Sakset/Fra hofta

En som jeg beundrer og som inspirerer meg, er Malcolm X.

Hvordan kan jeg beundre den gamle rasisten, tenker kanskje du.

For Malcolm X var en gang en rasist og et fremstående medlem av den rasistiske Nation of Islam, som fremmet de styggeste raseteorier om hvite mennesker. Malcolm selv supplerte ivrig med sine egne. Der borgerrettighetsbevegelsen arbeidet for samarbeid mellom svarte og hvite og en ikkevoldelig løsning, talte Malcolm X for adskillelse og for å forsvare sin rase med våpen i hånd.

Men det er ikke rasismen og voldsaspektet jeg beundrer ham for.

Malcolm X hatet og fryktet hvite mennesker. Han levde i en verden som er umulig å forstå for en som er vokst opp i et samfunn som vårt. Malcolm X vokste opp i et samfunn hvor svarte og hvite hadde levd adskillt som første- og annenrangs mennesker i århundrer, og fremdeles levde adskillt – ikke bare på bakgrunn av inntekt og sosial status, slik som i Nord, men også adskilllt av lover og regler, skrevne og uskrevne, slik som i Sør. Og frykten for vold, drap og trakassering på bakgrunn av rase var reell og uunngåelig.

Da Malcolm X var barn skjedde det tredve rasistiske drap i året bare i staten Mississippi. Og det var en nedgang fra tidligere år, med 150 slike drap i året. Malcolm X opplevde at familiens hus ble brent ned og at flere familiemedlemmer drept, angivelig av organiserte rasister. At en slik situasjon hvor en folkegruppe er rettsløse og i praksis uten beskyttelse fra myndighetene, skaper redsel, hat og rasisme er noe ethvert normalt menneske kan forstå.

Malcolm X’s hat mot hvite mennesker var bygget på en velbegrunnet og reell frykt.

Men det er ikke det jeg beundrer ham for.

Det jeg beundrer ham for er uttalelsen han kom med i et intervju med en venn, på slutten av sitt liv, etter en reise på det afrikanske kontinentet.

Uttalelsen er gripende å lese, når man vet at den kom fra en mann som i hele sitt voksne liv hadde vært kjent som en av den rasistiske Nation of Islams mest aggressive talspersoner, en mann som ønsket å bevæpne seg i kampen mot en hvite mennesker, og som hadde utbrodert at han så for seg og håpet at denne rasen ville fortsette å degenerere og dø ut av seg selv.

Dette sa Malcolm X i det berømte intervjuet med vennen Gordon Parks i februar 1965:

«Å lytte til ledere som Nasser, Ben Bella og Nkrumah gjorde meg oppmerksom på farene ved rasismen.

Jeg innså at rasismen ikke er kun et spørsmål om svart og hvit. Den har skapt blodbad i så godt som alle verdens nasjoner opp igjennom tidene.»

«Listening to leaders like Nasser, Ben Bella, and Nkrumah awakened me to the dangers of racism.

I realized racism isn’t just a black and white problem. It’s brought bloodbaths to about every nation on earth at one time or another.»

«Min bror, husker du den gangen den hvite collegejenten kom inn i kafeen – hun som ville hjelpe [svarte] muslimer og hvite med å forenes – og jeg sa til henne at det ikke var sjangs i helvete for at det skulle skje, og hun gikk gråtende derfra ?

Vel, det har jeg angret på hele mitt liv. Mange steder på det afrikanske kontinentet så jeg hvite studenter som hjalp svarte mennesker. Å se slikt overgår alle argumenter.

Jeg gjorde mange ting som [NOI] muslim som jeg angrer på idag.

Jeg var en zombie på den tiden – i likhet med alle [NOI] muslimer – jeg var hypnotisert, stillt inn på en bestemt retning og bedt om å marsjere i den.

Vel, jeg skulle tro at en mann har rett til å dumme seg ut om han er istand til å ta følgene. Meg kostet det 12 år.

Det var en forferdelig tid, min bror. Grusomheten og vanviddet på den tiden – jeg er glad for å endelig være befridd fra dem.»

«Brother, remember the time that white college girl came into the restaurant – the one who wanted to help the Muslims [black] and the whites get together – and I told her there wasn’t a ghost of a chance and she went away crying?

Well, I’ve lived to regret that incident. In many parts of the African continent I saw white students helping black people.

Something like this kills a lot of argument. I did many things as a [Black] Muslim that I’m sorry for now.

I was a zombie then – like all [NOI] Muslims?- I was hypnotized, pointed in a certain direction and told to march.

Well, I guess a man’s entitled to make a fool of himself if he’s ready to pay the cost. It cost me 12 years.

That was a bad scene, brother. The sickness and madness of those days – I’m glad to be free of them.»

Malcolm X trodde at det var religionen hans som skulle forene menneskene. Han betraktet religionen sin, islam, som afrikanernes frihetsreligion. For den som kjenner religionens holdninger og kjenner den arabiske slavehandelens historie, fra den muslimske slaveindustrien i Afrika fra 800-tallet og frem til dagens slavemarkeder i Libya, er det ufattelig at han tilhørte denne religionen – men en får respektere at dette var hans religion.

Det som er beundringsverdig for meg ved Malcolm X, uansett hva han trodde på, er at han – som hadde vokst opp med en høyst reell grunn til å frykte og hate hvite mennesker – kunne, etter å ha sett samfunn hvor hvite og svarte samarbeidet, endre oppfatning og se for seg at mennesker av ulik rase likevel kunne leve i fred og samarbeid.

Det er lett for meg som er vokst opp i Norge – et av verdens mest tolerante og minst rasistiske samfunn, stadig i møte med fremmede raser og kulturer gjennom en tusenårig tradisjon i som handels- og sjøfarende, et samfunn hvor flere ulike kulturer og religioner levde sammen i perioder og i ulike deler av landet, et av verdens fredeligste og mangfoldigste samfunn – å si at Javisst, kan jeg samarbeide med mennesker av en annen rase enn meg selv – det har jeg gjort hele mitt liv! Er det noe problem da!?

Nettopp derfor synes det er ufattelig stort av en mann som hadde vokst opp uten denne tryggheten, mangfoldet, toleransen og enigheten om å akseptere andre, og som ikke kjente annet enn vold og drap, hat og rasistisk konflikt å kunne si at – nei, vi trenger ikke mer konflikt og splid, jeg vil arbeide for å forene mennesker istedet – nå som jeg har jeg sett at det lar seg gjøre.

Malcolm X visste bedre enn noen av oss som lever i Norge i dag hva det vil si å leve i et rasistisk og rasedelt samfunn i virkeligheten.

Hver dag tenker jeg på at jeg fikk vokse opp i, og at jeg lever i det samfunnet som han drømte om, men aldri fikk oppleve.

Det finnes mennesker i Norge i dag som vil si at jeg som er et såkalt hvitt menneske ikke har lov å se opp til folk som Malcolm X, ikke en gang lov til å skrive om ham eller lære av ham eller si at hans mål også kan være mitt. De prøver å bygge opp et skille mellom mennesker, basert på rase. I Norge.

Disse menneskene arbeider for at mennesker i Norge skal knytte seg til folk som tilhører samme såkalte «rase» eller religion eller kultur som en selv, og følge erne lover og regler fo disse gruppene, fremfor å ha en felles tilhørighet til nasjonen Norge. Disse menneskene regnes en god del, politikere og privatpersoner, som moderne og spennende. De representerer fremtiden, tror de.

Men en kan ikke høre på sånt. Jeg vil ikke ha en slik rasedelt fremtid. Malcolm X var en voksen mann. Han hadde opplevd rasisme og segregering. Han forstod hva det var for noe. Han tok et valg det står respekt av. Han valgte fellesskapet.

Jeg velger å høre på ham.

«The sickness and madness of those days ?

I’m glad to be free of them.»

Bestill Douglas Murrays bok “Europas underlige død” fra Document Forlag her!