Mikhail Chepik (1872–1920). Thank you comrade Stalin for our happy childhood (1951)

Også i dagene etter 9. april i år – en «aldri mer»-dato mindre og mindre omtalt for hvert år som går, for øvrig; de synes nok annet er viktigere i NRK og i avisene – ble flere meningsmålinger offentliggjort rundt det vanlige stortingsvalgtemaet: «Hvilket parti ville du stemme på hvis det var valg i morgen?» Særlig oppslutningen om de to kommunistisk-sosialistiske partiene på Stortinget slo meg som påfallende, altså Rødt (R) og Sosialistisk Venstreparti (SV). Begge har over noen tid gått fra klarhet til klarhet hva popularitet angår, i all hovedsak på bekostning av Arbeiderpartiet (Ap), som sliter med å løfte haken over 25 %-kanten. Eksempelvis fant Respons Analyse i en måling offentliggjort i VG 10. april en oppslutning om R på 3,9 %, mens SV fikk 6,2 %, altså til sammen 10,1 prosentpoeng for venstresosialistene. 11. april målte Norstat for NRK at 3,8 % ville stemt R, mens støtten til SV var på 7,5 %, samlet 11,3 %. Samme dag fant Kantar for TV2 en oppslutning om Rødt på hele 5,4 %, mens 8,7 % foretrakk SV, svarende til en totaloppslutning på 14,1 % om den ekstreme norske venstrefløyen, og også de fleste senere målinger har vitnet om dyprød fremgang.

Den månedlige gjennomsnittsoppslutningen om R var i april for første gang over sperregrensen på 4 %. Selv mot bakgrunn av redusert støtte til de grønne kommunistene i MDG er dette for meg utrolige tall, tegn på vedvarende høy popularitet for en politisk bevegelse som burde vært desimert også i Norge for sånn omtrent et kvart århundre siden, om ikke før. Hva kan slikt skyldes?

Selv om den norske befolkningen har gjennomgått massiv avkristning under noen tiår nå, har jeg levd i troen på at i det minste noen viktige bibelprinsipper fremdeles anses som gyldige. Et av disse er Mesterens egne, kloke ord om at «på fruktene skal treet kjennes», hvilket omsatt til mindre poetisk språk betyr noe slikt som at handlingers verdi må vurderes ut fra konsekvensene. Skriftstedet bør utgjøre et like betimelig som advarende knips på nesen til svermeriske sinnelagsetikere: Det hjelper lite å ha de beste hensikter dersom gjerningene fører oss lukt i ulykka. Blir frukten dårlig, så er det noe galt med treet, samme hvor fint det dufter og blomstrer.

Lenger enn hit rekker ikke min svipptur innom fruktforskning og annen botanikk i den aktuelle kommunismesammenhengen; heldigvis, får man si, for jeg har en djevlegitt tendens til å bringe ulykke og død over alle blomster jeg får i oppdrag å vanne og pleie. Men fruktkvaliteten i de ovennevnte Mester-ordene har en sterk og klar overført betydning som burde være tydelig nok også i en politisk kontekst, ikke minst hva angår kommunistisk ideologi som mal for samfunnsorganisering. Det er her historien kommer inn som fasit for enhver med vilje og evne til å se bak teoriene og bøkene og lære av gjort gjerning.

Kommunismen og sosialismen (jeg bryr meg ikke i sammenhengen stort om eksegesen eller grenseoppgangen mellom de to begrepene; de har til ulike tider i ulike miljøer blitt brukt og tolket på delvis ulikt vis, men hovedsiden er og forblir den samme) har fascinert politiske tenkere i over halvannet hundre år. For alvor ble teoriene første gang etterprøvd i stor skala etter 1917-revolusjonen i Russland. Siden har mange samfunn og stater fulgt i fotsporene, om enn ofte med lokale tilpasninger, så vi har sannelig ikke her å gjøre med noe nytt fenomen. Hva har så resultatene vært? Hva kan sies om treets frukter?

For å sammenfatte erfaringene kort og lett: Det har gått ordentlig skitt i landene der kommunisme er blitt prøvd, faktisk i samtlige av dem. Økonomisk har eksperimentet alltid vært en katastrofe, nå senest i Venezuela. Samme hvor velstående og rikt et land måtte ha vært fra naturens hånd: Noen år etter at sosialismen var blitt innført, så pekte pilene bratt og konsekvent nedover. 

Hva gjelder borgernes frihet til å leve det spennende og innholdsrike livet de som sosialister var blitt forespeilet (man minnes Marx’ nærmest barnaktig naive visjon om å være «fisker om morgenen, bonde om dagen og filosof om kvelden»), så viste den sosialistiske virkeligheten et enda større avvik fra utopiene. I alle sosialistiske/kommunistiske land levde folk etter hvert, i noen eksempler allerede fra begynnelsen, undertrykket og uten intellektuell frihet til å ytre seg kritisk overfor myndighetene. Motstand mot ovenfra formidlede beslutninger og direktiver ble straffet med alt fra sosial utfrysning til fengsel, tvangsarbeid og for tidlig død. Frihet og sosialisme har aldri gått godt sammen, med mindre man er intellektuelt uærlig og omdefinerer til det ugjenkjennelige innholdet i frihetsbegrepet.

Hvordan kan det da ha seg at SV og R nå opplever en ny vår i vårt land lenge etter Sovjetunionens og Berlin-murens fall, og Kina og Albania for lengst har opphørt å stråle som «sosialistiske fyrtårn» for selv de mest teoretiserende brushoder? Ja, si dét, kunne man svare. Det har vel i det minste litt med folks miserable evne til «fruktvurdering» å gjøre, jamfør bibelmetaforen, og sikkert også med godtroende nordmenns manglende vane og vilje til å ta inn over seg historisk innsikt som ikke bare krever en smule intellektuell innsats, men som for mange føles direkte ubehagelig.

La oss gjøre én ting tindrende klart: Kommunismen etter Marx var ikke primært noen språklig-akademisk lek eller øvelse for ideologisk interesserte, men en faktisk oppskrift for samfunnsorganisering som ikke bare gjentatte ganger er forsøkt uten suksess, men som i sitt kjølvann har etterlatt mange titalls millioner dødsofre. Dette er treets viktigste frukt, samme hvor mye man kan diskutere, plukke på og betvile delsummene i ulykkesregnskapet, samme hvor blanke og skinnende øynene blir på Blindern og i Ullevål Hageby når de profesjonelle «tenkerne» fremdeles diskuterer og utbroderer hvor vakker den kommunistiske drømmen er. Fasit er fasit og forblir viktigere enn alt annet for resultatorienterte mennesker som ikke er rammet av politisk drømmesyke.

Men, innvendes det, er det ikke så at den ekte sosialismen, den som Rødt, SV og andre moderne norske kommunistavleggere bekjenner seg til, ikke har vært ordentlig utprøvd ennå? Var ikke de hittil gjennomførte forsøkene feilkonstruert på en eller annen måte, slik at man ikke fikk etablert det vakre, røde?

Jeg må undertrykke sterk lyst til å dunke venstresidens wannabe-logikere i hodet med en riktig fet utgave av Karl R. Poppers samlede verker, altså ikke bare «The liberal society and its enemies», når de legger for dagen slik mangel på innsikt i falsifiseringens betydning for hvordan forståelse av sammenhenger vokser i et samfunn av sannhetssøkere. Deres forslag om stadige endringer av detaljer i det kommunistiske eksperimentet før de er villige til å erkjenne hvilke «treets frukter» faktisk er – de kommer aldri til å gjøre det, dét er sannheten, de marxistiske ideologene er faktisk og notorisk «beyond salvage» – umuliggjør enhver reell prøving av de sosialistiske hypotesene for hvordan statlig organisering av menneskenes liv kan gi samtidig fred, frihet og trygghet. De nekter faktum, altså at ideen er falsifisert til opp over ørene om og om igjen, for de er så inderlig forelsket i sin egen drøm. Jeg kunne brukt stygge ord om fornektelsespraksisen, men nøyer meg med å påpeke at den er dypt og inderlig ulogisk. At de samme menneskene nyter respekt i samfunnet som intellektuelle, er like uberettiget og trist som det er komisk.

Kanskje reflekterer den manglende forståelsen av falsifisering som epistemologisk prinsipp (epistemologi er kunnskapslære) ikke bare dårlig logisk skolering, trolig spiller også andre defekter inn, især lite og skrøpelig historieundervisning med derav følgende mangelfull kunnskap og innsikt om vår egen og andres fortid. Rett nok har marxister alltid skrytt av at de tolker virkeligheten ut fra noe de kaller historisk eller dialektisk materialisme, angivelig en spesielt høytstående vitenskap som gir dem særlige intellektuelle fortrinn, men denne ser ikke ut til å gjøre mer for menneskenes faktiske historieforståelse enn planøkonomien gjør for deres økonomiske velstand.

I den individorienterte overfladiskheten som preger norsk skole, er landets utvikling under forgangne generasjoner naturlig nedprioritert som læringsmål. Menneskenes native tendens til å tro at verden begynte da de selv ble født, møter ikke særlig motbør all den stund nasjonsbygging (altså utvikling av en nasjonal kultur og forståelsen av det egne landets relasjoner til andre folk og stater) ikke lenger anses som viktig. Alle er vi individer, sies det, ingen er grupper på noen meningsfull måte, i alle fall er ikke de klassiske europeiske nasjonene å oppfatte som noe slikt lenger. Av denne grunnholdningen kommer også misoppfatningen om at man kan bytte ut befolkninger etter én-til-én-prinsippet uten at vesentlige nasjonale endringer, enn si skadevirkninger, følger. Historien blir da uviktig, aktiv arv spiller ingen rolle lenger, for enkeltindividene er de eneste som betyr noe.

Dessuten, og i tillegg, kommer at man ovenfra ikke bare sorterer nøye ut hvilke historiske fenomener de unge skal bibringes kunnskap om, men også møysommelig «tilrettelegger» de moralske og etiske vurderingene knyttet opp mot hendelsene. Man slipper ikke gjennom skolen uten å ha fått sin gode dose informasjon om hvor fælt europeerne opptrådte under korstogene eller på slavehandelens tid, men uten at tilsvarende fokus rettes mot andre folkeslags lignende ugjerninger innen samme periode og virksomhet. Det snakkes mye om «the white man’s guilt,» men vesentlig mindre om «the white man’s burden», for å si det slik. Vår kollektive skyld installeres i de unges sinn helt fra barnsben av, slik at selvforakten siden kan virke og gjøre at de aksepterer forsakelsene av politisk-økonomisk natur som siden avkreves dem i «utjamningas» (først og fremst mellom folkegrupper, men også i noen grad mellom kjønnene) navn. Arvingene etter de skyldige, bærerne av vår kollektive arvesynd, skal helst bare akseptere, holde kjeft, arbeide videre og fortsette å betale. Det vi har fått til og oppnådd, vi europeere, er likevel i bunn og grunn og i all hovedsak stjålet fra andre, om enn aldri så indirekte. Slik lyder de sosialistiske tenkernes ord satt på spissen, og det er de som har definisjonsmakten.

Mens nazismen for alltid og med rette er totalutskjemt innen vår kulturkrets på grunn av de horrible ugjerningene som ble begått under Hitler-tiden – dette skriver jeg til tross for at et utall såkalte anti-rasistiske og anti-fascistiske organisasjoner strever for å late som om nasjonalsosialisme fortsatt representerer en reell fare – så har man ikke hatt noe tilsvarende oppgjør med den andre store, totalitære ideologien fra forrige århundre, sosialismen-kommunismen. Bare mot de mest aparte, ekstreme og åpent voldsforherligende avartene (maoismen, stalinismen) har man rettet aktiv fordømmelse, og selv dette kun i beskjeden grad. De samme bevegelsenes grunnleggende tankegods nyter fremdeles betydelig respekt i vårt samfunn, så til den grad at representanter innen selv det «moderate» SV (statsråd Lysbakken) kunne holde frem med å vise betydelig sympati for kommunistisk ideologi uten at dette gjorde ham til persona non grata innen maktsfæren. 

Det er til å skremmes av, men fremfor alt blir man trist av slik likegyldighet overfor ikke bare andres lidelse, men også for historisk lærdom. At reinhekla sosialistpartier (eller kommunister; jeg vet sant å si ikke riktig hva Rødt foretrekker å kalle seg for tiden) kan blomstre opp og støttes av over 10 % av velgende nordmenn, er etisk skammelig, men også intellektuelt flaut. 

Vi trenger åpenbart mer historiundervisning og bedre opplæring i logisk tenkning innen skoleverket, men fremfor alt behøves mer anstendighet. Og merk vel, da mener jeg anstendighet av en ganske annen kvalitet enn den Støre nylig etterlyste i sitt forsøk på moralsk svinebinding av meningsmotstandere. Selvsagt skal ikke partier befolket og drevet av Marx’ arvinger forbys innen et politisk permissivt samfunn som det norske, men deres foretredere bør sannelig få høre hvilken tradisjon de forvalter.

Kjøp Mimisbrunnrs samlede som E-bøker her