Kommentar

Treholt-saken kan synes uforståelig for mennesker som ikke opplevde den. Hva er det de krangler om? Er det saken? pengebeviset, taperester på kofferten? Eller er det noe annet? For en stor del av offentligheten må det hele fremstå som høyst forvirrende. Hvor kommer intensiteten og følelsene fra?

Treholt ble dømt i 1985! Skyldes den utrettelige kampen for gjenopptakelse at Treholt ble utsatt for noe som minner om justismord? Er han en norsk Dreyfus? Det spørsmålet må en utenforstående stille seg hvis man leser norske aviser, f.eks. Aftenposten. At meningsmålinger viser at nær halvparten har sympati med Treholt, bør ikke overraske når avisene dag ut og dag inn kverner på mistanken om foul play. Det hele blir – for å holde oss til et juridisk uttrykk – sirkelbevis: Mediene gir kampanjen for Treholt massiv dekning, en sak en svinnende andel av befolkningen har opplevd som samtid. Er det da noe rart at det vekkes en følelse av at noe ikke stemmer i myndighetenes håndtering?

De samme medier kan bruke meningsmålingene til å vise hvor utbredt sympatien er. Det kalles «opinion», men det er en skapt opinion.

Kulturkamp

Treholt-saken er blitt et symbol for en bestemt del av den politiske og kulturelle eliten på venstresiden. Kampanjen for Treholt begynte allerede mens saken gikk for domstolen, og har fortsatt siden. Man burde nå ikke skrive om Treholt, eller rettssaken, men om kampanjen for Treholt. Den sier mye om strømninger i det norske samfunnet. Eller rettere: en bestemt selbestaltet politisk-kulturell elite som kjører sitt eget løp, helt uavhengig av den demokratiske prosess.

Hvor kommer dette engasjementet fra?

Det kan være liten tvil om at Arne Treholt tilhører den type mennesker historien frembringfer som er fylt av et ubegrenset ego, som er grenseløs og er en spiller. Det ble for kjedelig å gjøre karriere innenfor det norske systemet eller være en god maratonløper. Treholt trengte noe mer.

Den kalde krigen var en kamp mellom to systemer, på liv og død. Ved å plassere seg i sovjetisk tjeneste fikk Treholt den største thrill som tenkes kunne. Han så ikke på seg selv som spion. Han var eventyreren, unntaksmennesket. Han spilte de ulike rollene: diplomaten, statsssekretæren, en på innsiden, både av Norge, NATO, og samtidig om ikke på innsiden, så på fortrolig fot med sovjeterne.

Treholt kjente ikke lojalitet til noen av dem. Han kunne bare kjenne lojalitet til seg selv. Han ble en Ikaros som fløy for høyt.

Men han satt trygt i det norske systemet. Hvis det ikke var for Oleg Gordijevskij kunne han ha holdt på lenge. Gordijevskij tipset amerikanerne om at sovjeterne hadde en storspion på innsiden av den norske regjering. Det var slik ballen begynte å rulle. En slik melding får alarmen til å gå. Opplysningene var konkrete nok til at man identifiserte Treholt.

Om ikke Treholt var den største spion de hadde, så var han det potensielt. Hvis Treholt hadde fått utvikle sin karriere, hadde han blitt svært farlig, ikke bare for Norge. Derfor degget russerne for ham. Og Treholt var mottakelig for ros og skryt.

Wonderboy

Treholt var en slags wonderboy: godt utseende, charm, intelligent, dyktig. Han hadde et trekk som brøt med det vellykkede: en pipende stemme som ikke passet til den atletiske fremtoningen. Men det hindret ham ikke. Han ble adoptert av Jens Evensen og behandlet som en sønn.

Derfor ble sjokket og følelsen av forræderi så sterkt. Treholt var en av våre egne, en av de betrodde. Han var sønnen som forrådte familien, den Store: nasjonen.

Alle disse faktorene gjorde at etterforskningen av Treholt ble gitt høyeste prioritet. Saken skulle lykkes.

Proporsjonalitet

EOS-utvalget under Helga Hernes har nylig levert en vurdering som konkluderer med at video-overvåkingen av Treholts leilighet var ulovlig. En jusprofessor har brukt fire kriterier som kan forsvare nødrett. Tre av dem mener han ble oppfylt, men ikke det fjerde: proporsjonalitet.

Det er en underlig vurdering. Hvis det var en sak hvor proporsjonaliteten nettopp var til stede så måtte det være Treholt-saken: her sto landet overfor en spion som befant seg på innsiden av den norske regjering. Det var maktpåliggende, ikke bare for Norge, men NATO, at han ble avslørt.

En professor som kan felle en slik dom kan ikke ha opplevd eller forstått hva den kalde krigen gikk ut på.

Men det var det heller ikke alle som gjorde mens den pågikk.

Noen valgte et helt annet perspektiv: de arbeidet allerede den gang for å forstå den andre siden og mistenkeliggjorde USA, som kapitalismens høyborg og styrt av det militærindustrielle kompleks.

Venstresiden appellerte til det gode i mennesket: du er vel mot krig? du er vel for den svake og mot de mektige? Slik var det mange kriger som ble ført og pakket inn og fremstilt som noe annet. Under dekke av motstand mot Vietnam-krigen ble det ført en kamp mot USA og Vesten, som unge idealistiske mennesker sjelden forstår.

SUF, senere SUF (m-l), AKP (m-l), Rødt, var bare det mest ekstreme eksempel på en slik tendens som fantes i alle vestlige land.

I Danmark har man tatt et oppgjør med denne kollaborasjon med diktaturer, maktpolitisk og ideologisk. Det gjør at man greier å se de voldelige trekk ved 68-generasjonen, som i sin tur gjør at man greier å se de voldelige trekk ved islamismen og terroren.

I Sverige har avsløringen av Jan Guillou og Gunnar Ekbergs bok De ska ju ändå dö, vist hvor dypt en indre krets var innblandet i palestinske terrorgrupper, som igjen samarbeidet med og ble beskyttet av Moskva. Terrorgruppene og indirekte venstregrupper i Europa, ble en del av den kalde krigen, på feil side. Ikke bare ideologisk. Dette vet vi mye mer om i dag enn tidligere. De røde forbindelseslinjene er klare.

I Norge har vi ikke hatt et tilsvarende oppgjør. Tvertom kunne maoistene parkere sin aktivisme og gjøre borgerlige karrierer. De ble rundere og mer tilpasset. De forble ikke maoister, men de tok heller ikke noe oppgjør med fortiden. Kollaborasjonen ble aldri avslørt.

I dag har Norge erkjent deltakelse og skyld i deportasjonen av jøder, men ikke for kollaborasjonen med de kommunistiske diktaturene, og freak-regimer som Pol Pots Kambodsja.

Hvorfor ikke? Fordi de samme menneskene som deltok på reiser til Beijing, Phnom Penh og Hanoi i dag sitter i maktposisjoner i samfunnet.

Det var ikke bare Pål Steigan som dro på den famøse pilgrimsturen til Phnom Penh da myrderiene pågikk som verst. Det var også en deltaker nummer to. Hun het Elisabeth Eide. Sammen skrev de rosende omtaler av det nye Kampuchea. Dette står beskrevet i Bård Larsens bok Idealistene. Men ikke noen journalist eller kritiker gjorde et nummer av at hun sitter i styret i Norsk P.E.N. og er en flittig gjest i paneler og debatter. Eide er fortsatt på innsiden. Hun er en av dem som sørger for at den norske debatten holdes innenfor visse parametre som er kontrollerbare og politisk hensiktsmessige, feks. i spørsmål om islam, islamisme og ytringsfrihet.

Treholt som instrument

Treholt-saken er i dag blitt et våpen, mot det norske rettssystemet, mot politiet, mot alle krefter som følger visse regler for integritet og lovlydighet.

En av dem som har vært med i alle faser er Aftenpostens politiske redaktør Harald Stanghelle. Han har satset sin posisjon på å fremme Treholts sak, ved, på sin tilsynelatende forsiktige måte å fremme kritikk mot etterforskningen av Treholt.

Stanghelle har flere agendaer: tilsynelatende er det rettssikkerheten han er opptatt av. Men en slik omsorg kan også brukes til å ødelegge rettsstaten.

Det er der vi er nå, det er der vi har vært lenge: omsorg for demokratiske verdier brukes til å ødelegge demokratiet. Feks. kriminalisering av alle overvåkings eller sikringstiltak mot terror. Det går an å fremstille alt som skritt mot Sikkerhetsstaten, slik motstanderne av Datalagringsdirektivet gjorde. De samme menneskene unngår omhyggelig å drøfte, eller ta opp og svare på hvordan demokratiet kan forsvare seg mot fiender som ikke lar seg adskille fra andre sivile, og disse sivile deler noen av de samme oppfatninger om Vesten og demokratiet som ekstremistene. En så komplisert situasjon har våre politimyndigheter ikke stått oppe i noensinne.

I stedet for å opplyse om denne utfordringen, gjør våre medier det motsatte: de dekonstruerer, kritiserer sønder og sammen våre egne myndigheter og spesielt USA. Oppslagene rundt overvåkingen på Drammensveien viste hvor langt man er villig til å gå for å kriminalisere vår viktigste allierte.

Som på 70-tallet: Noen tror oppriktig at de er med å avsløre kritikkverdig opptreden på norsk jord. Men andre vet hva de holder på med.

Det er en dristig påstand, men hvis historien har noen som helst verdi og noe å lære oss, så sier erfaringen at slik er det.

Dekonstruksjonen av Treholt-etterforskningen handler om myte og makt: hvis man kan snu myten om den store forræderen til en historie om juridisk og politisk overgrep, har man vunnet en stor politisk seier. Det er en seier for krefter som nettopp unndrar seg demokratisk kontroll, som driver sitt spill og manipulerer opinionen.

Treholt blir en brobygger mellom den kalde krigen og vår tids største utfordring, kulturelt og sikkerhetspolitisk: islam/isme og muslimer. De kreftene som ivrer for Treholt, ivrer også for å knekte et sikkerhetsapparat som er verdig oppgavene, og går inn for en kulturell kapitulasjon. Det er i begge tilfeller en historie om forræderi. Under den kalde krigen sto vi under beskyttelse av et mektig USA. I dag er vi mer og mer overlatt til oss selv. Sterke krefter har arbeidet for å løsne båndene til USA. Derfor handler Treholt-saken om det dagsaktuelle. Det er et pågående drama, og denne gang er det ikke Treholt som er forræderen.