Gjesteskribent

Av Ante Bergan

Filmen «Good Night and Good Luck» fremstiller nyhetsreporteren Ed Murrows kamp mot det som i ettertid er blitt kalt mccarthyismen. Dette kunne vært et godt utgangspunkt for reflektert samfunnskritikk. Dessverre oppleves ikke filmen som noe annet enn den liberale regissøren George Clooneys selvtilfredse oppgjør med den politisk konservative falanksen i USA etter andre verdenskrigen.

La meg forsøke å skissere hvorfor jeg mener denne episoden i amerikansk historie er for viktig til å skulle reduseres til populisme i politisk liberal ham.

MacCarthyismen indikerte to forhold: for det første, at ikke noe samfunn, selv ikke det mest åpne og tolerante, kan unngå alminnelig menneskelig irrasjonalitet. For det andre, at et velfungerende demokratisk samfunn er satt sammen slik at det kan overleve stressende perioder uten å miste seg selv.

Senator McCarthys paranoia medførte ikke en eneste avsagt dødsdom, ikke en eneste slaveleir. Det ble riktignok vanskeligere å være kommunist i USA, men sammenlign dette med hva skjedde med reelle og innbilte opposisjonelle i Sovjet og forskjellen mellom tyranni og toleranse blir grell.

Hvilket annet land eller kultur kan vise til å ha vært i en like intens konflikt med en reell og mektig fiende som USA var i forhold til Sovjet etter krigen uten å ende opp i et rettsstatlig forlis? Kritikere vil peke på USAs stadige inngripen i Latin-Amerika og andre steder som et bevis for at det var nettopp dette landet gjorde, i alle fall i utlandet. Men til det kan det hevdes at mest av alt viser den kalde krigen at tøffe konflikter også medfører brutalitet begått også av de beste. På samme måte som de vestlige demokratier under andre verdenskrig allierte seg med Stalin i kampen mot Hitler, satte USA seg i bås med diverse banandiktatorer i kampen mot USSR.
Er det noe vi kan lære av historien om Joseph McCarthy, er det hvordan befolkningen i et demokratisk samfunn har holdninger som underminerer totalitære tendenser i eget samfunn.
Demokrati og individets rett til å ytre seg later til å være den gunstigste måten for samfunnet å møte sin irrasjonalitet på. Systemet fungerer kanskje optimalt når alle stemmer har anledning til å uttrykke seg. Det ville ikke blitt bedre av å ha kvalt stemmer som McCarthys – det ville ha vært mccarthyisme det óg. Selv når en innflytelsesrik senator som McCarthy og hans mektige venner kjører av det edruelige sporet, går det allikevel ikke med liv i et reelt demokrati.
Demokratiets fortrinn er at det er mer smidig og mer fleksibelt i forhold til det som rører seg i folkedypet på godt og vondt og det er mer positivt til impulser utenfra enn alternative styreformer. Rigiditeten og fremmedfrykten man finner hos styresmaktene på for eksempel Cuba, kan forstås som en refleks av den eneveldige Castro og regimets mentale «stivhet». Han forholder seg til verden som om året er 1966.

Demokrati er ikke noe som eksisterer en gang for alle, det må skapes på nytt for hver dag. Og det følger ikke at man enten er demokrat eller ikke. Det er heller snakk om gradsforskjeller. Man kan fint være født inn i et demokratisk samfunn og derigjennom ha akseptert demokratiet som ideal, uten at man representerer demokrati som holdning. Det finnes mennesker i norske organisasjoner og partier som til tross for hva de tror om seg selv, er intolerante og udemokratiske. De er mccarthyister uten å vite det selv. De vil kanskje heller ikke bli avslørt fordi vi lever i et fredelig hjørne av verden, som i liten grad setter folk på de store prøvelsene. AKP-ml, som et ekstremt eksempel, hadde alt det i seg som disponerer for faenskap i stor skala. Men skjebnen ville det ikke slik at de skulle få makten, dermed unngikk partiet å få sine hender tilsølt av norsk blod.

Filosofen Nina Karin Monsen hevder at demokratiet ikke er et spørsmål om kvantitet så mye som kvalitet: det er ikke antallet ganger man formelt kan kaste en stemme i en urne eller organisasjonsstrukturens flathet som er det avgjørende, men den mentalitet som råder hos menneskene i systemet. Der hvor hovedsakelig umodne mennesker og holdninger behersker systemet, vil dette representeres i måten makten utøves på. Sovjets grunnlov ga individet rettigheter på papiret. Men fra de jure til de facto er det et stort sprang. Idealer betyr ikke så mye som holdninger i den virkelige verden.

På sitt beste kan demokratiet så et frø av toleranse i deler av befolkning. På sitt mer utilstrekkelige kan det gjøre at en del blir mer opptatt av å virkeliggjøre egne grandiose visjoner på menneskehetens vegne enn å vedlikeholde den skjøre planten et demokrati er. Det er noe i metakommunikasjonen til «Good Night and Good Luck» som gjør meg usikker på om regissør Clooneys samfunnskritikk er så reflektert som den søker å fremstille seg.