Gjesteskribent

Av Sorle S. Hovdenak

Forskjeller, dialog og demokrati

Debatt, uenighet og dialog hører til demokratiets fundamentale grunnlag. Demokrati er slik sett uenighet satt i system. Det fordrer at man har ulike grupperinger som kan være meningsprodusenter og meningsbærere og bidra med argumentativ variasjon til samfunnets felles beste. Idealet er at de beste resonnementer og løsninger skal kunne vinne frem gjennom at hvert enkelt menneske blir gitt muligheten til å bidra med sin stemme i samfunnets vilde kor.

Den fremste ingeniør bak det moderne liberale demokrati var James Madison, en av USAs Founding Fathers. Madison argumenterte og vant frem med det pluralistiske prinsipp, at statsmakten ikke skulle samles hos én person eller i ett organ, men tvert om fordeles på en balansert og kontrollert måte. Slik ble den moderne republikk skapt.

Madison hadde ingen illusjoner om å ensrette samfunnet. Til Thomas Jefferson skrev han:

Those who contend for a simple Democracy, or a pure republic, actuated by the sense of the majority, and operating within narrow limits, assume or suppose a case which is altogether fictitious. They found their reasoning on the idea … that they all have precisely the same interest, and the same feelings in every respect. …. We know however that no Society ever did or can consist of so homogenous a mass of Citizens. … In all civilized Societies, distinctions are variable and unavoidable.

Denne realistiske pluralisme ble, stikk i strid med tidligere politisk tenkning, ikke sett på som et problem, ikke som et hinder, men som den grunn som den moderne liberalisme og den nye verdens orden måtte bygges på. I American Creation sier Joseph J. Ellis:

The genius of Madison’s argument for a version of sovereignty that was at once shared and divided raised the wholly pragmatic and politically painful compromises reached at the Constitutional Convention to the level of a novel politically discovery: to wit, the notion that government was not about providing answers, but rather about providing a framework in which the salient questions could continue to be debated.

Denne grunnleggende innsikt sikrer samfunnet mot det totalitære, mot at svarene og løsningene kommer ovenfra slik som det tenkes for eksempel i det monarkiske statssystem.

Teologisk interesserte vil også kunne se en tydelig politisk parallell til distinksjonen mellom treenighet og monisme, der treenighetsmodellen nettopp forutsetter både forskjellighet og likhet. Den er på samme tid pluralistisk og enhetlig, som i utsagnet om at tre personer deler én væren.

Den norske hybridmodellen

I Norge har man forsøkt seg på en hybridmodell mellom monarki og demokrati. Man har operert med flere politiske partier, men i realiteten har det vært bred forståelse for at Arbeiderpartiet har vært det statsbærende parti. Et argument som også har dukket opp i de senere dagers debatt.

Dette har vært et politisk system tilpasset det norske enhetssamfunnet. Det norske samfunn har historisk hatt en nesten sjelden homogenitet, som nå er brutt med det sekulære, flerkulturelle og flerreligiøse samfunn. Likevel har man ikke tilpasset det politiske system etter de reelle og rådende samfunnsforhold. Man opprettholder enhetsmodellen i et samfunn som ikke lenger er enhetlig.

En sviktende akademisk kultur

Denne mangel på et nødvendig paradigmeskifte har ikke bare konsekvenser for den politiske situasjon som eskalerer ut av kontroll. Den har også konsekvenser for den akademiske kultur som skal produsere samfunnsteorier og modeller og argumenter for den daglige politiske debatt. Problemet i Norge er at akademikerne henger etter. De har flyktet inn i teorier og luftslott og forskanset seg på sine kontorer. Selv tror de at de representerer nytenkning og innovasjon, men i realiteten driver de ren ad-hoc-propaganda for et feilslått eksperiment der man bygde en flott teoretisk plattform som dessverre sank i det den ble sjøsatt.

Enhetssamfunnet har fostret og finansiert forskere som igjen har begrunnet og opprettholdt det monistiske samfunns ideologi. Dette har som regel foregått under retoriske dekknavn som pluralisme og mangfold og slik har forskerne til og med klart å lure seg selv. Det er en tragedie for Norge at det ikke har uavhengige og kritiske forskere og forskningsmiljøer. Alt skal finansieres over statsbudsjettet og kontrolleres av svært få mennesker og slik er den degenererende korrupsjon et faktum.

CULCOM er det fremste eksempel på dette. Deres uttrykte mål er å redefinere Norge. Thomas Hylland Eriksen sier: «The most important blank spot exists now in deconstructing the majority so thoroughly that it can never be called the majority again.»

Man arbeider iherdig, finansiert av alminnelige folks skattepenger, med å skifte fokus fra det nasjonale til det transnasjonale. Man bruker det nasjonale fellesskapets midler til å undergrave det nasjonale fellesskap. Det blinde punkt for disse forskerne er at de bare kler seg i keiserens nye klær, man flytter bare det monistiske fokus fra det nasjonale til det transnasjonale. Den reelle pluralisme, med dens innebygde problemer, blir ikke kommunisert. De er enhetskulturens konstruktører forkledd i pluralismens retorikk. Et slikt prosjekt er selvfølgelig dømt til å mislykkes fordi det kun finnes på papirer og på seminarer på Blindern, det har ingenting med den virkelige flerkulturelle verden å gjøre.

En farlig ideologi

Hele prosjektet er grunnet på en feilslått og farlig ideologi. En ideologi som virker mot sin hensikt i og med at den polariserer og fremmedgjør, mens den selv tror at den utvikler toleranse og forståelse. Den er konfliktskapende der den utgir seg for å være fredsbevarende. Den multikulturelle ideologi slik den i dag blir propagandert av norske intellektuelle, med en svært begrenset forståelseshorisont, er rett og slett samfunnsnedbrytende og livsfarlig. Ansvarlige politikere og leder bør kutte den finansielle livline til en fortsatt opprettholdelse av dette misfoster av et ideologisk prosjekt jo før jo heller. Man må rett og slett begynne å tenke nytt, liberalt og moderne, ikke marxistisk og totalitært. Det norske samfunns fremtid er avhengig av en slik omlegging.

I den senere tid har vi sett forskere tilknyttet det nedadgående paradigme som i ren egeninteresse rykker ut i media og forsvarer seg selv. Eksempler på dette er Ingvill Thorson Plesner, Torkel Brekke, Kari Vogt og Oddbjørn Leirvik. Det argumenteres ut fra overnasjonale hensyn der menneskerettighetene blir annektert til fordel for eget syn. Man snakker om inkonsekvens i religionspolitikken og vil ha utvalg som skal sørge for konsekvens. Det vil si at de selvbestaltede eksperter vil ha kontroll over definisjonsmakten selv, et helt klart udemokratisk og illiberalt forslag som kun har til hensikt å fremme deres egen forfeilede ideologi. Man driver med ren virkelighetsbenektelse og bevisst tilsløring av ord og begreper, som for eksempel hva radial islam innebærer. Og dialogforkjemperen Leirvik går de facto ut og raser mot at man setter religiøs ekstremisme på den politiske dagsorden. Enhver skjønner at disse forskerne taler mot sunn fornuft. De forsøker å holde sitt mislykkede ideologiske prosjekt, og dermed sitt levebrød, gående ennå en stund, men det lar seg heldigvis ikke redde. Virkeligheten har innhentet den utopiske idealisme.

Jonas Gahr Støres nye vi

På den politiske arena har Jonas Gahr Støre blitt den fremste talsmann for det synkende paradigmets enhetsprosjekt med sitt Nye Vi. Det hører til dette paradigmets feilslutning at dialog skal føre til syntese, en ny enhet. I det nye paradigme som vokser frem må man tvert om koble seg på den grunnleggende moderne innsikt formulert av Madison om at det liberale demokrati er et system som legger til rette for at man kan leve med reell uenighet og store forskjeller.

Innsikten er at uenighet og forskjeller kan være en styrke. Dialog er rett og slett ikke noe annet enn samtale, man trenger ikke å forutsette noen enighet. Dialog er slik sett sivilisert konflikt, krig med andre midler enn vold. Den politiske bevissthet må ta til seg at det flerkulturelle samfunn er enhetssamfunnets motsetning. Det flerkulturelle samfunn er et konfliktfylt samfunn. Et «Vi» kan ikke vedtas på Blindern eller på Stortinget eller i transnasjonale organer. Et «Vi» forutsetter et jeg. Det er kun individer som kan danne relasjoner og samfunn. Det kan kun skje spontant og i frihet. Det skjer i familien, i venneflokken, i lokalsamfunnet, i nasjonen, etc. Det skjer alltid i det konkrete og aldri i det abstrakte. Et «Vi» kan ikke vedtas, da blir det som et tvangsekteskap, det kan kun gro frem av seg selv. Det forutsettes tillit og gjensidighet og tid for at «Vi’et» skal kunne utvikle seg i individene.

Hvem skyldes polariseringen?

Med sine abstraksjoner og dekonstruksjoner skaper de norske akademikerne en voldsom polarisering i samfunnet. De fratar folk det nære og kjente og kommer i stedet med sine teorier avlet i elfenbenstårn og på elitistiske seminarer. Politikerne som har finansiert denne livsfarlige, verdensfjerne og eksperimentelle forskningen, følger opp og man får en eksplosiv miks av makt og intellektuell dumskap. Det er en dans rundt et alterskap som nå slår sprekker. Det demokratiske og moderne dialogiske underskudd viser seg i et voldsomt folkelig trykk. Det som har utgitt seg for å være dialog har hittil kun vært enetale fra myndighetene og intellektuelle som har proklamert og fortsetter å proklamere alle svar uten å stille de nødvendige spørsmål.

Man har nå kommet til et punkt der dette ikke går lenger. Folk protesterer ut fra sunn fornuft og velbegrunnet frykt for et radikalisert konfliktnivå i det som hittil har vært et fredelig samfunn. Denne frykt og konflikt er ene og alene skapt av en forfeilet ideologis enetalere forkledd som dialogforkjempere. Den er skapt av akademikere og politikere som ikke har hatt bena plantet på bakken. Den er skapt av selvgode illusjonister som har misbrukt fellesskapets penger og tillit og levd i sus og dus i et Soria Moria drømmeslott.

Nå presser oppgjørets tid seg frem. Nå faller maskene. De falske profeter blir avslørt. De som roper fred, fred! og så er det ingen fred. I denne prosessen ser det rett og slett ut til at Norge trenger å reformeres til et moderne, liberalt og sekulært demokrati, der reell meningsbryting ikke blir sett på med mistenksomhet, men tvert om blir skattet som en nødvendighet. Det vil bli en hestekur for dagens maktapparat som har basert seg på sannhetene fra en for lengst forgangen verden.

Sorle S. Hovdenak