I år er det 30 år siden Sovjetunionens kollaps. Det skjedde to år etter Berlinmurens fall og den kalde krigens slutt. Man skulle dermed tro at kommunismen hadde avslørt seg selv med sin manglende evne til å skape et mer solidarisk og medmenneskelig samfunn.

Men i «annerledeslandet» Norge gjorde SV ett av sine beste stortingsvalg noensinne nettopp i 1989. Enda bedre gikk det ved lokalvalgene to år senere, da partiet fikk hele 12,2 % av stemmene. I løpet av to år hadde det lyktes for Erik Solheim å fjerne den mangeårige bekjennelsen til marxismen i partiprogrammet, og isteden valgte man å fokusere på miljøvern og «myke verdier.» Strategien fungerte godt på et folk som generelt ikke interesserer seg for de store linjene i historien eller på prinsipiell helhetstenkning.

Nå, 30 år senere, er situasjonen enda mer bedrøvelig. For den yngre generasjon virker Sovjetunionens fall som en hendelse fra en fjern fortid. Stalins, Maos og Pol Pots massemord har de ikke noe forhold til.

Men det må også være noe galt med formidlingen av historien i skoleverket og massemediene. De yngre blir stadig påminnet om grusomhetene som skjedde under nazismen, en ideologi mer eller mindre forsvant i 1945. Men man får sjelden høre om de titalls millioner mennesker som ble ofre for det kommunistiske eksperiment, til tross for at kommunismen fortsatt eksisterer i ulike varianter.

Litt over en uke før stortingsvalget har de venstreradikale/venstreekstreme partiene SV, MDG og Rødt en samlet oppslutning på nærmere 20 % på flere meningsmålinger.

I prinsipprogrammet uttaler Rødt at deres mål er et «samfunn uten undertrykking», «et klasseløst samfunn» osv., og oppsummerer det med å hevde at det «var dette Karl Marx kalte kommunisme». Dette har fått enkelte politikere på høyresiden til å reagere, men Rødts politikere beroliger motstanderne ved å påpeke at begrepet «kommunisme» kun er nevnt en gang i programmet, mens «demokrati» er nevnt hele 66 ganger. Med dette skal man få inntrykk av at Rødt er et helt vanlig, moderne og demokratisk parti med en sosialradikal politikk.

Nok en gang utnytter venstreekstremistene seg av folks manglende historiebevissthet. Sovjetunionen og de østeuropeiske kommunistregimene bekjente seg også til «demokrat». På slutten av den andre verdenskrig lanserte nemlig finske kommunister begrepet «folkedemokrati». Dette begrepet spredte seg raskt til de østeuropeiske kommuniststatene, og etter hvert også til Kina, Nord-Korea og Cuba. Begrepet «folkedemokrati» hadde appell på grunn av statusen som demokratiet fikk etter den andre verdenskrig og seieren over Hitlers diktatur.

Etter den kalde krigens slutt trodde man lenge at det liberale demokratiet hadde seiret som en overlegen politisk modell. I lys av dette er det helt naturlig at Rødt og andre partier på ytterste venstrefløy velger å bruke begrepet «demokrati» langt oftere enn «marxisme», «kommunisme» osv. Men Rødts «demokrati» skiller seg radikalt ut fra det demokratiet som vi kjenner i dag.

Artikkelen fortsetter under annonsen

«I et sosialistisk samfunn vil det være demokratisk styre over alle viktige samfunnsfelt, også økonomien», står det i prinsipprogrammet. Når denne typen partier taler om fellesskapets, folkets eller arbeiderklassens eierskap til produksjonsmidlene, handler det i realiteten om at staten eier alle produksjonsmidler. Den økonomiske og politiske makt blir forent, med staten som den virkelige kapitaleieren. Dette er ikke noe annet enn klassisk kommunisme.

Rødt legger heller ikke skjul på at de er forkjempere for en sosialistisk revolusjon. De hevder at en «reformistisk strategi vil aldri kunne føre til et sosialistisk samfunn» og at «som et revolusjonært sosialistisk parti er det ikke Rødts oppgave å administrere kapitalismen i regjeringsposisjon».

Rødt finner det ikke lenger opportunt å snakke om «væpna revolusjon», og understreker at «revolusjonen skal være demokratisk forankra og skje fredelig». Men de tar samtidig høyde for at økonomiske og politiske eliter vil stanse dem i å «utfordre den kapitalistiske eiendomsretten».

Rødt uttaler noe diffust at «i møte med maktmisbruk ovenfra er folkelig, demokratisk organisering nedenfra svaret». I det forrige prinsipprogrammet var de tydeligere: «En sosialistisk revolusjon vil ikke kunne seire uten at borgerskapet avvæpnes og folket tar kontroll over militærmakten».

Det er kanskje vanskelig å godta noen av de etablerte partiene fullt ut, men bruk i det minste stemmeretten for å si et klart og rungende nei til disse destruktive venstrekreftene.

Kjøp Alf R. Jacobsens sensasjonelle «Stalins svøpe: KGB, AP og kommunismens medløpere» her!

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar 🙂