett uten å gjøre sin plikt, må møtes med sanksjoner. Problemet er at noen må iverksette dem. I en verden som har glemt å verdsette disiplin, er ikke det enkelt:

In most modern societies people have become increasingly reluctant to be judgmental about the behavior of others. But the comforting face of benevolence is dependent upon a tough-minded and judgmental minority.

De som er gamle nok, husker hvordan det gikk da Rune Gerhardsen for et kvart århundre siden prøvde å være «judgmental» med boken «Snillisme på norsk». Det var langt fra konsekvensfritt for ham, og de indigerte reaksjonene avbrøt det som kunne ha blitt en lysende politisk karriere.

Det er ikke noe hyggelig å iverksette sanksjoner. Men det er verre ikke å gjøre det:

Cooperative outcomes are fragile because if enough people back away from punishment, then non cooperation becomes the rational strategy.

Det største problemet er egentlig ikke gratispassasjerene, skriver Collier, men de som ikke bare protesterer mot å sanksjonere dem, men dessuten blir moralsk bestyrtet over enhver som forsøker å gjøre det. Collier utroper dem som forsøker, til helter. De som stikker kjepper i hjulene for heltene, er derimot «superskurker».

Enhver kan gjøre seg tanker om hvem som representerer disse to skikkelsene. Document vil bare minne om at statsråd Sylvi Listhaug forlanger at innvandrere slutter å syte og bære seg over norske skikker, mens blant andre Antirasistisk Senters leder Rune Berglund Steen kritiserer henne for å gjøre det.
 

sylvi-og-rune
På vakt mot superskurker!
 

Samarbeid er ikke noe som oppstår av seg selv, fortsetter Collier. Rousseaus «edle villmann» finnes ikke, og folk trenger til syvende og sist disiplin.

Trust and cooperation beyond the family are acquired as part of the functional attitudes that accumulate in a modern prosperous society.

Fattige samfunn forblir fattige blant annet fordi de mangler disse kvalitetene. Og blant de viktigste tingene som er til hinder for at de oppstår, er klan- og æreskulturers moralkodeks, hvor blant annet hevn står sentralt, og slektslojaliteten  som står høyest selv når det medfører grov urett. Det moderne mennesker i rike land har så vanskelig for å forstå, er at de tar sine samfunns kvaliteter for gitt, uten å tenke over at eksistensen av dem er et unikt unntak i tid og rom. For å sitere en bereist Facebook-bekjent: Folk har ikke den fjerneste anelse om hvordan mesteparten av verden fungerer.

Når disse kvalitetene derimot foreligger, oppstår et høyt tillitsnivå. I den motsatte enden av skalaen finner vi f.eks. Nigeria, som i følge Collier har det laveste tillitsnivået han vet om. Kontrakter vi tar som en selvfølge, eksempelvis livsforsikring, er ikke mulig i Nigeria, for korrupsjonen er så stor at det ikke er vanskelig å skaffe seg papirer på at levende mennesker er døde. I et slikt samfunn er det dypt selvskadende å prøve å leve som en god samfunnsborger.

Det er åpenbart at migranter fra Nigeria og andre land tar med seg de moralske og sosiale kodeksene hjemmefra til det nye landet, likeså at de ikke forsvinner over natten – ei heller i det lange løp, dersom asosiale utslag av dem ikke konfronteres.

Collier mener likevel at samarbeidsmodellen i høyinntektslandene ikke har tatt betydelig skade av migrasjonen som har skjedd til nå. Men om den situasjonen kan vedvare med økende migrasjon, er et åpent spørsmål. Det er tvilsomt. For det vil avhenge av i hvilken grad vertssamfunnene vil klare å formidle sine sosiale normer til migrantene. Man kunne legge til at den evnen neppe er særlig stor dersom vertssamfunnet kaster vrak på egne normer, og hengir seg til å sverme for den tredje verdens.

Forfatteren konstaterer at migranter har lettere for å absorbere amerikanske verdier enn europeiske. I Europa er tendensen sterkere til at migranter identifiserer seg med kulturen i opphavslandet. Tyrkerne i Tyskland er f.eks. i liten grad blitt absorbert i majoritetskulturen.

Problemet er ikke så mye at man beholder hengivenheten til forfedrenes kultur, men at man samtidig unnlater å omfavne vertssamfunnets kultur og nasjonale identitet. Hvordan man kan bøte på denne situasjonen er langt fra klart. Collier sier at forståelsen for unge menneskers valg av identitet er lite utviklet, bortsett fra det at man kopierer fra andre – eller «laster ned» rollemodellenes identitet, for å bruke hans eget uttrykk. Populærkulturen og medielandskapet er fulle av rollemodeller, men de integreringsmessig gunstigste er kanskje ikke mest fremtredende?

Hvordan det nå enn vil gå, er det klart at en voksende gruppe av personer med lavt tillitsnivå kan destabilisere et samfunn som har hatt et høyt tillitsnivå. Den allmenne viljen til å gjøre forsakelser for andre, kan avta, særlig i fravær av personer som er villige til å iverksette sanksjoner mot et økende antall gratispassasjerer. Risikoen er at denne sanksjonsviljen kan bli misoppfattet som diskriminering, noe de fleste for nær sagt enhver pris vil unngå å bli assosiert med.

Forskningsresultatene til Harvard-statsviteren Robert Putnam peker dessverre i retning av at denne korrigerende formen for sosial interaksjon ikke vil finne sted i ønsket grad. Han observerer at en økende andel migranter resulterer i økt mistenksomhet og et lavere tillitsnivå i samfunnet, samt en sterkere tendens til sosial isolasjon. Mistilliten øker ikke bare mellom grupper, men også internt i gruppene. Begge deler hemmer samarbeidsånden, og det Putnam kaller den sosiale kapitalen svekkes av at folk «hunker down».

Tilsvarende undersøkelser finnes ikke for Europas vedkommende, men det er lite trolig at de ville gi mer oppløftende resultater, ikke minst fordi mesteparten av migrasjonen til USA kommer fra Latin-Amerika, som står Nord-Amerika nærmere kulturelt enn Asia og Afrika står i forhold til Europa. En vedvarende økt migrasjon av mennesker som står langt fra vertsbefolkningen kulturelt, og som i hovedsak ender opp i lavtlønnsgrupper, vil derfor sannsynligvis svekke den gjensidige empatien som får de velstående til å akseptere omfordeling av samfunnets ressurser. Dette kan man allerede se tegn til i form av skattelettelser i USA (eller opphevingen av arveavgiften i Norge). Det etniske lappeteppet California er en svært rik stat, men har likevel dårlige offentlige finanser og synkende kvalitet på de offentlige tjenestene. Collier nevner også meningsmålinger i Storbritannia som viser en dramatisk lavere skattevilje for velferdsformål i 2012 enn i 1991. Omfordelingsviljen i Europa har langt på vei vært en følge av homogeniteten.

Idet Collier introduserte begrepet diaspora, fastslo han at absorpsjonen fra diasporaen i vertssamfunnet er lavere med en stor diaspora enn med en liten. Dette er imidlertid ikke den eneste faktoren av betydning. Det avhenger også av diasporaens kvalitative egenskaper. En av dem er den kulturelle distansen til vertssamfunnet. Jo større distanse, desto mindre absorpsjon. Det betyr at en kulturelt fjern diaspora vokser raskere enn en kulturelt nær sådan, hvilket igjen avstedkommer enda større migrasjon. Tendensen til kolonisering er derfor sterkere hos migranter som står langt fra vertssamfunnet kulturelt, mens de som står nært forholdsvis raskt blir sammenvevd med vertssamfunnet gjennom ekteskap.

Problemet med fraværet av assimilasjon blir dermed at de fattige landenes dysfunksjonelle sosiale modeller eksporteres til de rike landene. De rike landene har all grunn til å være på vakt mot det. Og det blir spesielt vanskelig å unngå det så lenge den multikulturelle ideologien og politikken snarere bejubler den kulturelle variasjonen i den fargerike sameksistensen, og med det hjelper til med å opprettholde de dysfunksjonelle sosiale modellene. En diaspora risikerer med det å bli en kollektiv gratispassasjer i storsamfunnet, som vanskelig kan kritiseres på grunn av frykt for å virke diskriminerende. Den gjensidige velviljen og lojaliteten uteblir. Omfordeling i form av velferd blir vanskeligere.

Veien er da kort til politisk separatisme og etnisk basert stemmegivning. Et av resultatene er London-bydelen Tower Hamlets, hvor to av de dominerende partiene gjenspeiler de politiske skillelinjene i Bangladesh. Et annet at migranter stemmer i større grad på de migrasjonsvennligste blant vertssamfunnets etablerte partier, hvilket skaper større uforsonlighet og splittelse, og forstyrrer den demokratiske prosessen. Multikulturalismen motvirker med andre ord integrering.

I den grad vertssamfunnet kan gjøre noe for å motvirke de uheldige sosiale konsekvensene ved stor migrasjon av personer fra fattige land som står fjernt kulturelt, er det altså å insistere på vertsamfunnets egne verdier – om det fortsatt er dem bevisst. Den selvsikre kulturen integrerer best.

 

IV: Økonomiske konsekvenser for vertssamfunnene

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629