Kommentar

Vasily Svarog Comrades KE Voroshilov and AM Gorky at a shooting range of Central Sport Club of the Army. 1932. The Central Museum of the Armed Forces

Det ville seg slik at jeg for noen tid tilbake kom underfund med at professor emeritus Bent Jensen nettopp hadde fylt 80 år. Dette er ingen ubetydelig alder og samme Jensen er ingen ubetydelig mann. Han er tvert imot en russiskkyndig samtidshistoriker som med betydelig civil courage så vel som faglig kompetanse har preget forskningen omkring hvordan Danmark etter krigen forholdt seg til trusselen fra Sovjetunionen. Jeg ønsker å sammenligne dansk kald krig-problematikk med tilsvarende i mitt eget land fra 50-tallet og fremover, militært så vel som sivilt. Hvilke forskjeller fantes mellom de to broderfolkenes reaksjonsmønstere på det kommunistiske trykket? Hvordan er perioden siden blitt vurdert? Vi kan sikkert ikke fullt ut forklare hva som skjedde og ikke skjedde, men litt bør det være mulig å slutte seg til, kanskje endog slikt som har informasjons- og overføringsverdi inn i nåtiden.

La oss svært kort trekke opp det mest relevante politisk-strategiske bakteppet. Vest-Europa, inklusive Danmark og Norge, var kontinuerlig truet av Sovjetunionens militære overlegenhet kombinert med ekspansive kommunistiske ideologi helt fra slutten av 40-tallet og fremover. Man strides rett nok om hvor alvorlig trusselen var og hvilke motiver som til ulike tider lå til grunn for forskjellige aksjoner eller fravær av samme – alt sammen interessante spørsmål vel verdt forskning og meningsbrytning – men la oss i denne sammenheng nøye oss med å konkludere utvetydig at trusselen faktisk fantes, den var reell. Vi bygget etter evne og vilje opp et nasjonalt forsvar mot det politisk-militære trykket, Norge i relativt betydelig grad, Danmark mindre, men for oss begge gjaldt det at vi var helt avhengige av alliert hjelp for å kunne ha håp om å slå tilbake et eventuelt angrep som enten kunne gjennomføres med konvensjonelle styrker alene eller, dersom den onde Fi oppfattet det som nødvendig, ved hjelp av kjernevåpen. I en slik like kronisk som farlig spenningssituasjon er det ytterlig viktig at folket skjønner alvoret i den foreliggende trusselen, at de støtter forsøkene på å etablere en troverdig mental så vel som militær beredskap og gjør sitt til for å styrke kampviljen. Hvordan foregikk denne kampen om menneskenes hjerner og hjerter i Danmark og Norge, den lavgradige opinionskrigen som enhver troverdig statlig-militær respons basert på vernepliktsstyrker er avhengig av? 

Selv om den offisielle oppslutningen om militær standhaftighet innen NATOs rammer for transatlantisk samarbeid var stor i begge skandinaviske land, forekom det hele tiden utbredt murring under overflaten, ganske særlig blant medlemmene av sosialdemokratiets frodige venstrefløy som partiledelsene utover 50-tallet ikke lenger riktig hadde kustus på. I Norge fikk man da også betydelige avskallinger først på slutten av 50-tallet, deretter på 70-tallet grunnet i all hovedsak utenrikspolitisk uenighet. Som følge av disse kalvingene ble først SF, deretter SV etablert. Samtidig og senere mistet de opprinnelig NATO-vennlige sentrum-venstre folketingspartiene i Danmark grepet om opinionen og de egne velgerne. Man fikk fotnotepolitikken som alvorlig skadet landets status innad i NATO utover 80-tallet. Danmark ble et lite, militært ubetydelig land som samtidig med at de var totalavhengige av hjelp utenfra i tilfelle angrep, hele tiden hadde innsigelser mot militære forhåndstiltak og våpentekniske moderniseringer. Å si at dette fungerte som et gnagsår i grenseflaten mellom Danmark og de øvrige, er ingen overdrivelse. Norge var til samme tid et langt mer stødig og pålitelig NATO-medlem. Dessuten hadde vi tidlig på 80-tallet den særdeles utrivelige Treholt-saken med en av Arbeiderpartiets unge venstrefløystjerner i hovedrollen. Mannen ble godt og grundig straffedømt for landssvik og spionasjevirksomhet til fordel for fremmed makt – Sovjetunionen, blant andre – og ingen av mange senere forsøk fra hans så vel som ulike samfunnstoppers side på å få omstøtt kjennelsen, har fått gjennomslag.

Balansen mellom Norges og Danmarks holdning til USA og NATO snudde utover 90-tallet, altså etter at den alvorlige faren fra øst var forsvunnet og andre utenrikspolitiske spørsmål begynte å dominere agendaen i begge land. Danmark ble ivrigere og ivrigere etter å delta blant «de villige» i ulike USA-ledete felttog mot islamistiske terrorister, den nye hovedfienden som tegnet seg i horisonten, mens Norge nå slepte føttene i betydelig grad, ikke minst som følge av at SV med tilgrensende herligheter fikk innflytelse på regjeringsnivå. I den alminnelige politisk-ideologiske debatten hørte man nå i Norge, altså etter at Sovjetunionen og Berlin-muren var falt, igjen ofte klassisk venstreretorikk med brodd mot NATO, USA, Israel og andre favorittobjekter for «de gode rødes» avstandstagen. Det var som om de de bare hadde ristet litt på pelsen, de tidligere «fredsvennene» som hadde fungert som kommunistenes nyttige idioter under den kalde krigen, for deretter å gå ut i en ny, postkommunistisk virkelighet fullstendig uskadde og med all sin politiske troverdighet og ære intakt. Det var i sannhet et remarkabelt stykke ideologisk overlevelseskunst de leverte, en hokus pokus-bedrift av fineste kvalitet.

I stedet for å rette et betimelig søkelys på hvilken ødeleggende rolle de politisk naive – og jeg er vennlig når jeg benytter et slikt ord, fristelsen til å bruke hardere lut er betydelig – hadde spilt som de facto hjelpesmenn og –kvinner for dem som fremmet sovjetkommunismens sak i Europa, snudde vi i Norge på flisa og konsentrerte oss om dem som angivelig var rammet av norsk sen-McCarthyisme: vi fikk Lund-kommisjonen. Enkelt sagt skulle den granske hvorvidt folk på norsk venstreside var blitt utsatt for ulovlig overvåkning under den kalde krigen, og svaret var at ja, så hadde skjedd og slett ikke sjelden. Den norske stat hadde systematisk krenket menneskerettighetene og gang på gang overskredet sitt eget lovverk hva gjaldt kontroll med folk av en annen politisk overbevisning enn majoritetens, og nå slo man dette fast med betydelig politisk-juridisk pondus. 

Den viktigste politiske konklusjonen innad i Norge etter at Sovjetunionen falt sammen og mye om deres utadrettede undergravingsvirksomhet i ulike fremmede land ble kjent også for offentligheten, var altså at en stortingsoppnevnt kommisjon ledet av høyesterettsdommer Kjetil Lund anklaget myndighetene for å ha opptrådt urettferdig og krenkende overfor norske borgere med venstresympatier! Jeg innrømmer gjerne at den utviklingen så jeg ikke komme, og det samme gjaldt nok for mange andre også. Tidligere statsminister Willoch pekte i flere kritiske innlegg på at kommisjonen ikke hadde tolket tiden rett; man tok ikke høyde for hvor kritisk situsjonen faktisk var mens den kalde krigen raste på sitt mest intense. Andre gav sitt besyv med, blant annet hadde Per Jarle Hellevik en god gjennomgang av deler av uenigheten omkring rapportens konklusjoner. Men på venstresiden fikk kommisjonens arbeid nærmest ikonisk status; endelig ble det innrømmet fra offisielt hold at de i grunnen hadde hatt rett hele tiden, de samvittighetsrene og gode. Selv om høyrekreftene i og for seg hadde vunnet en slags objektiv seier, kunne venstresosialistene påberope seg å være moralske vinnere og unnskyldningene og erstatningene som ble utmålt i Lund-kommisjonens kjølvann, var beviset.

I Danmark fikk man gjennom ikke minst Bent Jensens stå på-vilje og til tross for betydelig politisk-akademisk motstand offentlig støtte til nærmest det motsatte av Lund-kommisjonens undersøkelse, man fikk gransket hvordan venstrelenende dansker hadde latt seg bruke  – mange ubevisst, ingen tvil om saken, men andre sikkert mot passende gjenytelser – av østtyske Stasi og andre etterretningsorganer for å svekke det egne fedrelandets motstand mot det kommunistiske trykket. Også i Sverige er tilsvarende opplysninger kommet frem. Inntrykket er at påvirkningsagenter der til lands fant et særlig mottagelig jordsmonn for sitt undergravingsarbeid, ikke minst i kirkelige kretser.

Hos oss ser det derimot ut til at lysten og viljen til å rette søkelyset mot nordmenn som gikk utenlandske kommunisters ærend under den kalde krigen, har vært mindre velutviklet. Det er noe nærmest paradoksalt ved at vi etter at den kommunistiske faren svant som dugg for solen i løpet av noen like vidunderlige som forunderlige år på slutten av 1980-tallet, konsentrerte oss om etisk selvpisking i stedet for å benytte mulighetsrommet til å få avklart en gang for alle hva de faktisk hadde syslet med, DDR-vennene og andre som var så opptatt med «brobygging» til sine ideologiske frender i øst. Kan hende gjorde Treholt-saken så inderlig vondt helt inn i margen av Arbeiderpartiet og lignende maktsentra at man ikke klarte mer av samme ulla nå etter at den kalde krigen var vunnet, kan hende var det annet som lå bak. Uansett kom norske sosialister og kommunister ut av denne tumultartede perioden tilnærmet politisk uskadde.

Skjønt kanskje var det ikke så rart at det gikk så bra for dem, for både norske og internasjonale venstrevenner og fredselskere viste nå en frapperende evne til å slå om fra klassisk sosialisme til å bli pådrivere for det flerkulturelle prosjektet, dere vet dette som vi «skal få enten de [altså vi] vil ha det eller ikke» slik Anniken Huitfeldt uttrykte det. Med bibeholdt og usvekket etisk pathos har de siden preket grenseløs nestekjærlighet, de som i går og i forgårs kjempet mot vestlige atomvåpen og for ensidig nedrustning i moralens navn, alt naturligvis særlig for barnas skyld som de elsker å påpeke.

De kommer alltid til å finnes, disse som tror at deres vakre fremtidstro kan om ikke flytte fjell, så i alle fall lede til så mye godt at den må tillegges større vekt enn meningsmotstandernes rasjonelle argumenter. Ubludt insisterer de på sin moralske autoritet enten denne hviler på sosialistisk solidaritet eller en nykristen, sekulær bibelforståelse der «sjærlighet» er eneste gjenværende absolutt. 

Lenge så de ut til å være teflonbeskyttet, flerkulturpredikantene, immune mot kritikk og i stand til å gå på vannet. Men en eller annen gang avsløres vel også denne generasjonen liksom-gode posører. Vi, kritikerne av deres utopiske prosjekt, skal i alle fall gjøre det vi kan for å påpeke hva standpunktene og handlingene faktisk innebar og innebærer. Til sist trumfer virkeligheten forstillelsen.

Kjøp Mimisbrunnrs samlede som E-bøker her