Gjesteskribent

Sør-Europa har vært et kristent kontinent i nærmere 2000 år, Nord-Europa i 1000 år. Kristendommen har vært den dominerende religion. Et felles verdigrunnlag skaper samhold. Kristendommen som et felles fundament har vært utfordret i over 150 år. Marx la vekt på de materielle forhold som drivkraft for samfunnsutviklingen. Lenin postulerte at ‘religion er opium for folket’. Imidlertid: Lenins og Stalins samfunn har spilt fallitt.

Venstresiden har likevel holdt fast ved sin kamp mot kristne verdier. Her i Norge kan vi se til Arbeiderpartiet, som helt fra 1920-tallet har hatt et mål om å få kristendommen ut av skolen. De har nesten nådd målet sitt med den siste skoleloven, som slår fast at alle religionene skal fremstilles «nøytralt»; ingen skal fremheves som bedre eller riktigere enn noen annen. Verdi-nøytralitet har vært et mantra i mange år i de kretser. Verdi-nøytralitet er en illusjon. Ethvert menneske har noen verdier som styrer de valgene det foretar.

Til tross for kampen for verdi-nøytralitet har Norge holdt fast ved et kristent verdigrunnlag; § 2 i Grunnloven lyder nå: Verdigrunnlaget forblir vår kristne og humanistiske arv. Denne Grunnlov skal sikre demokratiet, rettsstaten og menneskerettighetene.  Her forstås FNs menneskerettighets-erklæring.

Dette verdigrunnlaget blir utfordret på en ny måte i vår tid,  med stor innvandring av mennesker med islam som religion. Noen er virkelig forfulgt i sitt hjemland, mens andre flykter fra krig og nød. Den «arabiske våren» har blitt maktkamp om hegemoniet, dvs ikke mer frihet for den vanlige borger.

I Syria leder nonnen Moder Agnes et kloster i Qara. Hun sier at «for oss orientalske kristne er muslimer ikke fiender. Vi skal være gjestfrie mot mennesker i nød.» En grunn til at kristne ha kunnet leve tett på muslimer gjennom 1.400 år, er at kristendommen var åndelig sterk nok til å stå stødig. Slik er det ikke i Europa lenger. Europa har forkastet sine åndelige røtter, sier hun.  Hun ser en annen side av flyktningstrømmen enn den som dominerer mediene i vest:  «Det dere kaller ‘flyktningkrise’, kaller jeg ‘organisert invasjon’. Husk at radikal islam ikke er en religion, det er et politisk program som har som mål å skaffe seg hegemoni, i religionens navn. Ateisme og hedonisme kan ikke demme opp for fanatisme. Europa er i ferd med å gjøre kulturelt selvmord.» (Avisen Dagen 30. des 2016).

Om dette er dystert, kan vi gå tilbake til 1990. Organisasjonen av islamske stater vedtok da sin egen menneskerettighetserklæring, «Kairo-erklæringen».  Her står det i klartekst at menneskerettighetene er underlagt sharia.  Den avsluttende artikkel 25 er helt klar: «The Islamic Shari’ah is the only source of reference for the explanation or clarification of any of the articles of this Declaration.”  Eksempelvis sier art 22 at det er full ytringsfrihet, sålenge det ikke strider imot sharia-prinsippene. OIS godtar altså ikke godtar FNs menneskerettighetserklæring. Det at islamske stater er med i FNs menneskerettighetsråd, er et paradoks.

Antall moskéer viser at mange muslimske innvandrere holder fast ved islam, og ikke går over til den dominerende religionen i landet de har flyktet til. Bushra Ishaq har undersøkt norske muslimers holdninger til samfunnet.  98 % svarte at menneskerettigheter er viktig.  Men undersøkelsen viser også at 30 % mener det er viktig å følge sharia, og omtrent samme prosent vil at Grunnloven skal baseres på sharia i tillegg til menneskerettigheter og demokratiske verdier.   Hvordan får vi dette til å stemme?

Spørreskjemaet presiserte ikke om det dreide seg om FNs menneskerettighetserklæring.  Spørreskjemaet var på norsk og engelsk, og bare ca 10 % svarte, antagelig de best skolerte.  Vi må regne med at disse er klar over at Organisasjonen av Islamske stater har vedtatt en egen menneskerettighetserklæring. Dermed kan en muslim med god samvittighet svare at han er for menneskerettigheter og for sharia.  Hvis 1/3 av muslimene i Norge vil at samfunnet skal bygge også på sharia, er situasjonen alvorlig.

Hva betyr så integrering?  Stortingsrepresentant Kristin Ørmen Johnsen, H, Buskerud, har i årevis pekt på at arbeid er nøkkelen, det er «inngangen til deltakelse i samfunnet» skrev hun i Drammens Tidende, 13. okt 2017. Dette er en overflatisk forståelse av å være integrert.  Man er ikke særlig mye integrert selv om man kan noe norsk og har et arbeid, hvis man samtidig går i moskéen eller hvis man sender barna på moskéens koranskole sånn at de ikke skal gå på SFO. Eller om man sender tenåringene til koranskole i utlandet.  Integrering handler dypest sett om hvilke verdier man har adoptert.

Vi trenger å løfte opp at det er de kristne verdier som har ligget til grunn for utviklingen av velferdssamfunnet. Det er bare å kikke over til islamske stater, så ser man kontrastene: Mangel på rettigheter for kvinner, økonomisk klasseskille, ikke religionsfrihet, ikke ytringsfrihet, ikke demokrati men oftest ettparti-system, lojaliteten er oftere knyttet til slekten og klanen enn til staten, mange tenderer til å ta loven i egen hånd for å løse konflikter.

Stortinget vedtok i  januar 2016 at integrering i Norge skal bygge på grunnleggende verdier som demokrati,  rettsstat, universelle menneskerettigheter, ytringsfrihet, likestilling og likeverd. De seks største partiene stod bak: FrP, H, KrF, V, SP, AP. Det er altså bred tverr-politisk enighet om dette. Hvis 30 % vil ha sharia,  har politikerne – og vi andre – en jobb å gjøre.

Muslimer viser til at islam både er en religion og et sett med regler for hvordan samfunnet skal organiseres; en politisk ideologi. Dette er en fremmed tanke i det moderne Europa; vi finner det riktigere å si at ‘religion’ handler om enkelt-menneskets  forhold til Gud og veien til frelse, og er en premiss for etikken, mens organiseringen av samfunnet er politikk. Hvis vi skal fastholde et sånt perspektiv, bør vi insistere på at islam deles, i religionen ‘islam’ og politikken som kan kalles ‘islamisme’.

Regjeringen har lagt frem forslag til ny lov om tros- og livssynssamfunn (trossamfunnsloven), med regler for statsstøtte til trossamfunnene. Høringsfristen er ved nyttår. Hvis det fortsatt skal gis statsstøtte til tros- og livssynssamfunn, bør flest mulig gi klart uttrykk for at islam bør deles. Det kan ikke være noen grunn for den norske staten til å gi støtte til andre religioner, sett i lys av Grunnlovens § 2: “Verdigrunnlaget forbliver vår kristne og humanistiske arv”.

Vi lever i en globalisert kultur. Det blir mer og mer kommunikasjon over landegrensene, med handel, reising og internett. Dette gjør at vi bør være mer bevisst på Europas kulturelle røtter. Hvor kommer de tanker, idéer og verdier fra, som har formet vår kultur? Vi finner tre røtter: Arven fra Hellas, Romerriket og Jødeland. Disse tre kulturer hadde sine sterkeste sider på forskjellige områder. Finn Jor sier: «Den greske kultur utfoldet seg i filosofi, vitenskap, kunst og litteratur. Den romerske hadde sin styrke i en høytstående rettsoppfatning. Den jødisk-kristne var helt innstilt på de menneskelige grunnproblemer i religion og moral.» (Ideene som skapte Europa,  1966, side 9). Jeg vil trekke frem noen hoved-tanker fra denne boken i del II:

Enkelte vil kanskje savne noen momenter. Jeg ser ikke dette som en endelig fremstilling av temaet, men som et innspill, med invitasjon til andre om å belyse våre kulturelle røtter.