Kommentar

Et kjent latinersitat lyder: ”Ars longa, vita brevis” (kunsten er lang (varig), livet er kort). Setningen setter vår egen eksistens i passende tidsperspektiv og gjør oss ørlite visere. For noen dager siden kom jeg sammen med en litteraturelskende kollega i tanker om en forvrengt variant av sitatet, nemlig ”Vita brevis, libri plurimi” (livet er kort, bøkene er svært mange). Igjen hjelper formuleringen oss å løfte blikket mens vi innser at vi aldri vil rekke over ens tilnærmelsesvis så mye som vi skulle ønsket, heller ikke hva lesning angår. Det er nemlig et faktum at jo mer man leser, desto flere spennende uleste bøker blir man klar over. Det er ingen stopp på det.

Ovenstående kan fortone seg maktstjelende, men som om ikke det var nok, så slår tidligere partileder Carl I Hagens livsmotto inn også her: ”Det kan alltid bli verre”. For i tillegg til det enorme antallet gode bøker som finnes, så har vi også den uendelige gruppen av interessante verker som ennå ikke er skrevet. Det er tre slike fra den kontrafaktiske faglitteraturhistorien jeg vil omtale. Siden de ikke eksisterer, er ideene herved ”up for grabs”. Selv vet jeg at jeg ville være villig til å betale ganske så mange hundre kroner for hver av bøkene, interessert leser som jeg er, men jeg har hverken kompetanse eller tid til å skrive dem selv.

Den første av de tre har følgende tittel: ”Innvandring til Norge 1965-2015”. Boken må gjerne komme ut om en fire-fem års tid (eller før om man vil endre årstallene i tittelen) og helst på et riktig fint og prestisjetungt forlag. Trolig bør forfatterne være en gruppe samfunnsvitere, skjønt her kan det hende jeg tar feil. I alle fall bør de være ærlige og politisk uredde mennesker hvis økonomiske fremtid ikke avhenger av at den norske makteliten liker dem.

Det er fristende å lage en komplett tentativ innholdsfortegnelse, men jeg skal holde meg i skinnet. En del hovedpoenger er det likevel selvsagt at en slik bok må inneholde. En viktig og stor del må være deskriptiv og besvare spørsmålene ”hvem”, ”hvor mange” og ”hvorfra”. I dette må også inngå en vurdering av hvor fremmede de nytilkomne i utgangspunktet var overfor det norske (å problematisere hva ”det norske” er overlater jeg til andre, om nå noen skulle føle det er nødvendig; jeg nøyer meg med å slå fast selve eksistensen av en slik parameter), gjerne i lineær grafisk fremstilling. For naturligvis er det forskjell på svensker og somaliere i så måte, på tyskere og tadsjiker, på mennesker fra Danmark sammenholdt med Darfur. Videre må man ta for seg i hvilken formell kategori de var, menneskene som kom, var de arbeidsinnvandrere, flyktninger av den offisielle eller inoffisielle typen, kom de gjennom familiegjenforening eller ekteskap med nordmenn eller hva? Hva var deres religiøse tilknytning? Her er det igjen rom for oversiktlige grafer og tabeller, kort sagt mye presis kunnskap som forhåpentlig kan formidles visuelt og pedagogisk med en tydelig ”solid bakgrunn for egne meninger”-ambisjon. Endelig må man ikke minst gjøre rede for når de ulike gruppene kom, og da selvfølgelig ledsaget av en vurdering av hvilke faktorer som bestemte immigrasjonsutviklingen i ulike tidsavsnitt.

Det siste poenget bringer oss direkte over på noe av det jeg ser mest fram til å lese, nemlig en samlet fremstilling av hvordan innvandringen ble besluttet (av hvem, når og med hvilken begrunnelse?) og hvordan dette var gjenstand for diskusjon blant politikerne og den interesserte allmennheten. Hvilke ønsker og mål fra norsk side var det som gjorde at man tillot den økte innvandringen fra 1970-tallet av? Hva var det man ville oppnå? Eller dersom det er så at utviklingen IKKE kom som konsekvens av en villet politikk, et argument man stundom hører, hvorfor og hvordan lot man det da skje?

I de siste par tiårene er det riktig at diskusjonen omkring innvandring til Norge har gått hett, om enn ikke i den grad at spørsmålet har vært noe hovedtema ved valgene. Men jeg er gammel nok til å huske hvordan situasjonen var da steinen begynte å rulle, altså på 70-tallet, og ingen skal fortelle meg at man da hadde en åpen og fordomsfri debatt om saken. Slik debatt var tabubelagt, den ble stoppet med beskyldninger om rasisme og fremmedfiendtlighet straks Frp-politikere, folk fra andre partier eller partiuavhengige innvandringsskeptikere våget å protestere. Hersketeknikkene var mange og de ble brukt. Hvorfor var det slik? Hvem bestemte at dette viktige spørsmålet skulle holdes utenfor normal politisk diskusjon? Hvilken rolle spilte NRK og pressen i prosessen?

Endelig ser jeg for meg en stor siste del av boken der man tar for seg konsekvensene av innvandringen på kort så vel som lengre sikt, uansett hvor foreløpige slike konklusjoner måtte være. Hvilke har de økonomiske konsekvensene vært? Brochmann-utvalgets banebrytende arbeid – etter mange års etterlysning av nettopp en økonomisk konsekvensanalyse – er her et godt utgangspunkt, men arbeidet må følges opp og ajourføres. Hvordan ble norsk arbeidsliv påvirket? Hvordan er boligmarked, lønns- og prisvekst og utvikling av sosiale utgifter og meget annet som hører velferdsstaten til, forandret som følge av masseinnvandringen (igjen nedbrutt på ulike innvandrergrupper, takk!)? Hva har endringen av Norge i løpet av kort tid fra et befolkningsmessig homogent til et multikulturelt land hatt å si for kriminalitetsutviklingen, for det allmenne samfunnsklimaet og hverdagslivet til vanlige borgere? Enda viktigere, hvordan tror bokens forfattere at dette vil påvirke oss fremtidig?

Ønskeboken blir alt for stor, jeg skjønner det, og mange av spørsmålene lar seg ikke sikkert besvare, men det gjør dem ikke mindre viktige. Mye av politikkens vesen ligger jo i at man må prøve å se inn i fremtiden mens den formes; det er slikt de skal drive med, de vi tiltror beslutningsmakt i samfunnet. Da nytter det ikke å unndra de viktigste spørsmålene fra vanlig debatt. Elefanten i rommet forsvinner ikke om man lar være å snakke om den.

Neste bok jeg gleder meg til har tittelen ”Ideologisk fellesskap: Nordmenns forbindelser med kommunistiske etterretningstjenester etter andre verdenskrig”. Man må forresten gjerne ta med perioden før og under krigen også om man vil, for ting forstås best når de sees i sammenheng. Men det var etterkrigsforholdet til Sovjetunionen med forbundsfeller som preget hele min ungdom og tidlige voksne liv, og det er i dette jeg fremdeles aner en rekke dulgte momenter som samtiden har vært lite villig til å ta tak i, politisk følsomme som de fremdeles er. Temaet bør underkastes mer forskning av både historikere, forfattere og gravende journalister. Jeg lover å bli en flittig leser.

La oss ta utgangspunkt i to ytterpunkter. På den ene siden har vi Einar Gerhardsens Kråkerøy-tale fra 1948 der han personlig stilte seg bak sosialdemokratiets oppgjør med kommunismen, brøt med nøytralitetspolitikken og åpnet veien for norsk NATO-tilslutning. På den andre siden har vi spiondommen mot Arne Treholt fra 1985 etter at han, en av de mest vellykkede i den nye generasjonens maktpolitikere fra Arbeiderpartiet, året innen var blitt arrestert på vei til enda et hemmelig møte med sine føringsoffiserer.

Hva finner vi i det ideologiske spennet mellom disse motsatte begivenhetene? Misforstå meg ikke, den ønskede boken skal ikke bare dreie seg om Ap-politikeres eller andre sosialisters kontakter østover av legitim eller illegitim karakter, også skurkaktige hendelser involverende brodne kar fra høyresiden skal selvsagt fram i lyset, helst med navns nevnelse i den historiske sannhets tjeneste. Det kan likevel ikke stikkes under stol at det særlig var til venstre man fant det ideologiske fellesgodset som gjorde at noen lot seg friste til å ”støtte den internasjonale solidaritetskampen”, eller hva de nå kalte det, på utilbørlig vis, med alt fra små ”vennetjenester” til klart forræderiske handlinger.

Slik svikt og slikt svik prøvde norske myndigheter etter beste evne å hindre, åpent gjennom samfunnsdebatten og i det skjulte ved hjelp av egne hemmelige tjenester. Noe av kampen mot sikkerhetsfarlig virksomhet blant nordmenn gikk kanskje over streken, iallfall hevdet Lund-kommisjonen det, riktignok på et grunnlag som jeg stusser over, gitt den reelle faren som forelå. Jeg ser gjerne at boken setter den nevnte kommisjonens arbeid og konklusjoner i perspektiv; på meg virket Willochs kommisjonskritikk ytterst innsiktsfull og ”to the point”. Men uansett hvordan det forholder seg med den saken, åpenbart fantes det enkelte som av ideologiske eller andre grunner var ”hjelpsomme” overfor russiske og andre (DDRs Stasi var vel den mest aktive organisasjonen) representanter for ”den reelt eksisterende sosialismen” i det østlige Europa.

Hva viste Stasi-arkivene? Hvorfor får man ikke en samlet fremstilling av det søk der og i Moskva (tiden for fri tilgang til disse databasene er dessverre forbi, men en hel del informasjon er sikkert allerede innhentet, ikke minst av våre allierte) avslørte om norske forhold? Tror man virkelig for alvor at Treholt var den eneste av sitt slag? Jeg gjør det ikke, og jeg har vanskelig for å se at den stadig gnagende mistanken kan viftes vekk som gjenværende utslag av ”antikommunistisk krigshissing”, en vanlig innvending i sin tid.

Det er verd å merke seg at andre land, ikke minst Danmark, valgte en mer aktiv linje når det gjaldt å undersøke forræderisk virksomhet i egen nære historie, selv om det heller ikke der skjedde uten politiske sverdslag. Motstanden mot slike undersøkelser er stor, og jeg innbiller meg at man godt kan forstå hvorfor. Kampen om fortiden tar så ulike former, og innimellom dukker symbolsaker opp som krystalliserer oppfatningene til et spesielt informativt og tydelig mønster. Hos oss fungerer de evindelige forsøkene på å få Treholt-saken gjenopptatt på en slik måte. Man merker seg hvordan løpet kjøres i mediene fra år til annet og hvem som først og fremst målbærer ønsket om en revisjon av historien. Enhver får selv trekke sine konklusjoner. Det kan ikke utelukkes at mer ligger bak enn ønsket om oppreisning for en angivelig feildømt mann.

Fundamentalt i demokratiets idé ligger respekten for andres meninger og handlinger selv når man er uenig med dem. Selvsagt betyr ikke dette at alt er like rett eller verdifullt – noe er bra mens noe er dårlig, noe er farlig mens annet er sunt – men likevel må man ofte akseptere løsninger og handlingsmønstre som man selv anser som ukloke. Det er denne iboende spenningen mellom frihet og fornuft, mellom egen mening og aksept av andres beslutninger som ligger bak mitt ønske om å lese boken ”Norske holdningskampanjer”. Jeg har jo opplevd en del av dem: mot røyking, alkohol og usunn mat, mot mobbing, for amming av barn, fred på jorden og bedre tannhelse og en uendelig rekke av andre nyttige og sunne saker. Jeg spør alltid meg selv: I hvilken grad har man rett til å utøve denne type påvirkning eller formynderskap overfor andre voksne, tenkende mennesker som treffer sine valg i livet?

Spørsmålet er etisk vanskelig. Ofte har det med valget mellom nytelse og helse å gjøre, en alt annet enn enkel overveielse. Andre ganger har kampanjene åpenbare politiske undertoner selv om de støtter påstått nøytrale saker; man kan eksempelvis tenke tilbake på alle Dagsverk-kampanjer opp gjennom årene eller, fra kortere tid tilbake, slagord som ”Fremmede er venner du ennå ikke har møtt” eller ”Ta en kopp te med din innvandrernabo”-kampanjen.

Jeg kjenner igjen slikt statlig finansiert og drevet godhetstrykk fra andre samfunn som vi ikke vil kalle demokratiske. Det ligger en eim av sinnelagsetikk paret med propaganda over kampanjene som gjør at jeg umiddelbart får aktivert en motstandsrefleks. Likevel lanseres de årlig i stort antall av godhetsindustriens public relation-bedrifter.

Virker kampanjene? Noen gjør vel det, andre ikke. Kan vi i boken jeg håper på vennligst få en oversikt også over hvilke summer det offentlige bruker på slikt, samt en kvalifisert vurdering av effektene? For det er vel ikke så at man med lett sinn skvetter ut borgernes skattepenger til ulike formål uten at man vet om tiltakene virker? Det siste spørsmålet var naturligvis retorisk ment, kjære leser.

Bøkene jeg etterspør er naturligvis politisk brennbare. Jeg tror ikke man lett vil få offentlig støtte til prosjektene, for å si det slik, i alle fall ikke med det første. Men at de til sist vil komme, er jeg ikke i tvil om. Historiens og sannhetens kvern maler langsomt. Motstanden – man skulle kunne kalle det maktens friksjon – er massiv, men kverna maler på.

Når mange nok lenge nok stiller de kritiske spørsmålene, gjerne også med klarere og sterkere stemme, vil de måtte erkjennes som legitime. De som har makt, vil måtte prøve å svare. Kanskje skjer det før vi aner. Jeg gleder meg ordentlig.