Dagens menneskestrøm over Middelhavet blir av og til omtalt som om det å hanskes med den var et nødvendig skippertak som må gjøres nå, i påvente av at situasjonen roer seg – ikke ulikt strømmen av mennesker fra krigen i Bosnia for noen tiår siden.

En annen og mer realistisk oppfatning er at det vi har sett til nå, bare er starten på et innvandringstrykk fra det afrikanske kontinentet som av økonomiske og demografiske grunner vil vedvare i overskuelig fremtid, som redegjort for av professor Paul Collier ved Oxford-universitetet.

Personene i Norge som leser Collier kunne sannsynligvis få plass i et par-tre drosjer, men noe av innsikten han legger for dagen i «Exodus» begynner så smått å gli inn. I Dagens Næringsliv skriver Sverre Strandhagen om to fenomener som er grundig drøftet i denne viktige boken.

ANNONSE

Det ene er at utvandringen fra Afrika kan øke så snart en større andel av befolkningen kommer over en inntektsterskel hvor de får råd til turen:

FNs utviklingsprogram (UNDP) har flere ganger plassert Niger på siste plass over land i verden som er best å bo i. Likevel er det få som reiser fra Niger. Landet er for fattig, det skorter både på kunnskap og penger.

Drivkraften er større i land der den økonomiske veksten begynner å ta av. Nigers naboland Nigeria har store oljeinntekter og en vekstrate på seks-syv prosent. Stadig flere får råd til å reise.

Det andre er den såkalte brohodeeffekten av tidligere innvandring:

Mennesker som har greid å komme til Europa, sender gjerne penger tilbake. Det gjør familie og slektninger istand til også å reise. Det blir dessuten en inntektskilde som bidrar til økonomisk vekst i landet. Sjekkene fra Europa skaper en selvforsterkende effekt som gir migrasjonsbølgen stadig større kraft.

Mens Statistisk sentralbyrå (SSB) som snart de eneste i verden insisterer på at økonomisk vekst i den tredje verden vil resultere i mindre innvandring derfra, brer det seg altså en forståelse av at virkningen sannsynligvis blir motsatt: migrasjonen vil øke med rakettfart.

Dette har nok også professor Janne Haaland Matlary skjønt. I samme avis skriver hun at «[m]igrasjon over Middelhavet må stoppes» – intet mindre. Landene må tenke på egne borgere, og borgerne på landene sine. Gud bedre for et kjetteri!

[Alle land har] sin første plikt mot sine egne borgere i en samfunnskontrakt hvor borgerne betaler skatt og bygger sitt eget land.

Migranters motivasjon kan alle forstå, men det er ingen rett til migrasjon. Enhver borger har derimot plikt til å bygge sitt eget land og bidra til en bærekraftig samfunnskontrakt der. Afrika er ikke fattig, det har en fem prosent vekst i gjennomsnitt pr år og har potensial for mye større vekst. Å hjelpe Afrika til å utvikle en moderne kapitalisme er mye riktigere enn å ta inn migranter i et Europa hvor arbeidsledigheten stiger og ungdommen ikke får jobb.

Det må ordnes opp i Libya, skriver Matlary. Men om vi tillater oss å overveie muligheten for at EU eller verdenssamfunnet ikke skulle lykkes heeelt med dette, hva om man i mellomtiden forhindret at EUs problemer ble Norges problemer, eller unngikk at det norske asyl- og velferdssystemet inviterte til migrasjon kamuflert som flukt?

Det er ikke noe hokus-pokus. Man sier opp Schengen-avtalen og Flyktningekonvensjonen, styrker grensekontrollen og innskrenker retten til sosiale ytelser til dem som har bidratt en stund. Frp kunne trygt gå til valg på et slikt program i 2017.

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629