Kommentar

Mange blir deprimert over utviklingen, over at kritikk og motstand ikke ser ut til å nytte. Det er lett å trekke seg tilbake og bli resignert. Men det er ikke sunt for helsa! hverken den mentale eller fysiske.

Den som trekker seg tilbake går inn en regressiv modus, som lett blir selvforsterkende. I vår verden er det nemlig «nowhere to run, nowhere to hide». Jeg snakker ikke om at man værsgod skal bli boende steder som ikke lenger er trivelige. Jeg snakker om den mentale tune-in til hvordan verden er: la den mentale flo og fjære rulle. Ha blikket festet mot den mentale horisonten, mot det som er bortenfor. Vær forberedt.

Det er slitsomt, en slags beredskap, og kontinuerlig revisjon av situasjonen. Men slik er det å leve i den globaliserte verden, hvor alle grenser er åpne. Hvor skulle grensene ellers gå om ikke inne i hodet. De går ikke ved Svinesund lenger.

Alternativet: avstengning og tilbaketrekning, gir garantert depresjoner. Følelsen av håpløshet, overlatthet, overgivelse, av å være utlevert til krefter vi ikke rår over.

De som drømmer om kamp, drømmer ofte om en ytre kamp, men den viktigste er den vi utkjemper inne i oss selv. Hver dag. Orker vi? Det er en beckett-følelse: Jeg orker ikke fortsette, men må.

Det er det gamle fysiske slitet, om å ete sitt brød tjent med svette, overført på en mental kamp. Vi har vennet oss av med det første og vil helst slippe den andre, men jo lenger vi utsetter, jo tøffere blir det.

Hva består kampen i? En akseptere en tilstand hvor alt flyter, både den individuelle og kollektive identitet.

Det sies så smart at moderne mennesker er bindestrek-mennesker: vi har multiple identiteter; vi er lokale innbyggere, fra et hjemsted, vi fyller familieroller, har en ekstra identitet på jobb, i fritid, også seksualitet har vært nevt. Det lyder litt oppstyltet på meg. Det er blitt en klisje. De fleste er nokså sammenhengende personer.

Derimot er det en annen egenskap ved vår tid: ønsket om, kravet om hele tiden å gjenoppfinne seg selv. Tiden krever at vi hele tiden redefinerer oss selv i forhold til den, og tiden går fortere og fortere. Derfor blir presset sterkere og sterkere.

Dette bringer oss til et punkt som kan ha likheter med buddhisme: man må i en viss forstand overgi seg til tiden, og innrømme at vi lever i en tilstand av permanent revolusjon. Den gamle borgerlige tilværelsen hvor alt hadde sin plass, både ting og mennesker og moralsystemer, er ugjenkallelig over. Tidligere kalte man menneskets reaksjon på forandring for «rastløshet». Men det er bare kakepynt mot hva vi nå opplever.

Det sies at innvanderere fra bestemte kulturer lever mentalt i middelalderen. Men vår tid krever også at vi tar et kvantesprang: inn i en slags tilstand av vektløshet, hvor ingenting ligger fast, bortsett fra Skogen og Havet.

Mennesket har behov for å finne dette punktet inn i seg, som kan stå imot. Man finner det paradoksalt nok bare ved å leve i en tilstand hvor ting passerer gjennom en. Det nytter ikke å holde det ute, man må ta det inn, og la det gli ut.

Dette punktet og denne «la alt gli gjennom en» er en ny religiøsitet for det moderne menneske. Det trenger ikke kirker for å utspille seg. Det er ikke en knapp man slår av og på. Det er noe som er der hele tiden.

Hvorfor skulle ikke globaliseringen også påvirke våre religiøse følelser? Religionen – vår religion – er påvirket av Opplysningstiden, men også av de forferdelige hendelsene i det 20. århundret, og kanskje også noe av livsfølelsen fra Østen: Buddha og Laotze. Vi kan ikke løpe fra verden, vi må la den renne gjennom oss.

De gamle tankemønstre forsøkte å holde kristendom og buddhisme fra hverandre. Man kunne ikke være begge deler osv. Men den moderne livsfølelse tenker ikke i slike kategorier. Den er resultatet av en dypere prosess.

Religiøsitet er en livsfølelse og har alltid stått i forhold til tiden. Den religion som kjemper mot tiden får det tøft.

Sorle S. Hovdenak uttrykte noen meget fine tanker om forholdet mellom kristendom og frihet:

Jeg er kristen men jeg har ikke underkastet meg noen gud i det hele tatt. Tvert imot er det min personlige opplevelse å være satt fri fra mange ting, ved troen. Jeg kan rett og slett ikke utholde noen form for underkastelse. Jeg kan bare utholde det å underkaste meg andre i kjærlighet.

I den kristne ideologi er det jo tvert om guden som underkaster seg menneskene som et offer for det tyranni som mennesker alltid vikler seg inn i på ulike plan. Det er altså en ideologi som forkynner at friheten er menneskets bestemmelse. Den kristne ideologi er derfor i sitt innerste vesen en frihetsideologi og ikke en underkastelsesideologi, og det er i troen at friheten utløses og når sin fylde.

Men ingen noenlunde oppegående kristne vil synes det er en god idé å skulle styre en stat verken ut fra Det gamle testamentets eldgamle lovsamling eller ut fra Det nye testamentets evangelium. Dette er tekster som taler til troens liv og ikke om hvordan man skal ordne sykehuskøer og veisystemer og få til oljeutvinning.

Man har derfor i den vestlige kultur en lang tradisjon med å skille det åndelige fra det verdslige, religion og politikk, selv om også dette skillet ut fra sin natur ofte vil stå i et gjensidig spennings og påvirkningsforhold.

Slik har det sekulære samfunnssystem sin begrunnede og rettmessige plass i den kristne ideologi. Men noen tilsvarende avansert dialektisk og fornuftig tenkning finnes ikke i den islamske ideologi. Der er dessverre religion politikk og politikk religion, og følgen er en hard ensretting som fordrer underkastelse basert på et antikvarisk og trasig lovsystem. Det gis intet rom for den personlige overbevisning og frihet.

Sorle uttrykker her denne religiøsiteten som noe som er hinsides de gamle grenpostene, for anstendighet, for frykt utvanning, smitte, forurensing, påvirkning og den konstante skyldfølelse. (Tar ikke denne puritanisme og frykt for besmittelse idag seg sekulære former?.)

Det betyr ikke at ikke skyldfølelsen ikke er der, men på en annen måte, mer som Lisbeth Salander sier i Stieg Larssons bøker: «Vi bærer alle et ansvar, vi er alle ansvarlige.» Det gjør oss ikke til masochister. Vi kjemper for det vi tror på.

Hvis noen føler at det er tungt å stå imot, hver dag å bemanne «broen», trett av å kjempe, så tror jeg ikke det er noe bedre å befinne seg på den tilsynelatende, seirende, trygge siden, blant det Nye Borgerskapet. Det som sier at alt går seg til bare man legger godviljen til.

Man overbevist om å sitte med nøkkelen: alt lar seg løse ved å vise moderasjon og imøtekommenhet.
Man forveksler innsikt med egen maktfullkommenhet, på følelsen av systemets iboende styrke. Man merker ikke at det man sier mer og mer høres ut som «whistling in the dark».

Bak tryggheten ligger usikkerheten og nervøsiteten. Frykten for det Ukjente. For Noe der ute i Mørket. Man bidrar selv til at Mørket vokser ved å skalke lukene og rense språket.
Det er oppskriften på en klassisk thriller. Hver eneste dag begrenser man sitt eget handlingsrom.

Hva kan skje? Alt kan skje. Politisk redaktør i VG, Hanne Skartveit, skrev lørdag at Norge var et av verdens tryggeste demokratier. Er det Geir Heljesen som har gitt henne den følelsen?

De norske folkeeventyrene forteller meg noe helt annet. Jeg tror de er en bedre veileder. Hvis man besverger et virkelighetsbilde, vil det vokse og gro på en andre siden. Før eller siden vil det bryte gjennom.

Man kan bli deprimert av mindre. Men denne paralysis må ikke få oss til å fortvile. Det eksistensielle nullpunkt er et grunnvilkår i vår tid. I det ligger det en stor indre frihet. Det er en frihet som ikke opphever moral, verdier, nasjonal, europeisk, sivilisatorisk historie, tvert om. Hvorfor skulle vi distansere oss fra vår egen fortid, våre egne forfedre?

I den gjenoppfinnelsen av vårt Selv som tidens strøm uavlatelig krever av oss, ligger også en frihet til å omfavne historien, og bli del av et mye større kontinuum.

Ikke noe er tapt, hvis man ikke selv lar det gå tapt.