Kommentar

Regjeringens forslag til ny trossamfunnslov har to alvorlige svakheter sett ut fra vår kristne baserte kultur. 1) Alle tros- og livssynssamfunn skal likebehandles, noe som er i strid med Grunnloven § 2.  2) Kravet i gjeldende lov om at læren skal være i samsvar med norske lover, er tatt ut. Det betyr fritt frem for alle tros- og livssynssamfunn – uansett om reglene frontkolliderer med lovene våre, slik islam gjør. Proposisjonen ligger nå i Familie- og kulturkomiteen, som skal avgi innstilling 24. mars. Alle som er opptatt av denne saken, bør si sin mening til komiteen snarest. E-postadresse: familie-kultur@stortinget.no

Til Familie- og kulturkomiteen, Stortinget. Svelvik, 21. februar 2020

Vedr. forslaget til ny trossamfunnslov: Prop 130 L 2018-2019.

Departementet har etter det jeg forstår, gjort to saksbehandlingsfeil som jeg vil gjøre komitéen oppmerksom på. De berører  § 1 og § 4  i lovforslaget.

Ang § 1: formålsparagrafen.

Proposisjonen drøfter i kap 5 det rettslige rammeverket, bl.a. Den europeiske menneskerettskonvensjonen, EMK og Den europeiske menneskerettsdomstolen, EMD, og viser til Grunnloven § 16, 4. punktum for at tros- og livssynssamfunn skal støttes på lik linje. Departementet viser til Lovavdelingen på dette punkt. Det vises ikke til Grunnlovens § 2. 

Menneskeretts-utvalget, som forberedte grunnlovsendringen, skrev: «Den nye § 2 vil således bli en viktig bestemmelse, bl.a. for tolkningen av de øvrige bestemmelsene i Grunnloven.»; Dok 16 (2011-2012) s 51,  gjengitt i Prop. 71 L (2011-2012) s 24. Dette er et premiss for tolkningen av Grunnloven. At departementet ikke har brukt § 2 som tolkningsnøkkel, må ansees som en saksbehandlingsfeil. Komitéen må derfor drøfte § 16, 4. punktum i lys av § 2.  

Lovavdelingen skrev – selv uten å skjele til § 2 – at «forskjellsbehandling som forfølger lovlige formål og som har en objektiv og rimelig begrunnelse, normalt vil være forenlig med grunnlovs-bestemmelsen.» (kap 5.5.3, s 53).  Når Grunnloven § 2 skal være tolkningsnøkkel, og gitt de verdier denne paragraf sier skal gjelde for staten, er det stor sannsynlighet for at likebehandling vil være i konflikt med § 2. Komiteen bør derfor vurdere om § 1 skal ha en annen ordlyd. 

EMK har fremholdt at trosfrihet er en grunnleggende frihet; en forutsetning for et demokratisk samfunn (5.2.1 og 5.2.4). Likevel slås det fast at trosfriheten ikke er absolutt: Det kan gjøres begrensninger i trosutøvelsen ved tre kriterier. Når EMK åpner for begrensninger i trosutøvelsen for enkeltindivider ut fra tre kriterier, må det også kunne gjøres begrensninger for et trossamfunn ved de samme kriteriene. Det skulle f.eks. bety at hvis et trossamfunn har en lære som oppfordrer til handlinger som bryter med kriteriene i art 9, må det være tilstrekkelig for at prinsippet om likebehandling av trossamfunn fravikes. 

En forskjellsbehandling av trossamfunn er i samsvar med dommen fra EMD i «krusifiks-saken» i 2011. Se Grand chamber: JUDGEMENT  i CASE OF LAUTSI AND OTHERS v. ITALY. (no. 30814/06). Forskjellsbehandling av trossamfunn rører heller ikke ved prinsippet om trosfriheten; enhver kan fortsatt tro på det han/hun vil, eller la være.  

Denne saken er ikke bare formal. Islams lære kolliderer med Grunnloven § 2, både første og andre punktum, se tillegg 1 nedenfor. Islam «oppfyller» de tre kriterier i EMK art 9, se tillegg 2.   

Ang § 4: Krav for å bli registrert, og derved få støtte.

I gjeldende lov er kravet for registrering at både læren og praksisen skal være i samsvar med ‘rett og moral’, § 13. I høringsutkastet skrev departementet at dette betyr at tros- eller livssynssamfunn ikke skal krenke rett, men følge loven (s 131). Å følge loven handler om praksisen, departementet droppet kravet om at læren skal være i samsvar med loven – uten drøfting. Vanlig saksbehandlingsskikk når en bestemmelse foreslås tatt ut, er å drøfte hvorfor bestemmelsen ikke lenger skulle være aktuell. Dette ble ikke gjort, se tillegg 3 under. Dette må regnes som en saksbehandlingsfeil.

Komitéen bør drøfte om § 4 i den nye loven bør ha som krav for registrering at læren skal være i samsvar med norske lover. Etter min oppfatning er det høyst aktuelt, etter at det er blitt kjent at islams lære er i strid med (minst) åtte norske lover. Se vedl. notat.  

Tillegg nr 1. :

Islam – i strid med Grunnlovens § 2

§ 2, 1. punktum: «Verdigrunnlaget skal framleis vere den kristne og humanistiske arven vår.» Noe av kjernen i dette er at hvert menneske har likeverd, uansett rase, farge, kjønn, språk, religion, politisk eller annen oppfatning (innledningen til FNs menneskerettserklæring). 

Islam, derimot, lærer at menn står over kvinner (sura 24:31), muslimer har høyere rang enn ikke-muslimer (39:9, 2:221, 3:110, 13:16, 39:9, 45:21, 98:6), og jødene står nederst (5:65). Ikke-muslimer blir omtalt på en nedverdigende måte: syke (2:110), uten forstand (2:171), svikefulle og uvitende (6:111), lik hunder som gisper etter luft (7:176), de verste krek (8:58).

§ 2, 2. punktum: «Denne grunnlova skal tryggje demokratiet, rettsstaten og menneske-rettane.» Islam er i strid med alle tre kriteriene:

a) Demokratiet 

Et hovedprinsipp i Norge er likhet for loven. Grunnloven skjelner ikke mellom mann og kvinne eller om tilhørighet til én bestemt religion ved utnevnelse til regjeringen (§ 12), Høyesterett (§ 88) og Riksretten (§ 86), eller ved stemmerett og valgbarhet til Stortinget (§ 49, § 50).

I motsetning til dette bestemmer islam at muslimene skal ha makten, sura 63:8, 33:36, 5:44. En fatwa fra Islam Q&A i 2008 sier: «Demokrati er et menneskelagd system som betyr styring av folket og for folket. Demokrati er derfor i strid med islam, der styringen skal være for Allah, og det er ikke tillatt for mennesker å vedta lover.»  

b) Rettsstaten 

Likhet for loven er et hovedprinsipp i norsk rettstenkning. Islam gir ikke-muslimer mindre/færre rettigheter enn muslimene, sura 9:3. Domstol-loven gjør ingen forskjell på kvinner og menn som vitner;  § 101-104. I en islamsk rettssak teller mannens vitnemål det dobbelte av kvinnens, 2:282, og Koranen skal være grunnlaget for alle dommer, 5:49.

c) Menneskerettighetene

FNs menneskerettserklæring er implementert i norsk lov gjennom menneskerettsloven. Islam er i strid med artikkel 1, 2, 3, 5, 7, 16, 18, 19. Se nærmere nedenfor. Islamske stater har vedtatt sin egen erklæring, «Kairo-deklarasjonen». Art 24 slår fast at alle rettigheter og friheter er underlagt sharia-reglene, og art 25 sier at alle artiklene skal forstås ut fra sharia-reglene. Disse er langt unna FNs erklæring.  

Tillegg nr 2:  Islam – EMK art 9, 2. avsnitt

Begrensninger i trosutøvelsen kan gjøres: 1) av hensyn til den offentlige trygghet, 2) for å beskytte den offentlige orden, helse eller moral, eller 3) for å beskytte andres rettigheter og friheter.» Islam «oppfyller» alle tre kriteriene.

1. Den offentlige trygghet og orden:

I Muhammads siste leveår kom denne tillatelsen: Hvis noen går bort fra troen og vanhelliger islam, er det tillatt for muslimer å bekjempe lederne deres. sura 9:11-12. Dette truer den offentlige trygghet og orden. 

2. Andres rettigheter og friheter:

Islam er i strid med FNs menneskerettserklæring, og gir ikke muslimer fulle rettigheter. Ikke-muslimer blir truet. To eksempler: 

Art 18,  Trosfrihet:

Muslimer hevder gjerne at det er trosfrihet i islam, og trekker frem følgende vers: «Dere har deres religion, og jeg har min!» 109:6 og «Det er ingen tvang i religionen.» 2:256. Profeten Muhammad skiftet holdning etter at han kom til Medina: «Hvis noen ønsker noe annet enn islam som religion, vil dette ikke godtas fra ham.» 3:85. Koranen sier at hvis det er motstrid mellom vers, gjelder det nyeste (abrogering): «Hvis Vi annullerer et skriftord, eller lar det gå i glemmeboken, sender Vi et bedre eller tilsvarende.» 2:106. Også sura 13:39 og 17:86. Ikke-muslimer i islamske land erfarer 3:85: De blir truet til å konvertere, og hvis ikke; drept.

En person som er født av muslimske foreldre, blir automatisk regnet som muslim. Disse har ikke trosfrihet: Bukhari skrev en rekke steder at Muhammed befalte at frafalne skulle drepes: 4.52.260, 9.83.37, 9.84.57-58 og 9.89.271. Ett sitat: «Profeten sa: ‘Hvis en muslim forkaster religionen, så drep ham.» 52:260.  Sharialoven har samme prinsipp: «Når en person som har nådd puberteten og er tilregnelig, frivillig går bort fra islam, fortjener han å bli drept.» o 8.1. Jøder er nevnt spesielt: En jøde som går over til islam og deretter vender tilbake til jødedommen, skal drepes i henhold til «dommen til Allah og hans apostel.» Bukhari 89:271. 

Art 19 Ytringsfrihet:

Koranen 33:61 angir dødsstraff for å si noe ufordelaktig om islam eller Muhammed. Dette understøttes i Bukhari 1.3.06, 1.4.241 og 5.59.369. Organisasjonen av islamsk samarbeid (OIC) vedtok i 1990 en menneskerettserklæring. Art 22 sier at ytringsfriheten er underlagt sharia-reglene: «Enhver skal ha rett til å uttrykke sin mening fritt på en måte som ikke er i strid med sharia-prinsippene. Alle skal ha rett til å forsvare det som er riktig og propagandere for det som er bra, og advare mot det som er galt og ondt i henhold til normene i islamsk sharia.»

Tillegg nr 3: Forarbeidene vedr krav for å bli registrert.

Høringsutkastet fra sept 2017 drøftet vilkår for tilskudd i kap 15. Først siterte man korrekt gjeldende rett: «I trossamfunnsloven § 13 er det fastsatt som et vilkår for å bli registrert at trossamfunnet med sin lære eller virksomhet ikke er i strid med «rett og moral». 

Regjeringen gjengav denne setningen slik: «Med vilkåret om at tros- eller livssynssamfunn ikke skal krenke rett, oppstilles et generelt krav om å følge norsk lov.» Dette er en feil gjengivelse, for læren var tatt ut. Forarbeidene sier at vilkåret for å bli registrert «må da være at læren ikke støter an mot rett og moral.» (Dissenterlovkomitéen s 166, min uthevn.) Her er læren nevnt alene.

Sivilombudsmannen behandlet vilkår for registrering i sak 1997-1562. Han skrev: Myndighetene «må være svært varsomme med en nærmere innholdsmessig prøving av den lære eller trosbekjennelse som vedkommende samfunn tufter sin virksomhet på. – – Det må således kreves klare holdepunkter for å nekte et trossamfunn registrering med den begrunnelse at dets lære eller arbeid strider mot «rett og moral». (kursiv i orig.)  

Selv om Sivilombudsmannen mener myndighetene skal være «varsom» med innholdsmessig prøving, går det klart frem at myndighetene kan prøve «den lære eller trosbekjennelse som vedkommende samfunn tufter sin virksomhet på.» Praksis er ikke nevnt; det handler om det man «tufter sin virksomhet på»; læregrunnlaget. 

Departementet viste til Sivilombudsmannen som ville ha med kravet om at læren skulle være i samsvar med loven: Regjeringen fulgte ikke rådet; uten å drøfte hvorfor.

Departementet viste til Stålsett-utvalget, som anbefalte at «rett og moral»-vilkårene blir byttet ut med mer spesifiserte vilkår. I departementets vurderinger, kap 15.2.4, heter det: 

Etter departementets syn, og i tråd med anbefalingene fra Stålsett-utvalget, er det behov for å tydeliggjøre dagens grunnleggende krav i tilskuddsordningen om at tros- og livssynssamfunn ikke skal krenke «rett og moral» eller «rett og sømd».

Her gjentok regjeringen feil-gjengivelsen av gjeldende lovtekst, ved å hevde at behovet for å «tydeliggjøre dagens grunnleggende krav» kun handler om at tros- og livssynssamfunnet ikke skal krenke «rett og moral», dvs. skal ikke ha en praksis i strid med loven. Kravet om at læren ikke skal være i strid med loven, forduftet som dugg for solen – uten drøfting. 

Håndhevelsen av loven er også en god grunn for å ta med kravet om at læren skal være i samsvar med lovene: Hvis politiet skal bevise at et trossamfunn «oppfordrer til eller uttrykker støtte til handlinger som utgjør en alvorlig krenkelse av andres rettigheter og friheter», må politiet være til stede og lytte til undervisningen i moskéen hver fredag. Det er tidkrevende og ressurskrevende. Det er mye enklere å sitte på kontoret og lese gjennom læren og sammenholde det med gjeldende lover.

Hilsen  

Dag T. Elgvin 

Kjøp Halvor Foslis nye bok her!