Freud og det mytiske

Lord of the Rings klarte med noen svakheter å gjenfortelle et mektig epos fra boken av samme navn. Ingen liten bedrift. Ikke minst skyldes det at ny digitalteknologi gjør det mulig å gestalte fantasi på nye måter som «slår» tilskueren. Regissør Peter Jackson klarte å fremstille det onde så det skremte oss, men det gode vant til slutt. For at spenningen skal være på bristepunktet må det onde være så livvaktig at vi ikke sitter og vet det går godt til slutt. Den som så skrømtene, de sorte rytterne, var ikke overbevist om det. Scene fra Fellowship of the Ring.

I dagens populærkultur kryr det av ånder, demoner og okkulte krefter. Hvorfor slik fascinasjon ved en overtro som vi for lengst har lagt bak oss? Jeg tror vi opplever alt som forkledninger, og straks aner hva det egentlig handler om. Fascinasjonen er nok sterkest hos barn, som ikke er fortrolig med symboler og lignelser. For dem knapt nok anelser. Men det kan gjenfortelles slik at ånder erstattes av begreper – som da betegner mektige indre krefter. Freuds psykoanalyse er en slik gjenfortelling, den mest virkningsfulle i moderne tid. I fantasy-industrien blir det så å si gjenfortalt tilbake.

Sigmund Freud (1856–1939) er vel nå en litt støvete klassiker i psykologifaget, anerkjent som en pioner. Det hjelper å snakke om det. Freuds varige bidrag til psykoterapien ligger i dette enkle poenget, og det er ikke lite snakking og skriving om psykiske problemer i offentligheten i dag. Freuds innflytelse på kulturen de siste hundre år er større enn som så, noe som skyldes hans litterære begavelse og sans for det mytiske.

Freud kjente åpenbart nærhet til antikkens verden, han ville ha den synlig foran seg – skrivebordet bugnet av gresk-romerske statuetter, samt enkelte asiatiske, guder og helter. Han må ha visst at når troen på Den ene allmektige svekkes – han var selv ateist – da kommer heltene tilbake. Etter Freuds tid har filmatisk innbilningskraft produsert utallige skikkelser med overnaturlige krefter. «Superman» (først som tegneserie i 1938) var tidlig ute.

Mytiske begreper

Med «myte» forstår jeg en fortelling som gir dybde og mening til en realitet som ellers ville vært skyggeaktig, uvirkelig. Det mytiske univers byr på gjenkjennelse. Gjenfortellingene nevnt ovenfor, fra det visuelt fryktelige og besettende til det intellektuelt pirrende, og tilbake, er bevegelser innenfor et mytisk univers.

En myte kan mistenkes for å villede, en mulighet som i dag preger ordet negativt. Mistanken forvandler myten til teori, slik at den kan tilbakevises empirisk. Mistanken selv trenger ikke være empirisk begrunnet. Det holder at myten ikke passer inn i veven av det troverdige og akseptable, tidsånden om man vil. Da får vi myter som det gjelder å «knuse».

Freud skapte mytiske begreper. Det beste eksempel er læren om de psykiske instansene: det’et, jeg’et og overjeg’et, en konstruksjon som har virket overbevisende på mange. Det’et er et kaos av drifter, amoralske, behersket av lystprinsippet. Som streng, sensurerende instans overfor driftene står det moralske overjeg’et, et produkt av internaliseringer, forbud og påbud. Uten overjeg’et ville vi vært som skrikende spedbarn hele livet, for det’et lar seg ikke oppdra.

Den tredje instansen er jeg’et, med den fortvilt vanskelige oppgave å formidle mellom de to øvrige, finne levelige kompromisser. Jeg’et er en diplomat. Med hvilken makt i ryggen? Psykoanalysen skal være den makten, den skal styrke jeg’et: «Der det’et var, skal jeg’et være», lyder en velkjent Freud-maksime. Denne mytiske konstellasjon bærer i seg utallige fortellinger. Hvor mange tragedier kunne ikke vært unngått med et sterkere jeg-diplomati? Og hvordan skulle en alminnelig roman komme videre uten et diplomati som stadig kommer til kort?

Samtidens motvilje var sterk. Freuds landsmann, journalisten Karl Kraus sa det vittig: «Psykoanalysen er den mentale sykdommen som den gir seg ut for å kurere.» Mer treffende, tror jeg, og mindre eksklusivt: «Psykoanalysen er en mytedannelse som gir seg ut for å gjennomskue alle myter.»

Vrangforestillinger om sex og moral

Freud er blitt tolket som en profet for fristilt sex. Det er en misforståelse (ikke en myte). Vil menneskene blir lykkelige og kulturen blomstre bare vi får frigjort driftene? Her er Freud: «Kulturens forhold til seksualiteten (kan) sammenlignes med en folkestamme eller et befolkningslag, som har underkastet seg et annet. Angsten for opprør fra de undertryktes side skjerper forsiktighetreglene». Angsten anses som berettiget. Freud fremhever at forsiktighetsreglene må være diplomatiske. Hva ellers? Sitatet er fra Freuds viktigste kulturfilosofiske skrift, «Ubehaget i kulturen» (1930). Jeg kommer tilbake til den teksten.

Det hevdes ennå at vi lever i the permissive society. Det rimer dårlig med Metoo-kampanjen. Tatt i betraktning hvordan tidligere tiders mektige menn og kvinner pleide å forsyne seg slik det passet dem, er seksualmoralen i dag strengere enn noen gang. Forbud og påbud er blitt reformulert og omfokusert siden Freuds tid, men mange ser visst bare gamle normers fall, ikke at nye har etablert seg i overjeg’et.

Feminister har hatt mer å bemerke. Germaine Greer («The Female Eunuch»): «Freud is the father of psychoanalysis. It had no mother.» Da ligger det an til at myter oppfattes som sexistiske teorier. Teorier om barns seksualitet kommer i søkelyset. Freud kunne ikke tro at seksuelle overgrep mot barn faktisk skjedde i slikt omfang, følgelig måtte visse minner springe ut av barnlige drifter og bindinger. Gitt det vi i dag vet om overgrep, må Ødipus og Elektra-kompleksene (sistnevnte en Jung-konstruksjon) fortone seg som cover-ups.

Et mørkere syn

«Hinsides lystprinsippet» (1920) lanserer ideen om to basale, motsatte drifter: Eros, livsdriften, som motarbeides av Thanatos, dødsdriften. Eros er livet som vil leve, dessuten trangen til nye, mer komplekse livsformer. Det gjenkjennes lett. Men hva tilsier at det finnes en dødsdrift? Freud antar en trang til «å gjenskape en tidligere tilstand». Siden det livløse er eldre enn livet, finnes en organisk drift tilbake til det anorganiske. Freud sier det brutalt enkelt: Das Ziel alles Lebens ist der Tod. Målet for alt liv er døden. Lengelevende organismer tar «omveier til døden». Hva betyr dette? Bare individuelle lidelser, ikke en allmennmenneskelig drift, kan forklare selvmord.

I «Hinsides lystprinsippet» finnes en spørrende distanse. Ti år senere, i «Ubehaget», er dødsdrift blitt en sterk overbevisning, men nå blir den sett som en uutryddelig kjerne i all aggresjon. Aggresjon mot andre forstås som dødsdrift vendt utover. Dette er en Freud som er holdt utenfor allmenndannelsens pensum, for der står det at undertrykkende kultur, nød og desperate situasjoner forårsaker aggresjon. Freud derimot hevder at «aggresjonstrangen er et opprinnelig, selvstendig driftsanlegg hos mennesket», en blind anti-Eros, motvilje mot livet selv. Kan det være noe opprinnelig? Det måtte være rimeligere å anta at jeg’et opparbeider frustrert aggresjon ved sitt evinnelige, byrdefulle diplomati, som det unnslipper først i «den evige hvile». Men det er ikke Freuds tanke.

Vi er blitt fortrolige med glidende overganger mellom sunnhet og sykdom, normalitet og avvik, noe som tilsier en løs, kvasi-metaforisk bruk av medisinske termer. Man kan være «deprimert» uten at en klinisk definert depresjon foreligger. Freud legger opp til en beslektet utvidelse av «sadomasochisme». Begrepet er relevant når folk villig lar seg hundse av hypermoralister i media og politikk. Normalitet er utallige små perversiteters gjensidig nøytraliserende samspill.

Men ingen skarpe distinksjoner, for vi er alle inkarnert i den samme smertefulle menneskelighet. Hva skal til for å være tilfreds? Man må unngå å ta for mye inn over seg, komme over smerten, se fremover, tenke positivt. Mange makter det ikke, forståelig nok. Hvordan kan de tilfredse makte det så godt som de gjør? Tykk hud er klart en fordel. Hypermoralister som mener at vi bør ta verdens lidelse inn over oss, aner ikke hva det ville innebære. Kanskje de er tykkhudet som et neshorn.

Freud erklærer at Thanatos og Eros deler «verdensherredømmet». Intet mindre. Det tilsier at vi har å gjøre med selve urmyten: kampen mellom kaos og kosmos. Guder og engler, superhelter og gode allierte forsvarer vår skjøre verden mot demoniske kaoskrefter. Det er en viktig forskjell mellom fortidens urmyter og Freuds versjon. Tradisjonelt er det demoniske fremstilt som grenseløst maktbegjær. Slik også med Lucifers fall. Det er vilje til absolutt makt som indirekte fører til kaos. Freuds Thanatos er annerledes, den er en uformidlet, direkte vilje til død. Tilintetgjørelse for tilintetgjørelsens skyld. Det onde kan ikke tilbakeføres til noe annet, ikke til en vond barndom, det er opprinnelig.

Selvsagt er det umulig å bevise eller motbevise noe slikt. Man kan spekulere på hva som drev den gamle Freud til manikeisme, men det skal ligger her. Med en slik tro burde man i hvert fall være immun mot den fatale illusjon at vi kan skape et jordisk paradis. Noen Freud-disipler har antatt at psykoanalysen skal bidra til det, ved å skape psykisk sunne mennesker, uten aggresjon. Det er ikke hva man blir forespeilet av Freud.

Dødsdrift trenger ingen legitimerende ideologi, men slike er som kjent utviklet i moderne tid. Som 82-åring, etter anneksjonen av Østerrike, måtte jøden Freud flykte til London. Han antydet at nazismen ikke overrasket ham. Jeg tiltror Freud evnen til å se bakenfor all propaganda om et lykkelig, sunt arisk samfunn, bakenfor rasisme og antisemittisme som fantes i flere land, til å fornemme en selvmorderisk trang til tilintetgjørelse som åpenbarte seg i naziregimets siste år. Da kunne også mindre stålsatte øyne se det. Freud hadde heller ingen illusjoner om kommunismens løfter. Forsøkene på å forene Freud og Marx var dømt til å forfalske en eller begge.

Det mytiske vil bestå

Nyere mytedannelser i form av fantasy – mest kjent er vel «Ringenes herre» – følger de gamle i antakelsen at ondskap springer ut av absolutt maktbegjær, og at gode krefter seirer til slutt. Også evolusjonspsykologen Steven Pinker dras mot det mytiske og har tro på «The Better Angels of Our Nature». Takket være dem har det gjennom årtusener skjedd en sterk reduksjon i voldelighet og verden er blitt mye fredeligere. Pinker viser til mye empiri. Hva med svære mengder grotesk underholdningsvold som konsumeres i dag? Når skillet mellom fiksjon og realitet samtidig viskes ut, tilsier ikke da sunn fornuft at konsumentene blir mer voldelige? Nyere forskning ser ikke ut til å bekrefte sammenhengen. Vi er muligens sunnere enn sunn fornuft antar og mindre aggressive enn Freud synes overbevist om.

Det må i så fall skyldes at det erotisk-engleaktige som regel klarer å holde dødskrefter innelukket i fantasiens og spillenes verden. Kulturens lange ferd mot det sekulære innebærer at engler og demoner er inkarnert i vår natur og nå eksisterer bare der, ikke av den grunn under bevisst kontroll. Hva er engler? Anta at de er velgjørende, noen ganger livreddende mekanismer i hjernen, koblinger som hemmer hat og aggresjon og fremmer fredelig samliv. Kanskje vil neurokjemien bli i stand til å fastslå nøyaktig hvilke koblinger det er tale om. Men vil vi noen gang fortelle meningsgivende historier i kjemiens språk?

Herman Melvilles store roman «Moby Dick» (1851) inneholder mye kunnskap om hvalfangst. Den kunnskapen er historisk, nye teknologier gjorde den fort avlegs. Men det mytiske motivet i historien – jakten på den hvite hvalen, monsteret – er like aktuell. På lignende vis er Freuds mytiske motiver mer slitesterke enn noen terapeutisk teknikk.