Gjesteskribent

av dr. Patrick Sookhdeo, International Director, Barnabas Fund

Innledning

I de siste månedene har det kommet en rekke uventede og svært oppmuntrende uttalelser fra den muslimske verden. Respekterte ledere for muslimske hovedstrømninger i forskjellige land har tilkjennegitt oppfatninger som er på kant med tradisjonell konservativ islam. De har utfordret deler av shariaen, og etterlyser et liberalt, moderne og opplyst islam som passer sammen med vestlige normer. Det mest betydningsfulle av alt er en kommentar fra en gruppe britiske muslimer som ber full religionsfrihet og fjerning av loven om frafall.

Helt siden moderniteten først påvirket den muslimske verden ved å pålegge sekulære lover og undervisningsinstitusjoner i vestlige kolonier, har det vært gnisninger mellom muslimske konservative og liberale intellektuelle. Islamske tradisjonalister og islamister har i det store og hele blitt den dominerende stemmen innenfor islam, særlig etter den islamske gjenoppvåkningen som begynte på 1970-tallet og har feid all motstand til side. Disse konservative betraktet shariaen som guddommelig inspirert og uforanderlig, gyldig til alle tider og steder, og de angrep de få liberale stemmene som forsøkte å nytolke de islamske kildene i samsvar med menneskerettigheter og en moderne kontekst.

Det er en liten minoritet av marginaliserte muslimske progressive som tappert har stått imot press fra tradisjonalister og islamister ved å nytolke islam på en måte som er kompatibel med moderne ideer som sekularitet, individuelle menneskerettigheter, religionsfrihet og likestilling mellom kjønnene.

Likevel har det i den siste tiden virket som om de islamske hovedstrømningene slår betydelige sprekker. Noen av deres viktige ledere tar til motmæle mot sentrale tradisjonelle synspunkter og Wahhabi-Salafi-doktriner og -sedvaner som har holdt stand lenge, og de støtter ideer som går overens med moderniteten. Det kan virke som om den reformerende læren til Ahmad Khan (1817 – 1898) og Muhammad ‘Abduh (1849 -1905), som har vært undertrykket, nå er i ferd med å komme til overflaten igjen innenfor islamske hovedstrømninger. Som noen islameksperter alltid har sagt, «skjer det virkelig avgjørende slaget innenfor den muslimske sivilisasjonen, hvor ultrakonservative konkurrerer med moderate og demokrater om den muslimske offentlighetens hjerte». [1]

Noen eksempler:

Kvinnelige parlamentsmedlemmer i Kuwait nekter å gå med hijab.

To kvinnelige representanter i Kuwaits parlament, blant de fire første kvinnene som ble valgt til landets nasjonalforsamling i mai 2009, har nektet å iføre seg islamsk hodebekledning (hijab) i parlamentet. De forlangte opphevelse av et tillegg til valgreglene, innført av islamistene, som pålegger overholdelse av sharia i parlamentet.[2]

Tantawi og niqab’en ved al-Azhar

Under et nylig besøk ved en videregående skole i Kairo, ble sjeik Muhammad Tantawi, storsjeik ved byens al Azhar-universitet (det viktigste lærestedet for sunniteologi i verden), forbannet ved synet av en jente kledd i niqab (det heldekkende sløret som dekker ansiktet bortsett fra en smal åpning for øynene). Han gav henne ordre om å fjerne niqaben, og sa at «niqab er en tradisjon; det har ingenting med religionen å gjøre». Jenta hevdet ironisk nok at hun hadde tatt på niqaben for å vise den besøkende ære. [3]

Tantawi fortalte jenta sint at niqaben «ikke har noe med islam å gjøre, og er bare en sedvane», og beordret henne om å ta den av. Han kunngjorde også at han snart ville utstede en formell forordning (fatwa) som forbød jenter å oppholde seg på al-Azhars områder iført niqab. «Niqab har ingenting med islam å gjøre, det er bare en vane. Jeg vet mer om religion enn deg og dine foreldre,» sa han til studinen. [4]

Dr. Mahmoud Hamdi Zarqouq, den egyptiske statsråden for religionsspørsmål, gikk enda lenger enn Tantawi, og erklærte sin åpne motstand mot niqaben, og understrekes at «det er bare en vane som ikke har med religion å gjøre . . . niqab er en oppfinnelse som ikke har noe med religion å gjøre, for religiøse menn er enige om at kvinners ansikt og kjeve ikke er upassende [å vise].» [5]

Imam fordømmer kirkens passivitet overfor muslimsk forfølgelse av kristne [6]

I et intervju med Premier Christian Radio tidligere i år, anklaget sjeik dr. Muhammad al-Hussaini, grunnleggeren av Scripture Reasoning og foreleser i islamske studier ved Leo Beck Rabbinical College, det kirkelige hierarkiet i Storbritannia for ikke å protestere aktivt og høylydt mot kristenforfølgelsene verden over. Al-Hussaini nevnte spesielt grusomme angrep med macheter mot kristne i Nigeria, nedbrenningen av kristne irakeres hjem, samt angrep mot og steining av kristne i Pakistan for den minste ting. Han fremhevet Barnabas-fondets anstrengelser på forfulgte kristnes vegne som et eksempel på hvordan engasjerte kristne burde reagere på deres kristne brødres svært vanskelige situasjon.

Mens muslimer er hypersensitive overfor enhver dårlig behandling av muslimer hvor som helst i verden, la han til, tier de stille om forfølgelsen av kristne i sin midte. Mange muslimer er simpelthen på utkikk etter syndebukker de kan straffe for sine egne problemer. De vet at kirkene i Vesten ikke vil gjøre annet enn å ytre seg svært forsiktig, ettersom disse sakene ikke er viktige nok for dem, hovedsakelig fordi de lidende hverken er hvite eller rike, slik at de ustraffet kan fortsette å klandre korsfarernes og sionistenes sammensvergelser for absolutt alt.

Han oppfordret kirken til å ta til orde for rettferdighet for de forfulgte minoritetenes, noe han mener ville gå «tale til det muslimske samfunnets hjerte».

Rapporten om «kontekstualisering av islam i Storbritannia» [7]

Denne rapporten, offentliggjort i oktober 2009, er resultat av anstrengelsene til fremtredende britiske muslimsk akademikere og religiøse ledere. Den er banebrytende i den forstand at den inneholder oppriktige uttalelser vedrørende nøkkelspørsmål, og den unngår tvetydigheten som ofte kommer fra sentrale muslimske ledere. Rapporten etterlyser en muslimsk verdensoppfatning basert ikke bare på islamsk rett, men også islamsk filosofi (falsafah), teologi (kalam) og litteratur (adab).

For muslimske minoriteter som lever i sekulære, liberale demokratier, er anvendelse av sharia mer et spørsmål om personlig samvittighet og felles appell, snarere enn rettslige sanksjoner, heter det i rapporten. Muslimer er ikke forpliktet til å iverksette fulle sharia mot sine ikke-muslimske naboers ønske. [8] Sharia er ikke en detaljert kodeks over lovlige og forbudte ting, men et etisk system for moralsk og åndelig oppdragelse. Det finnes fellestrekk mellom shariaens underliggende målsetninger (maqasid) og menneskerettighetserklæringer. [9]

Skrivet går imot det tradisjonelle synet på guddommelig suverenitet som kun er implementert i en islamsk stat under sharia. Det sier at dette systemet innebærer en mangel på demokratisk maktfordeling og manglende ansvarlighet, hvilket kan føre til tyranni. En islamsk stat er ikke nødvendig for at islam kan blomstre og praktiseres. Det sekulære demokratiet slik det praktiseres i Storbritannia er legitimt, fordi det stiller makten til ansvar, opprettholder fundamentale friheter og ikke blander seg inn i borgernes religiøse liv. [10]

Britiske muslimer er ifølge forfatterne godt fornøyd med den britiske formen for sekulær prosedyre (i motsetning til sekulær ideologi), og støtter dens hensynsfulle tradisjon. Utskillelsen av religionen fra staten og prinsippet om at staten ikke særbehandler noen religion, garanterer frihet og likhet for alle, og gir muslimer friheten til å praktisere islam uten innblanding, i en atmosfære av respekt, sikkerhet og verdighet. [11]

Forfatterne tar klart avstand fra konseptene takfir [12] og al-wala` wal-bara` [13], som skiller skarpt mellom de som oppfattes som sanne troende, og alle andre, og som forlanger uvennskap og fiendtlighet. Skiller mellom troende og ikke-troende er kun viktig hva angår doktrine og tilbedelse, ikke hva angår sosialt fellesskap og bestrebelser i retning samfunnets allmenne vel. I den forbindelse er det viktig å ha vennskapelige relasjoner med ikke-muslimer, behandle dem som likemenn, og fokusere på felles verdier og det som ellers forener. [14]

Skrivet hevder at islam lærer at alle mennesker er likeverdige uavhengig av kjønn, og at det forbyr tvangsekteskap, vold i hjemmet, kvinnelig omskjæring og æresdrap. [15]

Muslimer bør slåss mot urettferdighet og undertrykkelse som både muslimer og ikke-muslimer blir utsatt for av deres trosbrødre. [16]

Om selvmordsterrorisme og selvmordbombere, sier de at det finnes mange andre måter å kjempe mot undertrykkelse på, enn kamp (jihad), herunder lobbyvirksomhet, aktivisme og skriving. Utenlandske konflikter kan ikke rettferdiggjøre vold i Storbritannia. [17] De legger til at «islam er mot alle former for terrorisme, uavhengig av hvem som sponser den . . . Både selvmord og selvmordsbombing er absolutt forbudt (haram) i islam, i likhet med mord på uskyldige mennesker. [18]

Forfatterne gjør til sitt eget det moderne, kristne prinsippet om skillet mellom religiøs synd og forbrytelse mot statens lover. Om apostasi forklarer de at islam misliker den, men forbyr diskriminering av apostater, og de legger til at: «Det er viktig å si rett ut at folk står fritt både til å ta den islamske tro og til å forlate den.» På samme måte sier de om homoseksualitet at Koranen forbyr såvel homoseksuell praksis som diskriminering av homoseksuelle. [19]

Erklæringen om apostasi er spesielt viktig, fordi den går klart imot det sharialoven sier, nemlig at det er dødsstraff for å forlate islam, noe som aksepteres av alle islamske lovskoler. Forfatterne forklarer at apostasi i en tidlige periode av islams historie var forbundet med forræderi i krigstid. Det var forræderiet som fortjente dødsstraff, ikke apostasien. I dag er det derfor «ingen tvang, og folk kan ikke tvinges til religiøst engasjement». [20] Andre muslimske ledere som har tatt for seg apostasi, har ikke våget å sette spørsmålstegn ved den klassiske apostasilovens gyldighet, men har enten bedt om at bot- og bedringstiden (normalt 3 dager) forlenges på ubestemt tid (f.eks. Ali Gomaa, stormufti i Egypt), eller om forlengelse inntil tiden regnes som moden for full implementasjon av sharia (f.eks. Tariq Ramadan).

Analyse

Det pågår nå en hard kamp om islams sjel. Det kan se ut som om det under kombinasjonen av press fra de ekstreme islamistenes terrorisme, «krigen mot terror» og farene de muslimske regimene og samfunnene står ovenfor, er i ferd med å komme frem nye stemmer internt i det konvensjonelle islamske lederskapet, som omfavner en ny ijtihad [21] som passer overens med moderniteten og menneskerettighetene. Disse ser ut til å akseptere de liberale reformistenes syn på prioritering av islams kjerneverdier, avledet fra de islamske kildetekstene, i form av åndelige og moralske regler som setter til side bokstavelige og undertrykkende fortolkninger av politisk og sosiale art. De virker villige til å ignorere tradisjonelle islamske konsepter som står i et motsetningsforhold til moderne humanistiske verdier som pluralisme, frihet og likhet.

Konklusjon

Frankrike har forbudt å gå med hijab på offentlige steder, og nylig nektet det konstitusjonelle rådet, som er den høyeste konstitusjonelle autoriteten, å innføre islamsk finans, med den begrunnelse av en sekulær stat ikke kan tillate at prinsipper fra sharia anerkjennes i dens lovgivning. [22] Regjeringene i USA og Storbritannia har derimot konsekvent tatt parti for de mer undertrykkende, konservative og tradisjonelle delene av deres muslimske samfunn, tydeligvis fordi de håper å blidgjøre, ta hensyn til og gi etter for disse, ved å akseptere deres krav om implementasjon av sharia på en rekke områder. Samtidig har de ignorert de mer progressive og liberale stemmene i det muslimske samfunnet, idet de antyder at disse er for svake og marginale til å være mulige forhandlingspartnere for regjeringene.

Arabiske liberale har kritisert president Obamas tendens til å støtte konservative og radikale former for islam, mens han ignorerer liberale muslimske trender. En liberal journalist fra Yemen anklaget Obama for å utnevnte muslimske rådgivere som ikke representerer mangfoldet i muslimsk opinion, og som ønsker å implementere undertrykkende sharia-regler .[23] Andre har kritisert Obamas tilnærmelser til Taliban og Iran, idet de mener disse styrker de radikale og svekker de liberale og reformvennlige. [24]

En lignende trend kan ses i liberale og konvensjonelle kristne konfesjoner, hvis ledere foretrekker å ha å gjøre med islamske tradisjonalister og hauker under dialog mellom religionene, mens de ignorerer liberale reformstemmer som er i ferd med å dukke opp i islam.

Det ville være på tide at vestlige regjeringer og kristne kirker innførte en politikk som avviser tradisjonelle muslimsk og islamistiske krav, og at de gikk over til aktivt å støtte de nye stemmene av fornuft og moderasjon innen islam.

Barnabas-fondet applauderer denne oppmuntrende utviklingen, og de modige muslimene som står bak den.

———————————–

[1] Robert W. Hefner, «September 11 and the Struggle for Islam», in Craig Calhoun, Paul Price, and Ashley Timmer, eds., Understanding September 11, Project coordinated by the Social Science Research Council, New York: The New Press., 2002, pp. 41-52.

[2] Richard Spencer, «Kuwaiti women MPs refuse to wear hijab in parliament», Daily Telegraph, 12 October 2009.

[3] Adrian Blomfield, «Egypt purges niqab from schools and colleges», Daily Telegraph, 5 October 2009.

[4] «Sheikh al-Azhar forces a student to remove her Niqab», Mideastwire, 5 October 2009, quoting Al-Masry al-Yawm, «Egypt`s Top Cleric Plans Face Veil Ban in Schools», Asharq Alawsat, 6 October 2009.

[5] «Sheikh al-Azhar: I`m not against Niqab and 80% of religious men…», Mideastwire, 13 October 2009, quoting Al-Masry al-Yawm.

[6] «Imam blames Christian leaders for the Persecution of Christians», Christian Concern for our Nation, 28 August 2009, http://www.ccfon.org/view.php?id=825, accessed 20 October 2009.

[7] Contextualising Islam in Britain: Exploratory Perspectives, University of Cambridge in Association with the Universities of Exeter and Westminster, Centre of Islamic Studies: Cambridge, October 2009.

[8] Contextualising Islam in Britain: Exploratory Perspectives, pp. 10-11.

[9] Contextualising Islam in Britain: Exploratory Perspectives, pp. 10-11, 54.

[10] Contextualising Islam in Britain: Exploratory Perspectives, pp. 10-11, 32-33.

[11] Contextualising Islam in Britain: Exploratory Perspectives, pp. 28, 33.

[12] takfir – the process of declaring someone to be an apostate from Islam, a process which has been revived by radical contemporary jihadi groups.

[13] Al-wala` wal bara` – «Friendship and Distinguishing», a doctrine applied by radical groups to differentiate and separate between real and false Muslims. True Islam is defined by a love for Muslims and a hatred for non-Muslims.

[14] Contextualising Islam in Britain: Exploratory Perspectives, pp. 11-12.

[15] Contextualising Islam in Britain: Exploratory Perspectives, pp. 12-13.

[16] Contextualising Islam in Britain: Exploratory Perspectives, p. 65.

[17] Contextualising Islam in Britain: Exploratory Perspectives, p. 14.

[18] Contextualising Islam in Britain: Exploratory Perspectives, pp. 71, 78.

[19] Contextualising Islam in Britain: Exploratory Perspectives, p. 75.

[20] Contextualising Islam in Britain: Exploratory Perspectives, p. 47.

[21] ijtihad – the process of individual effort by a jurist at logical deduction on a legal question, using the Qur`an and hadith as sources. Ijtihad allows fresh interpretations made from the two sources.

[22] «France court quashes Islamic Finance measure», Al-Arabiya News Channel, 15 October 2009.

[23] «Yemeni Liberal Criticizes Appointment of Dalia Mogahed as Obama`s Advisor on Islam», MEMRI Special Dispatch, No. 2518, 4 September 2009.

[24] «Criticism in the Arab Press of the US Administration`s Initiative to Reach Out to ‘Moderates in the Taliban`», MEMRI Special Dispatch, No. 2353, 12 May 2009; «Arab Liberals Eight Years After 9-11: Obama`s Overtures Towards Iran Extremists Seen as a Sign of Weakness», MEMRI Inquiry and Analysis, No. 551, 29 September 2009.

Islam at war whithin itself

Til norsk ved Christian Skaug