Sakset/Fra hofta

Det finnes ekte, voldelige rasister i Norge, dessverre. Men de både fordømmes av nordmenn og dømmes av den norske stat. Her en lysmarkering mot rasisme til minne om Johanne Zhangjia Ihle-Hansen 9. oktober 2019. Foto: Terje Pedersen / NTB scanpix

Debatten om rasisme i Norge ruller og går, og innleggene kommer tett som hagl under rypejakta. Kvaliteten er sterkt varierende. Karine Haaland på Facebook er langt bedre enn Hall Mufoncol i Aftenposten. Mufoncol framstår som en risikofri og sterkt generaliserende rasismekritiker i en anti-rasistisk rettsstat, et samfunn som faktisk er en sjeldenhet både i tid og rom, og det er merkelig at Aftenposten har tatt inn et så svakt innlegg.

Hall Mufoncol begrunner hvorfor Norge er rasistisk i et rasende debattinnlegg i Aftenposten. Han starter med et «nok er nok»-utsagn:

Fra og med nå nekter jeg å tilrettelegge for det «hvite ubehag».

Vi møter en ekstrem følsomhet for «hva som ligger i luften»:

Det hvite ubehag er en spenning i luften idet en person med pigmenter i huden kommer inn i et rom. Det er en subtil anspenthet som oppstår i nærmest alle interaksjoner med mange hvite mennesker, særlig hvis disse menneskene vanligvis ikke omgås mennesker som er annerledes dem.

Han legger til grunn at helt fordomsfri anti-rasisme er naturgitt, og ikke et sjelden sivilisasjonsprodukt (jeg heller i retning det siste):

I Norge ønsker man en klapp på skulderen for «ikke å være rasist». Man vil ha en premie for innsats. Det provoserer meg voldsomt at det er den norske standarden.

Innsats teller ikke. De fleste faller igjennom, de farer med prat. Hall Mufoncol representere noen unge mennesker som ikke vil la seg definere «ut ifra det hvite perspektivet» (hva nå det måtte bety i praksis):

Gruppen av mennesker jeg representerer, er unge mennesker som ikke vil tilrettelegge for det hvite ubehag. Vi definerer oss ikke ut ifra det hvite perspektivet for å føle oss vel med oss selv.

Jeg føler det er min plikt å adressere det groteske hykleri jeg observerer. Jeg og Norge har en uoppgjort konflikt, om du vil.

Nordmenn preges av intet mindre enn «grotesk hykleri», det gjelder også «hvite» som deltar i BLM-demonstrasjoner kan vi lese senere i debattinnlegget.

Mufoncol gjør europeernes slektshistorie til noe særskilt:

Det tradisjonelle europeiske virkelighetssynet er et hvitt, kristent perspektiv og tilhører middel- og overklassen. Det er et perspektiv som gjennomsyrer måten vi diskuterer, måten vi ser debatter på, og måten vi ser Norge på. Det har ikke plass for andre perspektiv.

Det vrimler av perspektiv på europeisk og norsk historie. Historikere er rykende uenig om mange ting. Det finnes marxistiske, postkoloniale, imperiale, sosialdemokratiske og nasjonale historikere.

Alle folkeslag har sin identitet, hvorfor er det bare europeere som skal skamme seg over en viss ensartethet? Hvorfor ikke østasiatene? Afrikanske samfunn?

Hvit og kristen er ikke noe verre enn for eksempel svart og muslim, ja, historisk kan man argumentere for at de førstnevnte har skapt en bedre sivilisasjon enn de sistnevte, og det til tross for at svarte/brune muslimer utnyttet slaver som arbeidskraft i massivt og langvarig omfang. Det er i grunnen et empirisk spørsmål om hvilke kulturer som er bra og dårlige. Det er mennesker som har lik verdi, ikke kulturer (for øvrig en hvit og kristen idé?).

I ditt Norge finnes ikke mitt Norge. Hvite stemmer skriker over svarte stemmer og benekter eksistensen av rasisme (sprøtt, ikke sant?). Rasisme er først og fremst en maktstruktur. Maktkritikk overfor et majoritetssamfunn har en tendens til å forsvinne fordi vedkommende som kommer med kritikken, ikke har definisjonsmakt.

Det lyder pretensiøst når  Mufoncol skriver om «mitt Norge», det er til å gjøre seg selv til noe nær historiens drivkraft.

Norge er mye mer et objektivt, historisk faktum enn at nyankomne kan stille seg opp som et slags «alternativ Norge», et Norge som er like mye Norge som «ditt Norge», underforstått: det Norge som har vokst fram over generasjoner, som produkt av det norske folks samkvem, konflikter og innsatser.

Om mine foreldre hadde bosatt seg i Japan og jeg begynte å snakke om «Mitt Japan» mot japanernes Japan, hvor rar ville jeg ikke framstått?

Her beskrives et dypt raseri som jeg ikke ser noen måte man kan møte rasjonelt og på lik fot:

Jeg provoseres av setningen «i kjølvannet av drapet på afroamerikaneren George Floyd». Som om det er derfor vi er sinte. Det var slik demonstrasjonene startet, ja, men raseriet stikker dypere. Demningen som verner hvite fra det stille raseri hos oss svarte, har eksplodert. Vi følte og føler på det metaforiske kneet på nakken hver dag.

Det er en ekstrem anklage mot det norske samfunnet og staten som ligger under denne måten å skrive på, og den burde blitt utfordret av Aftenpostens debattredaksjon.

De som faktisk lever et liv hvor man er tvunget ned på bakken, som kristne i store deler av Midtøsten, det er folk som jeg vil anta ønsker seg bort – om de bare kunne fått et pass og land som vil ta dem imot. Men de tør ikke klage, for da øker bare presset mot nakken.

Om dersom en med innvandringsbakgrunn konstruerer en absolutt motsetning mellom seg selv og de innfødte, ja, så kan man forvente et råd om å dra hjem igjen, fra folk som ikke gidder å være høflig lenger. For det er jo ikke slik her i verden at alle folk har krav på alle slags territorier. Verden er inndelt for lengst, bare noe få og små områder er omstridt eller okkupert.

Fler diskutable påstander:

Samtalene vi har om rasisme, er ikke sannferdige, ei heller relevante. Man vil ikke nøste opp i det. Det har vært et tabu å kritisere Norge om man er svart. Vi blir bedt om å dra hjem. Til tross for egenproduksjon av ikke én, men to terrorister, har Norge tabubelagt en dybdeanalyse av egen rasisme. Jeg synes vi bør rive av plasteret.

Det er ikke tabu å kritisere Norge om man er svart, det er en myte. Det finnes svarte som får lønn av det offentlige for å kritisere det norske samfunnet og den norske staten.

Men de kan få kritikk tilbake, det er klart. Og noen norske samfunnsdebattanter kan svare usaklig tilbake. Usaklige svar får de fleste av oss som deltar i samfunnsdebatten.

Av Mufoncol får nordmenn også lagt Behring Breivik og Manshaus for sine føtter. Det betyr implisitt at man egentlig ikke har mer man skulle sagt, vi bør knele og erkjenner kollektiv skyld.

Men ingen andre etniske grupper stilles kollektivt til ansvar på denne måte fra debattanter som Hall Mufoncol. To nordmenn som har utført grufulle handlinger som er fordømt av så å si alle landsmenn og dømt til fengsel i norsk rett skal hefte ved oss alle likevel, trolig til evig tid.

Den form for debatteknikk skal vi ikke finne oss i. Det er enda mer useriøst enn å si at Hitler sverter tyskerne til evig tid.

Multietniske og multikulturelle stater forutsetter i grunnen ekstrem (og lite utbredt) toleranse og overbærenhet, et poeng som blant andre Flemming Rose (kulturredaktøren i Jyllands-Posten som i sin tid bestilte Muhammedkarikaturene) har framhevet. Alle må se stort på alle andre. Man kan ikke henge seg opp i småting, ikke overdrive statistiske forskjeller på gruppenivå, ikke kreve perfeksjon, ikke være nærtakende som Mufoncol. Frihet og mangfold fører til forskjeller. (Stor likhet forutsetter tvang.)

Hall Mufoncol passer egentlig ikke i et mangfoldig samfunn, men i et konformt, i et tett, lite samfunn av folk som ser ut som ham og tenker som ham.

Forutsetningen for det som i dag er idealet for mange – «mangfold» – mangler paradoksalt nok ikke minst hos dem som tror de selv representere det multietniske og multikulturelle.

Karine Haaland begrunner på Facebook hvorfor Norge er et ikke-rasistisk samfunn, og setter slike tekster som Hall Mufoncols  i perspektiv. Hun skriver prinsipielt. Han bedriver risikofri klaging i en ikke-rasistisk rettsstat:

Norge er ikke et rasistisk samfunn. I Norge kan vi kalle folk rasister åpenlyst uten fare. Det kan du ikke i et rasistisk samfunn.

Det er helt på sin plass å bekjempe rasisme og diskriminering. Der det finnes. Men å hause opp forestillingen om rasisme som et gjennomgripende samfunnsproblem i et av verdens mest tolerante og likeverdige, og minst rasistiske samfunn, for deretter å «kjempe mot» det gjennom ulike handlingsplaner og kampanjer, er tull.

Det blir en tåpelig liksom-lek. Som vi alle kan drive med, fordi det ikke er alvor.

Det er ikke forbundet med fare å kritisere rasisme i Norge. En utsetter seg heller ikke for fare i Norge ved å påpeke diskriminering.

Hadde det vært det hadde vi ikke kunnet ha et likestillings- og diskrimineringsombud.

Leken med rasismen i Norge viser hvor trygge og lykkelige og privilegerte vi er. Alle sammen.

I et virkelig rasistisk samfunn hadde ingen av oss kunne leke «pol’ti og røver» på denne måten. I et virkelig rasistisk samfunn hadde ethvert forsøk på å ta et oppgjør med rasisme og diskriminering blitt slått hardt og effektivt ned på.

I et rasistisk samfunn hadde diskrimineringsombudet for lengst vært arrestert. Sammen med Antirasistisk Senter.

I et virkelig rasistisk samfunn hadde ingen våget å kalle noen rasist om de stod overfor en slik.

Hvem har mest rett?

Hvilke medium virker mest redigert – Aftenposten eller Facebook?

Jeg holder en knapp på Haaland og Facebook.

 

«Vi ønsker ikke empati. Vi ønsker handling»

 

Kjøp bøker fra Document Forlags utsøkte utvalg her!

Finn flere titler på forlagssiden!