Gjesteskribent

Det er nesten nøyaktig hundre år siden André Bjerke ble født (30. januar 1918) og trettitre år siden han døde. Som forfatter og dikter betydde Bjerke mye for meg, om enn ulike ting til ulike tider opp gjennom livet. Hans interesser og ferdigheter spente vidt – pennespissen stakk enn her, enn der – men ikke sjelden overlappet de med sånt som også jeg var opptatt av. Skjønt trass i all ytre variasjon innen virke og produksjon, gjaldt det kanskje for Bjerke som for skrivende folk flest at det han tok for seg og satte ord på, var langt mindre springende enn man umiddelbart kunne få inntrykk av. Dreide ikke egentlig all hans skriving og tenkning seg om noen få grunntemaer, en kjerne han knadde og bearbeidet om og om igjen etter som livet, innsikten og erfaringene gjorde revurderinger og reformuleringer naturlige, endog nødvendige? Overskriften antyder hva denne essensen bestod i slik jeg forstår forfatterskapet.

Bjerkes ordleker og smådikt, flere var dem skrevet for å underholde og stimulere datteren Vilde, var meg til stor glede i unge år. Det er verdt å merke seg at nettopp barn ofte lar seg begeistre av vers skrevet i bunden form, altså av ulike typer regler og rim; det er tydelig at dette ikke er noe tillært. André Bjerke var en helt fabelaktig rimsmed, en av få norske diktere på midten av 1900-tallet som opprettholdt og videreutviklet denne litterære tradisjonen i stedet for å skrive innen den mer lettvinte, tilgivende frie formen som var blitt så moderne. Flere av barnediktene hans er formfullendte perler som man ikke blir lei av selv i voksen alder. Blant spesielt typiske og minneverdige vil jeg nevne «Tre rare katter» som var min personlige favoritt i åtteårsalderen, men enda mer «Farao på ferie» og «Bedrøvet fugl.» Trekker vi den samme litterære tråden litt videre og inn i de voksnes referanseverden, er «En handelsreisendes liv» umulig å komme unna. Fra en gammel nordlendings perspektiv: Går det an å slutte et dikt fullt av regionale morofinter mer humoristisk presist enn ved å påpeke at «man er sur på Sørpå nordpå»? At forfatteren også hadde en litteraturkunnig manns indre, stille glede ved å skape et dikterisk kontrapunkt til Arthur Millers nylig utkomne (1949) «En handelsreisendes død,» kan vi gå ut fra som steinsikkert. Slike halvskjulte moroassosiasjoner var Bjerke spesialist på.

Det lattermilde er nesten aldri bare humoristisk like lite som det alvorlige sjelden kun er dystert. André Bjerke hoppet mellom genrene som han fant det for godt, men med en sann mesters fotsikre selvfølgelighet. Ikke minst i sine norskversjoner av diktverk fra det ypperste innen klassisk europeisk litteratur viste han hva han kunne. Omskapingen av Rudyard Kiplings «If» til «Hvis» har jeg tidligere rost her inne, og minst like mye imponerte gjendiktningene av Shakespeares sonetter og Goethes «Faust.» Jeg blir forresten litt stolt av at ordet «gjendiktning» kan brukes i en norsk tekst og straks blir forstått; ordet har funnet sin naturlige plass i vårt språk som noe mer og bedre enn «oversettelse.» Det er genuin ny- eller gjenskaping – ordet poesi betyr nettopp skapelse – ordkunstnere av Bjerkes kaliber avstedkommer når de svinger tryllestaven over en tekst. Høykvalitets kunstoversettelser kan ikke fullroses.

Når André Bjerke var en slik stilmester i en tid da forakten for form var utbredt, var det kan hende ikke til å undres over at noen kritikere og misunnelige kolleger rykket litt på skuldrene og mente at nok var hans verk preget av god, om enn gammeldags, form, men det skrantet en smule hva angikk innholdet. Denne påståtte form versus innhold-konflikten eller motsetningen strekker seg helt tilbake til antikken (men vær trygg, kjære leser, denne gang skal jeg ikke gi etter for fristelsen og fortape meg i gamle greske spor til en samtidskonflikt!), og under etterkrigstiden vant de «formløse» frem på alle fronter innen litteratur så vel som skapende kunst. Det ble rett og slett umoderne å skrive dikt med enderim på samme måte som det ble passé å bry seg om grammatiske og syntaktiske regler, eller for malere å produsere noe man kunne se hva var. Bjerke var så definitivt ikke på lag med tidsånden hva alt dette angikk; hva mer er, han mente tidsånden, moten, hadde feil, noe han sa klart fra om blant annet som redaktør for «Ordet.» I samme lys skal man se hans innsats for å beskytte norsk skriftspråk, særlig riksmålet, mot politisk motiverte, nivellerende samnorskforsøk, og også ellers hevet han fanen og lansen høyt mot tidens «alt går an»-tendenser. At han gjorde dette med formfullendt eleganse, irriterte. Norge er et land der det å føre et korrekt, stilsikkert språk oppfattes som arrogant; slik er vår holdning til praktisk åndsliv.

Dypest nede og lengst inne var det mot tidens utøylete materialisme Bjerke gjorde opprør med pennen som våpen. Oversettelsene av åndshøvdinger som Shakespeare og Goethe var en del av motstanden mot den omseggripende «materie trumfer ånd»-holdningen. Også dét faktum at Bjerke var Rudolf Steiner-tilhenger og antroposof – en retning som rett nok etter mitt ringe skjønn bikker mer enn en smule over i rød sone hva balansert vektlegging mellom ånd og materie angår, men man trenger heldigvis ikke være enig om alt med forfattere man liker – passer inn i samme bilde. Informativt i sammenhengen er også at Bjerke var en svært habil sjakkspiller, god nok til å spille i sjakk-NMs mesterklasse noen ganger på 50-tallet, men én som satte ånden foran materien også hver gang interessekonflikten gjorde seg gjeldende på brettet. Sjakk var for Bjerke så utvilsomt kunst mer enn vitenskap; på hans tid var det ennå ingen som kalte spillet konkurransesport slik dagens tendens er og Magnus Carlsen har vist oss. Boken han skrev om sitt forhold til sjakken, «Spillet i mitt liv,» er ikke bare litterært fremragende, men formidler også flere verdifulle sjakkfaglige poenger. Det er uten tvil Norges beste sjakkbok.

Bjerkes motvilje mot det han så på som innskrenket og fordummende materialisme, viste seg også i aktiv interesse for enda mer esoteriske virkelighetsoppfatninger enn de som rommes innen Steiners antroposofi. Han var opptatt av psykoanalyse, en retning innen psykiatrien som fikk spesielt stort gjennomslag i Norge under forrige århundre fordi flere tysk-jødiske psykoanalytikere hadde søkt tilflukt her fra nazistisk forfølgelse, men også av såkalt paranormale fenomener som han sidestilte med erfart vitenskap. Ikke minst i krim-bøkene som Bjerke skrev på 40- og 50-tallet under pseudonymet Bernhard Borge, spilte denne «det er mer mellom himmel og jord»-tenkningen en rolle og krydret fortellingene. Selv synes jeg at «De dødes tjern» fra 1942 er hans fineste; boken ble da også i 2004 kåret (for det nå slike «kåringer» er verdt!) til tidenes nest beste norske krimroman, slått på målstreken bare av Jo Nesbøs langt mer samtidige, men utvilsomt fortreffelige, «Rødstrupe.» I den vellykkede filmatiseringen av «De dødes tjern» fra 1958 spilte Bjerke en av hovedrollene, en tenkende mann som så en dypere virkelighet bak den snusfornuftige overflaten andre nøyde seg med som tilstrekkelig beslutningsgrunnlag når en mordgåte skulle løses. Det hører med til historien at den kvinnelige hovedrollen i filmen ble spilt av en meget ung og vakker Henny Moan; det ble et ekteskap og et barn ut av filmatiseringen og bekjentskapen, så ingen skal si at ikke magi virker.

Er «De dødes tjern» kun en kriminalroman der paranormale fenomener flettes inn? Kanskje, men også kanskje ikke; ingen vet hva forfatteren mente, hvilke over- og undertoner i teksten han var seg bevisst mens pennen skrapte mot papiret eller skrivemaskinen sang. I ettertid har man lest inn i handlingen flere symbolske sammenhenger, i sær at tjernet skal forstås som det dype mørket eksistensielt slitende mennesker stundom stirrer ned i, depresjonen som kan bli deres sjelelige død. Det er et faktum at Bjerke hadde sine demoner som han kjempet mot, stundom med alkoholens hjelp, noe blant andre datteren har fortalt om. Han var definitivt ikke det første åndsmennesket og blir heller ikke det siste som har strevd med virkeligheten og bare delvis klart å holde mørket unna. Gitt forfatterens erklærte interesse for psykoanalystiske årsakssammenhenger og forklaringer, er det ikke urimelig å lese fortellingen dybdepsykologisk symbolsk. En slik forståelse turde være i både Bernhard Borges og André Bjerkes ånd.

Til syvende og sist bør man kanskje spørre seg om det spiller noen egentlig rolle hvorvidt forfatteren selv under skaperprosessen var seg bevisst symbolske sammenhenger som senere lesere ser. Etter mitt syn er svaret nei, eller iallfall nesten nei; det skrevne finnes der som tekst på papir, eventuelt som film på lerret, og etterpå står leseren eller seeren fritt til selv å spinne videre på opplevelsen. Slik bygges kunst videre fra utgangspunktet i en åndelig stafett der fantasi og innsikt flettes i hverandre og videreutvikler opplevelsen.

På samme måte som en god og innsiktsfull oversetter må være gjendikter for å få frem essensen i det han prøver å videreformidle, velger jeg å se mottakeren som meddikter eller skaperkollega når han gir en tekst eller et bilde sin egen klangfarge. Den beste litteraturen, den beste diktningen stimulerer den enkelte til selv å spinne tråden videre, gjøre den sterkere samtidig som mønsteret blir enda mer interessant. Slik sett er forfatter og leser tilnærmet sidestilte refleksjonsfasetter av den verdensånd som er all stor litteraturs opphav.

Antroposofi, kamp for god form i litteraturen så vel som ellers, men mot politisk språkregulering ledende til samnorsk og annen elendighet, åndens fortrinn fremfor materien, forståelse av sinnets dype sammenhenger ved hjelp av kunst og klok ettertanke er interesseområder som i dag lyder gammelmodige; selv jeg kjenner en viss lukt av langhalm og fortid når jeg skriver om dette. Men man skal være bra naiv om man tror at disse temaene for alltid er forsvunnet fra menneskenes agenda for økt selvforståelse. Bjerke bidro vesentlig i datidens åndskamp. Et halvt århundre senere lever han videre i kraft av sin språklige virtuositet, men jeg spår at han vil få en renessanse også hva meninger og interessefelt angår. Sett i et lengre historisk perspektiv stod nemlig André Bjerke vesentlig nærmere sentrum av europeisk åndstradisjon enn mange av hans mer tidsriktige norske kolleger gjorde og gjør selv om disse kanskje synes å ha eller ha hatt større umiddelbar gjennomslagskraft. Interessant innhold formidlet i framifrå form, hvilket er en énsetnings karakteristikk av Bjerkes samlede litterære produksjon god som noen, overlever det meste.

 

Se også: Farmora i furua og det evig-kvinnelige

 

Kjøp Mimisbrunnrs samlede som E-bøker her

Les også

-
-
-
-
-
-

Les også