Kommentar

I krimlitteraturens barndom her i landet fantes bladet ”Lys og skygge”. Siden gikk det over til ”Detektivmagasinet” som gledet mang en unggutt dengang da; Oslo-detektiven Knut Gribbs bedrifter i lysets tjeneste mot internasjonal kriminalitet og alskens styggedom blir jo ennå i dag resirkulert fra tid til annen, iallfall i hørespillform, til glede for stadig nye generasjoner.

Den klassiske kampen mellom de gode lysmaktene og de onde mørkemaktene har selvsagt langt eldre røtter en de som fester i norsk underholdningslitteratur. Klart dualistiske religioner og andre tankesystemer kjennes fra førkristen tid, jeg tenker først og fremst på zoroastrianismen eller Zarathustras lære, og ikke minst den senere manikeismen er kjent som en typisk variant der lys og mørke, godt og ondt oppfattes som i prinsippet like sterke, men alltid motsatte, makter. Innen filosofien har dialektikken en mer enn to tusen år gammel historie.

Bruken av ordparene lys og skygge eller mørke i betydningen godt og ondt har ingenlunde gått av moten. Den oppvoksende slekt er trolig best kjent med slik dualisme fra elevfellesskapet på ”Galtvort høyere skole for hekseri og trolldom” (altså Harry Potter-verdenen), men man ser samme tenkning og retoriske grep flittig anvendt også i politisk debatt. Det man tar avstand fra, stemples som mørkt og tilbakestående, som ondt. Jeg vil se litt på to helt nylige skriftlige eksempler på dette fra venstresiden og sammenholde virkelighetsoppfatningen og vektingen der med det man finner i en noe eldre bok som nettopp satte seg fore å ta et oppgjør med venstreradikal teori og praksis. Hvilket mørke erkjenner man som ondt og nærværende i Norge i dag, og hvilket velger man, bevisst eller ubevisst, å la være å legge merke til? Hvilke sammenhenger mellom fortid og nåtid våger vi å snakke om og hvilke ties i hjel?

Øyvind Strømmen kom i fjor høst med boken «Det mørke nettet – om høyreekstremisme, kontrajihadisme og terror i Europa”. Den ble omfattet med betydelig interesse, selvsagt først og fremst på bakgrunn av Behring Breiviks massedrap kort tid før.

Boken beskriver det tittelen antyder. Strømmen ser høyrekreftene (begrepet favner i hans penn og munn vidt) som farlige, de er mange og delvis skjulte, og de gode menneskene (de som står opp mot faren fra høyre) har ikke vært tilstrekkelig oppmerksomme på dem og har undervurdert dem. Selv er jeg i noen grad uenig med mange av hans vurderinger og også med hans ordbruk – ikke minst synes jeg han stempler som ”høyreradikale” også grupperinger som ikke fortjener en slik merkelapp – men dette er uvesentlig i sammenhengen.

Det er intet urimelig ved Strømmens synspunkter i den forstand at han gjerne må ha dem og velge dem som boktema; han velger seg ut sin del av virkeligheten som han så konsentrerer seg om. At forfatterens meninger og verdensbilde skinner igjennom, er regelen snarere enn unntaket i samfunnspolitisk litteratur, og denne boken utgjør intet unntak. Sluttresultatet blir gjerne normativt minst like mye som deskriptivt også i de tilfeller der den skrivende bevisst forsøker, og kanskje selv tror han klarer, å beholde et objektivt, balansert overblikk. Strømmens bok konsentrerer seg videre mer om nettverdenen enn om den del av virkeligheten der man blir svett på ryggen og får såre føtter, men også dette er et helt greit. Man skal ikke kritisere en forfatter for at han ikke har skrevet den boken man selv helst hadde villet lese.

På samme måte må man akseptere at ulike anmeldere vurderer ting ulikt, også Strømmens forsøk på å identifisere og advare mot mørkets krefter. Som jeg har sagt flere ganger før: Enhver får lese selv og gjøre seg opp sin egen mening. Bokanmeldelser med ulike konklusjoner finnes på disse lenkene: Akershus Festning på document.no, Tor Bach på vepsen.org og Tarjei Skirbekk på NRK.

Helt nylig kom enda et skrift fra vår tidligere statsminister, nå generalsekretær i Europarådet, Torbjørn Jaglands ånd om ikke hånd. Det dreide seg denne gang om et intervju med ham i danske metroXpress, fortjenstfullt fanget opp av document-redaksjonen og gjort kjent for oss lesere. Hele tittelen er ”Jagland: Hvis vi ikke handler nu, vil mørkets kræfter tage over”.

Jeg passer alltid på å ikke drikke kaffe eller gjøre andre farlige ting når jeg setter meg til med et Jagland-verk, og det viste seg å være klok profylakse også denne gang. Rustad og andre kommenterte intervjuet med både vidd og innsikt, så jeg skal ikke gå dypt inn på intervjuobjektets evne til å forstå nåtiden og forutse fremtiden. La meg bare si følgende: For meg fortoner advarsler om mørke høyremakters marsj mot makten i sentrale europeiske land, det være seg langs gatene eller via de parlamentariske korridorene, seg som i beste fall en manifestasjon av feil fokus, som så virkelighetsfjerne at de bokstavelig talt er utidige. I praksis fungerer slikt som brunskvetting av dem som ikke deler Jaglands globalistiske og multikulturelle visjoner for Europa og verden. Jagland må selvsagt ha lov å hevde akkurat det han mener (som jeg glede meg over at i alle fall han ikke lenger har hånden på roret i norsk politikk), men jeg fortsetter å undre meg storlig over hans temavalg så vel som vurderinger, så læringsrefraktær er jeg.

Når Jagland advarer mot høyremørket, og det samme gjelder mange andre med en multikulturell sympati og agenda, så vifter de like bak speilet med det ultimate riset, nazismen. Er den virkelig ved å komme igjen til tross for at i alle fall jeg ikke ser mange eller sterke tegn til det? Med tilnærmet refleksiv automatikk spør jeg meg selv, og nå også dere: Hvorfor hører man ikke de samme menneskene advare også mot den andre store, totalitære ideologien fra forrige århundre, altså kommunismen? Var den mindre ond? Var den mindre dødelig? Er det virkelig så at den i dag ikke lenger har noe grep om samfunnslivet og menneskenes tanke- og handlingsfrihet?

La meg i sammenhengen henvise til et annet og betydelig større verk med mer enn rikelig mørke i seg, både tittel- og innholdsmessig, nemlig Courtois og medarbeideres ”The Black Book of Communism: Crimes, Terror, Repression”. Originalen kom på fransk i 1997 og skapte betydelig furore i internasjonale akademiske, intellektuelle og politiske miljøer. Jeg erindrer ikke at den ble gjenstand for tilsvarende oppmerksomhet i Norge dengang, og googling nå synes å bekrefte dette. Boken er heller ikke oversatt til norsk, mens den typisk nok fins tilgjengelig på både dansk og svensk.

Jeg har til hensikt å komme tilbake til kommunismens svartebok ved et senere høve. La meg her og nå bare fremheve to hovedkonklusjoner: 1. Kommunismen er som ond og skadelig ideologi på nivå med nasjonalsosialismen (nazismen); begge er grunnleggende totalitære og farlige. 2. Kommunismen har kostet enda flere liv enn nazismen gjorde, i følge førsteforfatteren nærmere 100 millioner mot rundt 25 millioner offer for nazismen. Tallene er bestridt og omstridt, også av to av kapittelforfatterne, men er uansett overveldende i sin uhyrlighet.

Det finnes nesten ingen erklærte nynazister i Norge; ideologien ser ut til å være for alltid diskreditert og skandalisert gjennom det som skjedde før og under andre verdenskrig. Tilsvarende gjelder åpenbart ikke for sosialismen/marxismen/kommunismen. Hvorfor er det fortsatt så mange som benekter eller neglisjerer dette andre totalitære mørket som var og er minst likeverdig hva angår faktisk forårsaket skade og død? Hvordan er det mulig at vi i Norge i dag kan ha partiledere og ministre (Lysbakken er paradeeksempelet) som inntil helt nylig var selverklærte kommunister eller marxister (differensiering mellom de ulike betegnelsene har neppe annet enn akademisk interesse), uten at dette gjør dem fullstendig uspiselige for velgerne? I offentligheten, ikke minst i mediene, smiler man kanskje litt godmodig av slik fascinasjon og selvgruppering eller rister til og med på hodet, men mer skjer ikke. Tilsvarende lefling med nazismen ville vært politisk selvmord.

Etter mitt syn foreligger en enorm blind flekk i det politiske Norge hva gjelder sammenhenger mellom ideologi og historie på den ene siden og nåtidig partiorganisering og perspektiv på samtidsproblemer på den andre. For å bruke et konkret politisk-historisk eksempel: Det er ikke, som man iblant hører, like urimelig å sette dagens Høyre i ideologisk bås med nasjonalsosialismen som det er å sette det moderne Arbeiderpartiet og SV i bås med kommunismen. Man synger ennå Internasjonalen ved festlige anledninger (som 1. mai) i de to nevnte sosialistiske/sosialdemokratiske partiene, en tilhørighetsmarkering som har betydelig symbolverdi. Det ville være utenkelig å gjøre noe tilsvarende på høyresiden i det politiske spekteret, i alle fall i de delene av det som jeg har noen som helst kjennskap til. Høyrepartier (Høyre/Frp) i Norge er ikke vokst ut av og har ingen ideologiske berøringspunkter med nasjonalsosialismen.

Man har en ”morsbinding” til sin marxistiske fortid på norsk og europeisk venstreside. Dette gjør at man umiddelbart og med forståelse forholder seg til, endog godtar, ”underligheter” som kommer derfra, for man har gjerne selv en gang i ungdommen (og noen godt inn i voksen alder) lekt med de samme ideene. Man ”drev ikke med antisovjetisme” i nordisk sosialdemokrati, sa Olof Palme, og enn i dag unnskylder man moderideologien.

Denne ”apologetikk som default”-reaksjonen skremmer meg, for den viser at man i Arbeiderpartiet og tilliggende herligheter ikke har samme grunnleggende avvisningsreaksjon mot kommunismen som mot nazismen. Svært mange samfunnsinteresserte på venstresiden synes til og med at det er helt urimelig å vurdere de to som alen av samme stykke, ideologisk så vel som konsekvensmessig.

Marxistene ville jo vel, hevdes det unnskyldende, deres mål var høyverdige. Kanskje det, men det hjelper bare så lite. Resultatet ble overstadig blodig og forferdelig. Det var ikke morsomt å erklære DDRU (den demokratiske republikken Utøya; det skjedde på 1970-tallet), det er massivt ukult og uanstendig å gjøre slikt samtidig som det virkelige DDR (altså det kommunistiske Øst-Tyskland) drepte og fengslet sine meningsmotstandere. Det er heller ikke kult å ha bilde av en glorifisert terrorist som Che Guevara på veggen i gutte- eller jenterommet.

Visse ting spøker eller fleiper man ikke med, som Auschwitz, GULag eller, fra vår egen nyeste historie, Utøya. Gjør man det, så viser man ikke respekt for ofrene, og slik respekt står over all ideologi.