Kommentar

Det var under en jubileumsmarkering i Riksbygningen på Eidsvoll for noen år siden. «Alle» var der, med statsminister Bondevik i spissen. Da sto Lena Larsen frem og fortalte forsamlingen at det er uvant for muslimer ikke å være i flertall. – Men vi jobber med saken, sa hun.

Nå har Larsen arbeidet med «saken» på Universitetet i Oslo, der hun studerer «islamsk rettstenkning i møtet med dagliglivets utfordringer: fatwaer som løsningsforslag for muslimske kvinner i Vest-Europa.»

Det er med andre ord innføringen av en norsk sharia Lena Larsen arbeider med. Det betyr prinsipper som en ikke-muslim må oppfatte som et angrep på vår sekulære kultur.

Larsen sier hun studerer hvilke norske verdier som kan antas av islam og innlemmes i sharia. Larsen påberoper seg en autoritet. Hennes begreper hentes utenfra og brukes på norsk virkelighet.

Vi snakker om en teologisk forståelse av verden, som kolliderer totalt med dagens samfunn. Kåre Bluitgen har en treffende betegnelse på dette. Han kaller det «selvsikkerhetens ufeilbarlighet».

Lena Larsen har en kronikk i dagens Aftenposten der hun kalles «den fremstående norske muslimen». En selsom karakteristikk. Ville noen finne på å skrive «den fremstående katolikken… ? Det ville se merkelig ut. Hva er det man prøver å få frem? At hun er viktig og skal lyttes til? Det bør vel leseren få avgjøre. Hennes tittel er behørig med: Ph.D.-student Universitetet i Oslo.

Forklaringen er nok at Larsen forsvarer Oslo kommune og forbudet mot niqab. Hun kritiserer samtidig de som bruker sharias forskrifter som leketøy for egen identitet. Men hva er sharia? Dette er Larsens spesiale. Etter først å ha presentert ulike modeller, kommer hun med sin, som legger vekt på «norsk virkelighet» som hun kaller det.

Vi har alle lest om skolastikken i middelalderen: munker som disputerte om hvor mange djevler det var plass til på tuppen av en synål. En karikatur. Thomas av Aquinas prøvde å lage et system som forklarte det teologiske verdensbildet, som en oppdatert Aristoteles, i Summa Theologica. I en dokumentar om løsningen av hieroglyffenes gåte kom det frem at kirken i Frankrike var sterkt imot Champollions arbeid. Kirken fryktet at de egyptiske tekstene kunne rive grunnen vekk under forestillinger om skapelsen og syndfloden. Kort sagt: hvor gammel historien var.

Eller hva med Alexander Kiellands Lille Marius. Jeg får kvelningsfornemmelser, og en sterk uro, av å lese Lena Larsens arabisk-islamske rettsbegreper overført på norske forhold.

Virkeligheten» er således en viktig faktor i utviklingen av islamsk-juridiske normer («ahkam al-shari’iyya»), fordi den legger premiss for hvilke valg som gjøres for at hensikten med sharia (maqasid al-sharia) skal oppfylles, og som et speil alle mulighetene for regler skal holdes opp mot. I vår tid er vi vitner til at «virkeligheten» (al-waqi{lsquo}) som rettslig begrep blir holdt opp som viktig prinsipp av lærde som drøfter religiøse rettsspørsmål for Europa.

På hvilken måte skal da usul al-fiqh («rettstenkningens røtter») knyttes opp mot norsk virkelighet, slik at maqasid al-sharia blir virkeliggjort? Sagt på en annen måte: Hvordan skal islamske prinsipper realiseres i en gitt sammenheng?

Den gitte sammenhengen er Norge.

To momenter vil her være viktig for den lærde:

* Kunnskap om det norske samfunnet, ikke minst basert på de humanistiske og samfunnsvitenskapelige vitenskapene.

* Vurdering av norsk virkelighet og kultur og tradisjoner med tanke på avklaring om hva som skal aksepteres som en del av norsk islam, og dermed få status som «‘urf», eller det som er kjent som godt.

Begrepet «‘urf «er viktig, fordi den ifølge islamsk rettslære blir definert som en sekundær kilde til «islamsk lov». Med andre ord: Norsk kultur som ikke strider imot islamske prinsipper utgjør i seg selv en mulig kilde til norsk islamsk rettstenkning, eller sagt på en annen måte: er et element i den sharia som gjelder for muslimer her i Norge, og som de derfor skal forholde oss til.

Verdienes innhold.

Når denne vurderingen skal finne sted, må også landets allmennmoral tas i betraktning – som et viktig element. Hvilke verdier blir av nordmenn ansett å være gode i norsk kultur, og er de mot islam? Hvis ikke, er det disse som må få råde grunnen.

Dette har betydning ikke minst i den norske verdidebatten, som ofte fokuserer på verdienes navn (kristne/humanistiske), og ikke verdienes innhold.

Dette er skremmende tale: Norsk kultur som ikke strider imot islamske prinsipper Når denne vurderingen skal finne sted, må også landets allmennmoral tas i betraktning.

Verdier som ikke betraktes som mot islam…

Slik taler selvsikkerhetens ufeilbarlighet. Det var ingen forsnakkelse Lena Larsen kom med ved Eidsvollbygningen den gangen: «Det er vanskelig for oss muslimer å akseptere at vi er en minoritet…» Der satt Gunnar Stålsett, den gang bisp i Oslo. Hørte han ikke utfordringen? Jeg ble fortalt historien av en som var til stede, og har aldri glemt den.

Gunnar Skirbekk stilte i en artikkel i Dag og Tid spørsmål om hvorfor norske intellektuelle er tause i islam-debatten. Hva er det som er verdt å forsvare ved vår kultur? Det er noen helt bestemte måter vi forholder oss til verden på:

Kort sagt, i moderne samfunn må borgarane ta innover seg at det finst ulike religionar og livssyn, som ikkje kan avvisast, men heller ikkje bevisast i vitskapleg forstand; kvar og ein må derfor tileigne seg ein refleksiv distanse til det ein sjølv står for og trur på, idet ein erkjenner at dei andre kan ha like god grunn for si tru som eg for mi tru.

Vidare må borgarane ta innover seg at tru eller livssyn må avstemmast i forhold til vitskapane, frå naturvitskap over samfunnsvitskap til humaniora. Dette spenner frå kosmologi og utviklingslære til filologisk og historisk tekstkritikk, også av religiøse skrifter. Dette omfattar den «organiserte skepsis» som karakteriserer ein vitskapsbasert kultur, både som krav om sakleg argumentasjon og som vitskapskritikk. I praksis inneber dette at ein er open både for kritikk av vitskapsinspirert reduksjonisme og for religionskritikk.

Til slutt, det tredje punktet: eit gyldig juridisk språk må vere eit språk som alle samfunnsborgarar kan forstå og som ikkje er avhengig av ein bestemt religion eller eit bestemt livssyn. I den forstand må religion og rettsvesen skiljast.

Det er dette Lena Larsen ikke kan akseptere: et gyldig juridisk språk som ikke er avhengig av en bestemt religion eller et bestemt livssyn. Dette individ-orienterte, respekterende språket gjennomsyrer såvel undervisning som oppdragelse, skole og samfunn. Men det kan ikke Larsen godta, for det likebehandler alle livssyn, og holder åpen muligheten for at det kan være mange sannheter.

Larsens sharia lar seg ikke forene med et moderne samfunn. Det er hennes artikkel det beste bevis på.

Innvandrerungdom fra tradisjonelle kulturer, jenter især, utdanner seg til leger og tannleger, kjemikere og ingeniører: realfag. Nesten ingen tar humanistiske fag eller samfunnsfag, fag som er gjennomsyret av relativisme og skepsis. Det er ikke sikkert at velutdannet innvandrerungdom vil utfordre Lena Larsen.

Den humanistiske arven, opplysningstiden og dannelse er en uhyre tynn tråd i Norge. Forstår Aftenposten og Knut Olav Åmås hva de setter på trykk?

Ansiktsslør er problematisk

Politisk islam og norske intellektuelle
Gunnar Skirbekk, 20.05.06