Kommentar

Konstantin Yuon Ungdom (1926) Både kommunismen og nazismen appelerte til ungdommen. De var på parti med fremtiden. Her ligger forførelsen på lur. 

Den ekstreme venstresiden i Norge – her definert som sosialistpartiene SV og Rødt, men med flere ikke-parlamentariske organisasjoner i kjølvannet – opplever en fremgangsbølge uten like. Fenomenet ble for noen tid siden omtalt på basis av en NTB-melding her inne, og jeg var også selv innom det smått utrolige i utviklingen i denne årsgamle artikkelen. For dem av oss som levde store deler av livet i skyggen av «den reelt eksisterende sosialismen», altså Lenin med etterfølgeres forsøk på å skape en mektig stat, Sovjetunionen, på grunnlag av Marx’ tenkning, er denne norske holdningen til dagens arvtagere etter de russiske og kinesiske moderpartiene ikke bare til å gruble over, men en kilde til skam og kaldsvette. 

Hvorfor så uforsonlige ord? La meg forklare bakgrunnen, og da er det i kommunismens historie, ikke i dens teori, at grunnen skal søkes til min massive forakt for begge de to nevnte norske sosialistpartiene. Siden jeg i den ovennevnte artikkelen gikk relativt grundig inn på hva praktisk sosialisme faktisk innebar i landene der ideologiens tilhengere hadde makten, skal jeg nøye meg med et kort resume.

Forsøkene på å skape drømmesamfunnet, den kommunistiske staten, kostet flere titalls millioner menneskeliv i følge den franske svartboken på området, kanskje rundt 100 millioner. Anslaget er røft; det kan godt være feil med mange millioner den ene eller andre veien, men dette rører ikke ved hovedkonklusjonen: Forsøkene på å implementere sosialistisk, kommunistisk, marxistisk ideologi – kall det hva du vil, essensen endres ikke – kostet et uhorvelig stort antall mennesker livet, og dét ganske uansett hvor vakker eller besnærende man måtte finne rettferdighetstankegangen bak de ulike revolusjonene, utrenskningene og samfunnsombyggingene. Tallene tar nesten bokstavelig talt pusten fra en, og i møtet med slik uhorvelig djevelskap blir enhver desimalpruting akkurat like uinteressant som tilsvarende blir for nazismens enorme antall ofre. Vi har sett sosialisme i praksis og det har vært mislykkede forsøk, faktisk hver eneste gang.

Er dette, historien om deres egen arv, ukjent stoff for norske sosialister? Trolig er det delvis nettopp dét, hvor underlig påstanden enn måtte lyde. Flere forhold bidrar til at innsikten ikke har sunket riktig inn i samfunnets sentralnervesystem og preget dets refleksbaner, hvilket medfører at den internasjonale sosialismen og kommunismen ikke er like massivt utskjemt intellektuelt og empirisk som deres nasjonale søstertro, den nasjonale sosialismen eller nazismen. 

Da nazismen falt, var det som følge av at en gigantisk, ekstremt brutal krig endte med Tysklands betingelsesløse kapitulasjon. Man tar svært lite feil om man påstår at ideologien forsvant i og med det militære nederlaget; rester av nazisme fantes nok i emigrantlommer i blant annet Sør-Amerika også etter sommeren 1945, men disse var bittesmå miljøer og ganske uten makt. Det samme kan man si om den såkalte nynazismen som det stadig gnåles om i blant annet Skandinavia; sjelden har ubetydelige og kraftløse grupperinger blitt gjenstand for så mye medieoppmerksomhet. Mest har det vel vært så at nynazismen har tjent som politisk busemann for skremselspredikanter på venstresiden: Se hvilke fælinger som finnes på våre gater; det er disse man må rette samfunnets oppmerksomhet mot, ikke tidvis voldsbejaende, venstresosialistiske grupper! De sistnevnte består tross alt av idealistisk ungdom som kommer til å bli fortreffelig resosialisert til et normalt liv med makt og innflytelse når de bare omsider finner hjem igjen til en voksentilværelse innen Ap eller SV.

Da Sovjetunionen falt sammen for rundt 30 år siden, var situasjonen en helt annen. Ideologien imploderte ikke sammen med at den toneangivende staten og dennes kommunistiske maktapparat sjøldauet, ikke i Øst-Europa og Sentral-Asia og i enda mindre grad blant sosialistene i vest som alltid hadde hatt et godt øye til de pirrende utopiforsøkene der borte hos den eksotiske naboen. Bare de sentraleuropeiske tidligere Sovjet-vasallstatene fremsto som godt og grundig vaksinert mot alt som smakte av sosialisme, fra dét øyeblikk da muren falt. I Vest-Europa, Norge inkludert, virket derimot ikke troen på ideologien å lide særlig under at verdenshistoriens mest massive forsøk på praktisk utopiimplementering hadde ramlet så platt til jorden. Tvert imot kom ihuga norske sosialister på mange måter sterkere ut på den andre siden av det historiske kontinuitetsbruddet.

Mens man i noen europeiske land, også hos våre nære slektninger danskene, ordnet i stand ulike undersøkelser av hvordan de hjemlige sosialistene og kommunistene (det er neimen ikke lett å se forskjellen på dem i blant) hadde agert til verdenskommunismens nytte og blitt støttet av forskjellige Sovjet-organer, fikk vi Lund-kommisjonen  hvis oppgave det var å undersøke i hvilken grad offentlige norske ulovligheter var begått mot de samme grupperingene som nå hadde mistet makten i øst. Så hadde skjedd i betydelig grad og det ble en masse ståhei i sakens anledning, ganske uten at de drivende mediene brydde seg med å sette de nevnte aktivitetene inn i sin faktiske sikkerhetspolitiske tidssammenheng. Det offisielle Norge hadde ikke gått frem slik venstresidens og den urbane borgerlighetens idealer tilsa, dermed basta. På sett og vis kom derved våre Sovjet-, DDR-, Kina-, og Albania-beundrere ut av det som kunne og burde vært en (selv)ransakelsens tid, etisk styrket i stedet for avkrevd informasjon om hva de faktisk hadde holdt på med under årene av kald krig, hvilket selvsagt passet dem særdeles godt. Den senere kroniske uviljen mot aktiv leting i blant annet østtyske Stasi-arkiver etter Treholt-kolleger med tilhold på norsk politisk venstreside, føyer seg inn i samme mønsteret. Norske sosialister marsjerte frimodig inn i en ny og rosarød fremtid styrket, ikke svekket, av alt ståket og ugreien forbundet med Sovjetunionens fall. Bedriften kan vanskelig karakteriseres som annet enn en taktisk genistrek fra deres side i den stadige kampen om samfunnsmakt.

Sterkt bidragende til suksessen var naturligvis at Norge nå var blitt en Gramsci-suksess der den lange marsjen gjennom institusjonene hadde vært særdeles vellykket. Mektige samfunnsaktører etterplapret til stadighet Arbeiderpartiets og de andre sosialistenes besvergelse om at «fienden alltid kommer fra høyre» som om nazismen ennå var en aktiv politisk maktfaktor. Litteraturen, mediene, akademia, kirken og skolen var stort sett enige: Venstrepolitikk var rettferdig, klok og berettiget mens høyresidens tankegods var befengt, brunstenket og i beste fall noe som hørte fortiden til. Dessuten hadde sosialistene nå fått en ny ideologisk kjæledegge etter at den opprinnelige, klassiske sosialismen – med statlig eierskap til produksjonsmidlene, antireligiøs propaganda og alt det andre som hadde vært kjerneverdier – ikke lenger var i stand til å skape begeistring: Nå gjaldt det å fremsnakke flerkulturen, globalismen som skulle skape Én Verden befolket av Nye Mennesker uten rasistiske personlighetstrekk, men tvert imot gjennomsyret av en altomfattende solidaritetsfølelse. Homo sovieticus var rett nok blitt uaktuell, men homo solidaricus hadde tatt hans, eller snarere hennes gitt den politiske feminismens gjennomslag, plass. De tidligere sosialistene og kommunistene kunne dermed igjen ture frem som konger på den ideologiske haugen, om mulig enda mer suverene enn før, for nå skimtet man i deres skygge ingen sikkerhetspolitisk trussel lenger i og med at Sovjetunionen så pent og fredelig hadde «gått bort».

Aller kjekkest for de nye, gode menneskene som målbar flerkulturidealet, var det at deres historiefortelling fikk råde grunnen alene uten at noen påpekte hvor feilaktig, rett og slett befengt, den var. Lærerstanden var for lengst kuet som en uavhengig klasse av kunnskaps- og innsiktstolkere, jamfør Gramsci-lenken ovenfor; disse hadde under egen utdannelse blitt grundig indoktrinert om at venstresidens verdensbilde var det riktige, og forble tro mot dette synet også etter at de selv kom ut i jobb. Det samme som skjedde på skolen og universitetene, gjentok seg i avisredaksjonene, innen NRKs hvite vegger og, aller mest uttalt, i det som en gang hadde vært en kristen, norsk kirke. En stor minoritet, senere et flertall, av prestene var blitt kulturmarxister  enten de selv var seg forandringen bevisst eller ikke, og biskopene førte an. Det har vært et like trist som merkelig skue.

Mangel på sannferdig historiefortelling om vår egen nære fortid – helst omfattende perioden tilbake til den franske revolusjon, men eventuelt bare siste århundre om folk ikke klarer å bite over mer – må være en vesentlig årsaksfaktor til at vi nå vader i intellektuell sumpmark der selv små skritt i riktig retning oppleves som overmektig tunge. Å greie ut skyldspørsmålet bak elendigheten er interessant nok, helt utvilsomt, men her vil jeg isteden peke på det som må være veien ut, hvis en sådan overhodet finnes.

Vi må igjen begynne å spørre oss selv om hva som er sant, og dét uten å skjele til hvorvidt sannheten passer med våre forutfattede, ideologisk drevne meninger. Dette er en samfunnsoppgave, men også en intellektuell plikt for det enkelte menneske. Vi kan alle bidra – noen naturligvis mer enn andre, slik er det alltid – til at all løgnen, all forvrengningen og sminkingen av ubehagelig virkelighet lempes ut på historiens søppelplass der slikt rettelig hører hjemme. At man i dette arbeidet ikke kan stole blindt på autoriteter – ingen NRK eller Aftenposten, ingen faktisk.no eller bisperådet, ingen programkomite, ikke Røde Kors eller Redd Barna eller våre såkalte ledere på Stortinget og i Regjeringen – bør ikke komme som et sjokk på noen. Det er slik virkeligheten er, ikke bedre og annerledes, for den gjennomsyres ikke av godhet, ærlighet og sannferdighet bare fordi vi elsker å leke med tanken om hvor fint det ville være å leve i en utopi.

Vi står imidlertid heldigvis ikke alene når vi skal prøve å finne ut hva som er sant og hva ikke, for vi er velsignet med tradisjoner som viser oss at andre har tråkket opp samme løype før, et arbeid som ikke var lett i noen generasjon. I vår protestantiske arv inngår som avgjørende rettesnor at den enkeltes samvittighet og tanke skal styre adferden overfor både Gud og mennesker, intet mindre. Jeg gjentar: Det er ikke autoritetene som har denne makten, det er vi. I Norden kommer dessuten makten historisk sett fra den enkelte frie mann (og kvinne, slett ikke et trivielt faktum i vårt bidrag til demokratiet) som tilsammen, som folket, gav kongen begrenset styringssrett. At vi alle i praksis ofte må lene oss på andres anbefalinger og tolkninger i mange konkrete saker, er en annen skål og intet å skamme seg over. Når vi gjør det, må vi imidlertid alltid ha et skarpt øye til konsekvensene av den ene eller andre tankeretningen som synes fascinerende. Dersom disse har vist seg å lede til dårlige resultater, dersom de alt gjentatte ganger har vært falsifisert for å si det med filosofisk språk, så skal vi skygge unna ideologien. Knapt noe tankesett har vært grundigere falsifisert enn nettopp sosialismen og kommunismen, og dette faktum må også nordmenn snart ta innover seg.

Visst kan det være vanskelig å skille mellom skitt og kanel på de spenstige tankers marked. Men man er nødt til å gå til oppgaven med frimodighet og støtte seg til vissheten om at vanlige, ærlige mennesker ofte kommer lenger enn andre i slike situasjoner. Ja, selv barn kan treffe bedre med sine observasjoner og konklusjoner enn sofistikerte voksne klarer, slik uforlignelige H C Andersen beskrev det så fortreffelig. Det var en liten gutt som ropte ut at keiseren var naken, og han hadde helt rett. Det finnes fremdeles godt om nakne keisere som fortjener å bli avslørt, ikke minst blant kommunistenes arvtagere.

 

 

 

Kjøp Mimisbrunnrs samlede som E-bøker her