Kommentar

Har du noen gang lagt merke til forskjellen mellom hunder og katter når de skal legge seg å sove? Ikke alltid, selvfølgelig, men ofte begynner hunden å grave og står i for å få leiet i orden og passende for natten, mens katten derimot bare anpasser kroppen og liggestillingen til omgivelsene og klarer seg godt med det. I alle fall var det slik min families eneste to husdyr typisk oppførte seg da jeg observerte dem i barndommen og ungdommen, og det avfødte noen tidlige filosofiske funderinger som jeg siden har spunnet videre på.

”The way of the cat” er den tilbakeholdne tenkerens måte å møte livsproblemene på; ingen forsøk på intervensjon, livet og leiet er som de er og det tjener intet til å mase seg ut for å endre det uavvendelige. ”The way of the dog” minner derimot om aktivistenes livsholdning, man graver med begge framlabbene hvis nødvendig og så fillene fyker for å endre liggeunderlaget til noe man synes passer, eller sagt på en annen måte: For å endre samfunnet til det bedre.

Om jeg for moro skyld drister meg til å trekke det filosofiske innholdet i ovenstående observasjon og metafor enda lengre – ad absurdum og vel så det, skulle man kunne si – så ser vi her gjenskinnet av skismaet mellom kontemplativ livsholdning fundert i ontologisk fokus på det tidløse (ontologi er værenslære) og instumentalistisk aksjonisme. På den ene siden har vi hangen til å reflektere over hvorfor og at tingene er som de er, men å stoppe der uten å gjøre noe med det, og på den andre siden omsettes ønsket om å forbedre verden utenfor i handling. Jeg iler til med å si at jeg ikke tror hverken Passopp eller Pus så sin adferd i dette perspektivet, skjønt man vet jo aldri.

Om vi går fra dyreverdenen til de udødelige bøkene og dramatikken, så erindrer vi at Shakespeares blodfattige helt Hamlet holdt opp en hodeskalle og reflekterte over livets uutgrunnelighet med ordene ”to be or not to be?”. Det var gode grunner til at han ikke sa ”to do or not to do?”; hadde han gjort det, altså vært en handlingens mann, hadde han kanskje heller holdt en hammer eller en AK 47 i hånden.

Så la oss se litt på hvordan vi finner balansen mellom ”å gjøre” og ”å tenke og forstå, men ikke handle” i egne liv, og da spesielt holdt opp mot vansker vi møter og strider vi kan bli involvert i. Det gir mening å drøfte spørsmålet på tre nivåer fokuserende på våre mest eksistensielle og personlige anliggender, på hvordan vi forholder oss til uønskede forhold i yrkeslivet og på hvordan vi forsøker (eller lar være å forsøke) å påvirke den store, politiske verden utenfor oss.

Kun ett aspekt ved det førstnevnte nivået ønsker jeg å si noe om, nemlig hvordan mennesket forholder seg til egen sykdom og død. Vi har alle hørt historier om og noen har kanskje erfaring med mennesker som kjemper helt til det siste når det egne livet er truet, og det er noe heroisk og fint ved en slik kamp. Man gir seg ikke, uansett oddsen, men kjemper og klorer seg fast. Noen ganger lykkes kampen og personen får enda noen gode år; det er disse utfallene man oftest hører om.

Men fortellingen har selvsagt en bakside som er mindre tilgjengelig for oss, for det er nå engang så at døde mennesker ikke hverken gir intervjuer eller skriver sin selvbiografi. Noen kjemper genuint håpløse kamper i fornektelse av det eneste sikre i tilværelsen, at livet avsluttes med døden. Jeg skal ikke påberope meg stor erfaring på området, men jeg har sett syke mennesker slite for å få lov av eget kamphjerte så vel som (oftere) pårørende til endelig å legge inn årene, til omsider å kunne gi opp kampen de ikke kan vinne. For selvsagt er det klokt å gi seg når man ikke har mer å stride med og for i slike situasjoner. Hvor grensen går mellom berettiget kamp og urimelig ståking mot det uavvendelige vet jeg naturligvis ikke, og den vil kunne variere fra menneske til menneske, men at grensen finnes, er sikkert. Rettidig erkjennelse av det uunngåelige er tegn på visdom. Ikke alltid skal man slåss.

På mellomnivået finner man blant annet problemer (jeg nekter å si og skrive ”utfordringer” lenger, selv der ordet egentlig hadde vært på sin plass; det er utskjemt av eufemismeprodusentenes språklige ugjerninger de siste årene) som oppstår i yrkeslivet, og jeg har selv en rekke ganger vært innom organisasjonsspørsmål i sykehusvesenet som kilde til frustrasjon og oppgitthet. Spørsmålet blir: Når man ikke når fram med sine innsigelser, som bygger på inngående kunnskap om de aktuelle organisasjonsforholdene og deles av en klar majoritet av dem som kjenner yrkesfeltet, når dette aktes for intet, hvor lenge skal man fortsette å være kjerringa mot strømmen i omorganiseringsprosesser i for eksempel et sykehus? I bakgrunnen for spørsmålet ligger jo erkjennelsen av at man har begrenset med både tid og energi her på jorden; bruker man kraften på innspill som ledelsen likevel ikke bryr seg om – slikt merker man etter en stund – hva tjener det da til å fortsette å protestere?

Akkurat dette diskuterte jeg med en dyktig ung kollega for et par uker siden; jeg setter stor pris på å høre nettopp de unges mening om slikt. Hun var klar i sin konklusjon, hun brydde seg null og niks om det store spillet rundt, de såkalte visjonene og de brå organisasjonsmessige svingene, hun konsentrerte seg om sitt lille fagfelt der hun ønsket å ”bli så god som jeg kan bli”.

Jeg gikk med lettere ben derfra, for hun hadde nådd fram til samme konklusjon som jeg og mange andre eldre enn henne. Hun valgte faget fremfor klatringen langs enighetskarrierestigen, og det er svært mange som gjør som henne selv om det selvsagt også er mange som heller melder seg på de såkalte lederkurs ved første og beste anledning; det vil aldri være mangel på kandidater som for litt ekstra penger, litt ekstra skryt og litt ekstra makt finner å kunne tyste ned den indre stemmen. Slik er livet enten man velger å snakke om arvesynd i sammenhengen eller ikke; de små, innsiktsløse menneskene med ambisjoner og virketrang har man til alle tider hatt som en klamp om beinet. Men likevel og sagt på en annen måte: Den indre eksil der man har gitt opp å protestere mot ”the powers that be” trenger ikke bety at man helt har avstått fra aktivitetslinjen til fordel for klosterlivets kontemplasjon (sammenligningen er urettferdig, for svært mange munker henga seg nettopp til også praktisk arbeide i betydelig grad, men la det ligge). I mange tilfeller betyr det at man gjør et annet viktig, gjerne viktigere, arbeid, og da er i hvert fall noe godt oppnådd. At man kunne gjort enda mer og enda bedre om ikke omorganiseringsvanviddet hadde rast, i det aktuelle eksemplet, er en annen sak. Intet er perfekt. Man får gjøre sitt beste uansett og ikke la fortvilelsen ta overhånd. Og man må fremfor alt lære seg å velge både sine kriger og sine slag.

Da er vi over på den store scenen, hvordan man skal forholde seg til overmektig uforstand og manglende sannferdighet (om det nå er det man føler at man utsettes for) på det politisk-ideologiske nivået. Skal man, for å bruke hundespråket, grave med labbene det man kan for å endre den skadelige konsensus rundt seg, eller skal man reagere med tilbaketrekning, notere seg at det er slik det er og konsentrere seg om kun sin ”lille verden” av familie, poesi, blomster i haven eller hva som nå måtte inngå i den?

Å være den eneste (slik føles det i alle fall ofte) som sier mot en massiv majoritet, kan føles meningsløst deprimerende, og ikke sjelden blir resultatet tilsynelatende ikke annet enn at man blir nettopp overmannet og nedslått når man forsøker å opponere. Men la meg likevel gi noen argumenter for det man kunne kalle en ”moderat aksjonisme”. Så får hver og en finne fram til sin balanse i livet mellom det fredelige og tilbaketrukne på den ene siden og forsøkene på å endre omgivelsene etter eget ønske på den andre.

En kan bli to, to kan bli fire og så videre; det jeg sier er at noen få kan bli flere, at det som en gang var en liten minoritet, senere kan få makt eller endog kan komme i flertall. For er det noe vi ser opp gjennom historien, så er det at tidsånden fluktuerer, den endrer seg. Konsensus i dag trenger ikke være konsensus i morgen, det er tvert imot mye som tyder på at den ikke vil være det. Og ”public opinions win wars” som man sa i USA under andre verdenskrig.

Hva som endrer tidsånden, er derimot et ytterst vanskelig spørsmål å besvare. Men sikkert er det at integralet av mange småimpulser, summen av enkeltindividers streven, til sist kan skape målbare effekter også på samfunnsnivå. Noen skriver, som jeg gjør det, andre protesterer, noe hever røsten mot den politisk korrekte liksomenigheten under lunsjpausen på jobben eller i familiekretsen, atter andre yter en skjerv til document.no eller andre organisasjoner eller tiltak de mener er med på å skyve utviklingen i riktig retning. Mitt poeng er at alle monner drar, selv slike bidrag som alene synes så små at de er meningsløse, blir sammen med utallige innsatser av samme slag til kraftfulle manifestasjoner. Både kommunister og fascister har alltid visst at det er makt i de store tallene, de store antallene, så vel som i fåtallige kadres bevisste aktiviteter, og i dette har de rett. Ingen kan overse et stort antall protesterende mennesker, ingen kan nekte for at de kan utøve betydelig politisk innflytelse.

Men selv om man ser bort fra den rene utadrettede effekten av handlingene, så mener jeg at det å gi uttrykk for opposisjon mot rådende samfunnskonsensus har en grunnleggende egenverdi. For å være riktig pompøs: Å si sannheten virker rensende for sjelen, selv når utsiktene til å vinne fram med eget syn er minimale. Det ligger en dyp etisk stillingstagen i dette: Det er viktigere å ha rett enn å få rett. Det er viktigere å snakke sant enn å bli tiljublet, viktigere å være ærlig på hva man mener enn å bli belønnet av makten for å si det de ønsker å høre. Her har vi med helt grunnleggende verdier for ærlig handling og ærlig tale å gjøre, i disse valgene viser vi hva vi er bygget av.

Det tilkommer ikke meg å dømme om andre mennesker skal følge kattens eller hundens vei når de står overfor tilsynelatende eller reelt overmektige problemer i omgivelsene, i møtet med den omkringliggende bøygen. Jeg innbiller meg jo, som det forhåpentlig har fremgått av det ovenstående, at en balanse mellom de to er å foretrekke både av hensyn til egen sjelefred og til ønsket om å påvirke samfunnet i riktig retning. Vi har alle ulike grunnholdninger til forholdet mellom kamp og resignasjon, så hvert menneske får finne sin kurs og sin grenselinje.

For egen regning kan jeg si at spørsmålet om nytten av det jeg forsøker å bidra med, altså effekten av det jeg skriver med henblikk på å endre internasjonal og norsk politikk i det jeg synes er en klokere retning, opptar meg mindre og mindre. En viss liten effekt håper jeg jo at det har, slik summen av mange isolert sett ubetydelige nålestikk samlet kan bli konsekvensbringende, men det er ikke den primære drivkraften.

”Kjemp for alt hva du har kjært” heter det i sangen alle norske skolebarn engang lærte utenat. Det er storhet i oppfordringen også om man ikke går videre til den mer heroiske fortsettelsen. Også dette har med selvrespekt å gjøre. Selv om man ikke skulle lykkes, er det godt å vite at man iallfall prøvde så godt man kunne. Mange andre har gått samme veien før oss. Det er trøst i slikt.

Les også

-
-
-
-
-
-
-

Les også