Kommentar

Det begynte med at jeg gikk og tenkte på et kraftfullt, stoisk dikt som jeg ville dele med dere, et dikt hvis innhold og mottagelse i ulike kretser kan gi støtet til viktige refleksjoner omkring hvordan vi forholder oss til det skrevne ord så vel som til annen kunst. Assosiasjonene kom en etter en, og plutselig var også bokstavrimtittelen der, så rar og uhåndterlig at jeg bare måtte benytte den.

Sammenhengen i ovenstående er i beste fall uklar enn så lenge, men jeg lover at den finnes. Dessuten er diktet både fint og kort. Vi kommer likevel ikke dit riktig ennå, for ting må tas i rekkefølge. Best å rydde opp i dette med tittelen først.

Uttrykket «lurve lagnad» har jeg stjålet fra Finn Alnæs’ bok «Koloss.» Hovedpersonen – Brage Bragesson, intet mindre – sliter seg frem på ski i en livsfarlig storm for å hjelpe en annen; det var visst noe med å få bragt insulin til en alvorlig sukkersyk. I skiløperens hode maler innsikten om den egne tilværelsen rundt og rundt: «svine skjebne, lurve lagnad.» Det var ingen hyggetur han hadde lagt ut på, og livet var alt annet enn greit.

Med «lyrisk lise» dobles bokstavrimet. Lyrisk er greit nok, ordet har med poesi å gjøre, mens lise er gammeldags for lindring eller trøst. Hele tittelen betyr da dikterisk støtte når livet går en imot.

La meg også si noe om det stoiske før vi gyver løs på hoveddiktet pluss et bonusdikt. Filosofiretningen vokste frem i antikkens Hellas etter storhetstiden, men fant bred støtte særlig i det etterfølgende romerske verdensriket. Prinsippet om å skille følelser og fornuft og la sistnevnte ha overmyndighet appellerte til ikke minst de øvre klasser blant romerne med deres vektlegging av alvor og plikt. Ingen høyere autoritet fantes enn fornuften, og med tankens hjelp kunne man lære seg til å holde ut alle prøvelser et ustadig og farlig liv måtte by på.

Ovenstående beskrivelse er grovt ufullstendig, naturligvis, men den får duge. Vi går nå over til det som skulle være hovedpoenget, omtalen av dikt med stoisk livsholdning. Jeg har tidligere skrevet om verdens mest kjente stoiske dikt, Kiplings fantastiske «If.» Det ble framifrå gjendiktet som følger av ordmagikeren André Bjerke:

Hvis du kan bli på post når man forlot deg
og holde hodet klart når alt slår klikk,
hvis du kan tro når alles tvil står mot deg,
men også våkent lytte til kritikk,
hvis du kan ventetidens byrder bære,
og møte løgn – med sannhet som ditt svar
og møte hat – du ikke selv vil nære,
men tie med hvor klok og god du var.

Hvis du kan ferdes fritt i drømmesfæren
og tenke – uten tanken selv som mål,
hvis du kan møte triumfen og misèren
med samme ro og samme rygg av stål,
hvis du kan tåle at ditt ord forvrenges
til usselt pjatt i demagogens munn,
hvis du kan se ditt livsverk søndersprenges
og atter bygge det på naken grunn.

Hvis du kan våge alt på samme terning,
– et enkelt kast på livets spillebord –
og tape alt – og gjenoppta din gjerning,
men aldri nevne tapet med et ord,
hvis du kan ta din tørn og ikke gi deg
men sette inn hver fiber i din kropp
og holde ut når alt forstummer i deg
unntagen viljens røst: «Gi aldri opp».

Hvis du kan si til massen hva du mener
og selv blant konger åpent mene ditt,
hvis du er alles hjelper, ingens tjener,
hvis du mot venn og uvenn kan stå fritt,
hvis du kan fylle hvert minutt av tiden
med seksti solsekunder, – da som lønn
er jorden din med alt som finnes i den,
og – enda mer – du er en mann, min sønn.

At samme Bjerke hadde «stoiske tilbøyeligheter » uti det kunstneriske, fantes det også andre vitnesbyrd om. Hans «Amor fati» står så trygt plantet i denne tradisjonen som noe dikt kan gjøre. Når han sier at du skal elske din skjebne, trekker han likevel kravet lengre enn klassisk stoisisme, og noen ville sagt alminnelig fornuft, tilsier; det får rekke med å akseptere og leve med livets prøvelser. Men stundom dyptpløyende forfatter var han, ikke bare en språklig ekvilibrist. Han fortjener å minnes også for sitt innhold, ikke bare for sin form.

Da er jeg omsider kommet til hovedretten, diktet «Invictus» («Ubeseiret») av William Ernest Henley, skrevet i 1875 da forfatteren var midt i 20-årene.

Out of the night that covers me,
Black as the pit from pole to pole,
I thank whatever gods may be
For my unconquerable soul.

In the fell clutch of circumstance
I have not winced nor cried aloud.
Under the bludgeonings of chance
My head is bloody, but unbowed.

Beyond this place of wrath and tears
Looms but the Horror of the shade,
And yet the menace of the years
Finds, and shall find me, unafraid.

It matters not how strait the gate,
How charged with punishments the scroll,
I am the master of my fate:
I am the captain of my soul.

Den unge mannen var syk med bentuberkulose som nettopp hadde nødvendiggjort amputasjon av det ene benet, da han begynte arbeidet med diktet. Han fikk vite at også det andre benet måtte fjernes; dette unngikk han så vidt selv om omfattende operasjoner var nødvendig. Forut for den langvarige sykdommen lå år med fattig barndom. Hovedkonklusjonen var likevel: Han overlevde, blodig, men ubøyd og ubøyelig. Han var herre i eget liv. Hadde det endt annerledes, ville han likevel vært «the man in charge» så lenge livet rakk.

Diktet er åpenbart stoisk i tonen, som det også er viktoriansk og i pakt med sin tids krav. Det lå realiteter bak «stiff upper lip» og «keep calm and carry on»-mentaliteten i England; det var et viljesterkt tankesett som samtidig var et produkt av og skapte tidsånden. Man erobrer ikke verden ved å være pinglete.

Hundreåret etter Henleys dikt har sett pendelen snu. På 1970-tallet publiserte den norske filosofen Harald Ofstad den innflytelsesrike boken «Vår forakt for svakhet. En analyse av nazismens normer og vurderinger.» Enkelt sagt fremstilles der beundringen av styrke, og tilsvarende forakt for svakhet, som fascistiske karaktertrekk. Særlig i Sverige, der Ofstad arbeidet, ble dette grunntanker i det såkalt «anti-fascistiske arbeidet.» Ikke alle fant seg i en slik opp-nedvending av virkeligheten, naturligvis, at sterkt nå ble foraktfullt mens det svake ble dyrket og beundret. Men å kjempe mot tidsånden kan slite ut selv den mest standhaftige.

Mange også i vår tid har likevel funnet lise i Henleys tanker om å være herre over eget liv selv når det er som verst, selv når lagnaden er lurvete og skjebnen svinete. De fleste som har latt seg påvirke og trøste, er ukjente, men noen vet vi hvem er. Forskjellene mellom disse berømte og beryktedes livsvalg sier noe viktig om dikt, innflytelse og ansvar.

«Invictus» var etter sigende en fåmælt Timothy McVeighs siste ord før han ble henrettet i 2001 for Oklahoma-bombingen seks år tidligere, det verste terroranslaget på amerikansk mark før 9/11 samme år. McVeigh var en ung krigsveteran og einstøing, våpenfantast og regjeringshater; han var prototypen på en «loner» fra høyresiden som gikk fra å være økende misfornøyd til å bli voldelig. At nettopp Henleys dikt kom til å spille en slik rolle for massemorderen, kjentes for mange ubehagelig; den anti-fascistiske «forakt for svakhet»-tenkningen kunne se ut til å ha et poeng i og med diktvalget. Også flere amerikanske krigsfanger i Vietnam fant trøst i Henleys ord, hvilket passet inn i samme tolkningsbilde om man hadde venstre-aktivistiske briller på.

Men slike politiske resonnementer faller på nesen i grusen når man blir klar over hvilken berømt fange som har vært den største beundreren av Henleys dikt, nemlig Nelson Mandela. Under de mange årene i fangenskap på Robben Island deklamerte han gjentatte ganger for seg selv og medfanger det Henley hadde skrevet; det hjalp ham til å bli både «Master of his fate» og «Captain of his soul.» Morgan Freemans lesning av diktet kan du høre her.

Mennesker vi setter pris på, beundrer og hvis meninger vi finner tiltalende, så vel som de med stikk motsatte meninger og holdninger, kan like eller mislike de samme tingene som vi gjør, de samme hundene, småfuglers sang, den samme musikken og diktene og mye annet. Slik er det; diktene eller musikken eller hundene blir ikke mindre verdt, farligere eller noe annet av dette. Å la «guilt by association» eller «stråmannsargumentasjon» styre ens estetisk-kunstneriske preferanser er både ulogisk og etisk unødvendig; det er kort sagt uklokt.

Mennesker har ulike meninger og helter. Vi gjør ulike feilgrep som i blant resulterer i straff, andre ganger ikke. Det eneste vi har sånn noenlunde kontroll over, er tankene inne i oss. Vi har også fullstendig personlig ansvar for hvilke handlinger vi utfører, uavhengig av emosjonene de var ledsaget av eller som foranlediget dem. Man tar fra menneskene deres verdighet ved å late som om det var dikt eller sanger eller politiske pamfletter som ledet dem til å gjøre dette eller hint. Spissformulert i et eksempel: Wagner hadde intet ansvar for Hitler.

Vi kan ikke alltid avgjøre hvilke innflytelser vi utsettes for, men vi er selv totalansvarlige for hvordan vi lar dem påvirke oss; vi er ikke refleksmaskiner. Dette er den frie viljens storhet og en grunnsten i stoisk mestring av eget liv. Å se at andre har tumlet med slike tanker og endog uttrykt dem med den språklige eleganse diktformen krever, gir ekstra støtte. Smerten og skuffelsen kan ikke fjernes ved å erkjenne de vonde sidene ved tilværelsen, men vissheten om felles skjebne gjør plagene mer håndterlige.

Les også

Gammel lede -
Å gjøre eller ikke gjøre -
Hva ordvalget betyr -
Slik dør menn -
Å si noe om det uutsigelige -
Ikke gi opp! -

Mest lest

Les også