Kommentar

Å ta noen i hånden er den enkleste, mest direkte måten å kjenne på et annet menneske på. Den fysiske berøringen betyr anerkjennelse, fellesskap, respekt, og registrerer den andres temperatur, håndens kjøttfullhet, varme eller klamhet. Håndtrykket sier mye om personen. Det går en «ladning» fra hånd til hånd.

Hvis en gruppe mennesker bestemmer seg for at de ikke vil ta en annen gruppe mennesker i hånden av prinsipp, har de samtidig meldt seg ut av fellesskapet. Man kan ikke både nekte anerkjennelse og samtidig påberope seg fellesskap. Hvis gruppen man ikke vil anerkjenne får denne statusen på grunn av medfødte egenskaper, snakker vi virkeligheten om rasisme.

Islamistenes forhold til kvinner er en form for rasisme. Man vurderer halvparten av menneskeheten som laverestående, eller urene. Man kan også tilføye som skjerpende omstendighet at dette skjer i navnet til en religion som vil være universell. Men en religion som påberoper seg et slikt syn kan aldri bli universell. Det kan bare bli diktatur.

En global verden etterspør globale verdier. En religion som vil leve i fred med omgivelsene må være transparent dvs. den må kunne leve etter Kants imperativ: du kan bare gjøre det mot andre som du vil at andre skal gjøre mot deg. Folk flest liker ikke å bli kuet.

For å fri seg ut av dette dilemmaet introduserer de religiøse sine sannheter og opphøyer dem til uimotsigelige: som når kvinner sier de bærer hijab av lydighet mot Gud. Forbudet mot å håndhilse på kvinner er av samme ulla. Det er å jukse i debatten. Hvis alle levde etter sine partikulære prinsipper og regler får vi krig.

Jeg har derfor ikke noe problemer med å si at de som militant og aggressivt forrfekter slike partikulære regler er Fienden. De vil nemlig ødelegge freden i samfunnet hvis de får gjennomslag. Å nekte å ta noen i hånden på generelt grunnlag er å sabotere samfunnskontrakten. Da har man meldt seg ut. Så alvorlig er det. En medisinerstudent må da velge: studium eller et annet yrke. En pappa som nekter å ta lærerinnen i hånda må også velge: skolegang eller barnevern.

Hijab og kjønnssegregering er effektive våpen for å torpedere det frie samfunn. Lederne som skygger unna og unnviker konflikt påtar seg et stort ansvar. De krenker ikke bare kvinnene, men ødelegger prinsippene for samfunnet. Dette handler om noe langt mer enn bare likestilling, det handler om menneskebildet. Det er å gå til angrep på det mest dyrebare i vårt samfunn, det antroposentriske: «Og i Guds bilde skapte han det.» Loven er til for menneskenes skyld, og det er mennesket som lager lovene.

Islam er som kjent teosentrisk og Koranen er skapt før tiden. Det blir uhyre tøft for muslimer å omstille seg til en verden hvor også islam er relativ, men det er ingen annen vei utenom. Malise Ruthven skriver om dette i en anmeldelse i siste New York Review of Books:

Whereas historical criticism of the Bible has been accepted by most Protestants (except for fundamentalist die-hards) as well as by Reform Judaism and, belatedly, by the Catholic Church (following the Second Vatican Council of 1962–1965), «higher criticism» of the Koran has yet to take root despite the impressive achievements of individual scholars such as the late Fazlur Rahman, Mohammed Arkoun, and Farid Esack (all of whom work, or have worked, in Western universities). For Küng,

It can only help Islamic faith if Islamic scholars begin to tackle the historical problems. This can still be dangerous for a Muslim today, just as a heterodox view was for a Catholic at the height of the Inquisition or for a liberal Protestant in Calvin’s Geneva.

What is needed, he concludes, elaborating on the term made popular by Thomas Kuhn, is a «paradigm shift» toward modernization comparable to those that occurred in the Christian and Jewish traditions.
..
Like other religious systems, Islam has no option but to enter the waters of post-Enlightenment modern society, a universal milieu where

religion is no longer, as it was in the Middle Ages and the Reformation, an institution set over the social system to guarantee its unity, but merely a factor, a sphere, a one part-system among several.

There are precedents for this necessary paradigm shift—for example in the expansion from the Arab empire with its limited cultural horizons to the world religion Islam eventually became, incorporating the non-Arab peoples who now make up the vast majority of Muslims.

The intellectual groundwork for change has been laid in the works of modernist reformers who have been revisiting the sources of Islam for more than a century. They include Sir Sayyid Ahmed Khan (1817–1898) and Syed Ameer Ali (1848–1928) in India and Muhammad Abduh (1849–1905), the influential chief jurist of Egypt. The problems do not lie in the realm of theology, where Muslim intellectuals have charted retreats from the received certainties of the medieval paradigm that are just as ingenious and (for true believers) just as plausible as the efforts of Western theologians. The obstacle lies rather in the absence, in the majority traditions, of structures of leadership through which reformist ideas can be effected at the popular level.

Ruthven sier at uenigheten mellom jihadistene og de konservative teologene ikke går på det prinsipielle. De har det samme teologiske utgangspunkt. Det er metodene de er uenige om.

I en global verden kan vi ikke late som om dette er en konflikt som bare berører muslimer. Spørsmål som hijab, bønnerom, matregler, behandling av gutter og jenter og synet på jøder, er noe som dukker opp i hverdagen. Men norske myndigheter nekter å se dybden i konfliktene. De går utenom. De får heller ingen støtte fra forskere, kulturarbeidere og journalister hvis jobb det er å opplyse. I stedet har disse meningsbærerne blitt ideologiprodusenter.

Islam er ikke den eneste religion som herjes av det partikulære: Det vokser også frem kristne bevegelser og sekter som i høy grad har en ideologi som ikke gjør dem i stand til å leve med andre syn hvis man ser på konsekvensene av deres syn: nei til evolusjonslære, TV driver hjernevasking dvs. man er redd for åndelig smitte, nei til homofile og sex kun i ekteskapet osv. Det mest problematiske er ikke hver enkelt regel for seg, men det absolutte forbud mot nysgjerrighet, troen på at man har funnet det rette.

Å være moderne betyr at man kontinuerlig gjenoppfinner seg selv, og betrakter seg selv utenfra, med den annens øyne. Dette er en overprøving som ikke minst kunsten og mediene bidrar til. Derfor må verden stenges ute for de sekterisk religiøse. De blir overveldet, mister sine grenser. Invadert.

Hvordan beholde sin identitet når den stadig forandres? Men det har mennesket opplevd til alle tider: Allerede Heraklit grunnet på det.

Et homogent land har levd i forestillingen om at den enkelte identitet også var en kollektiv nasjonal. En slik forestilling blir vanskeligere å opprettholde i fremtiden. Men tenk på alt hva man vinner når verden kommer hjem til én: man får en intimitet med geografiske steder som man ikke hadde før. Personlig anser jeg globetrotter-reisingen som et overflatisk fenomen på linje med TV-underholdningen. Det er langt mer spennende å bli engasjert i en region: å kjenne historiene til menneskene der, som ofte er forbundet med vår. Avisene skriver om Tyrkia og kurderne. Dette er områder som ligger relativt nært. Likevel står det svært lite om disse stedenes historie i avisene. I det hele tatt er hele området fra Sentral-Europa og østover vår historiske arena, og jeg innbiller meg at det vil bli langt mer levende for oss i tiden som kommer. Vi har levd en beskyttet tilværelse. Fremtiden vil bli mer omskiftelig, uansett.