Kommentar

Autoriteter skal fungere som samfunnets Over-jeg, dvs. de skal representere normer og verdier. Men det forutsetter at autoritetene gjør sin del av jobben: dvs gir anvisninger som folk respekterer. Det handler ikke om deres personlige vandel, skjønt den også har en viss betydning som gruppe. De må vise at de leser samtiden riktig og forsvarer kjerneverdiene. Hvis folk føler at autoritetene ikke lenger representerer disse verdiene, oppstår det en tillitskløft.

Da kan vi snakke om et demokratisk underskudd. Det er tidligere anvendt om EU-parlamentet og EU-systemet. Men spørsmålet er om det ikke er til stede i dagens nasjonalstater, og at det utvider seg faretruende.

Det er kanskje ikke tilfeldig at det er akademikere med tilknytning til overnasjonale organer som lettest fremsetter kritikk som vekker motstand. Personer i det internasjonale systemet føler ikke samme grad av lojalitet til en nasjonal offentlighet. De henter sin legitimitet fra internasjonale overenskomster, som Den europeiske Menneskerettskonvensjonen. Men som kjent: det finnes ikke en fasit for hvordan disse idealene skal håndheves. Særlig ikke i en globalisert tidsalder hvor verdier står mot hverandre. Hva skal vektlegges? Rettighetene til asylsøkere, eller rettighetene til den innfødte befolkningen? Personvernet til enkeltidividet eller samfunnets trygghet? Myndighetene går stort sett utenom de ubehagelige veivalgene. Det er lettest å opptre som forsvarer av de svake.

Men respekten for såvel myndigheter som de internasjonale institusjonene avhenger blant annet av i hvor stor grad man er disse avveiningene bevisst. Det finnes en tendens til en rettighetsfanatisme, helt uten hensyn til kontekst eller utfordringer. Likestillingsombud Beate Gangås påsto igår at hijab-forbudet i politiet var lovstridig. Aftenposten ber henne i dag tenke seg om.

Europarådets kommisjon mot rasisme og intoleranse er en institusjon som har lett for å innta samme holdning. Man mistenker også at de da tiltrekker seg en bestemt type mennesker, som øker ubalansen.

Den har levert fire rapporter om hvordan menneskerettighetene etterleves. Norge får stryk som en annen uskikkelig elev fordi det ifølge rapporten fortsatt finnes rasisme her.

– Politikerne må ta sin del av skylden for at det fremdeles finnes rasisme i landet, sier jussprofessor Gudrun Holgersen ved Universitetet i Bergen. Hun er medlem av kommisjonen.
..
– Det er fare for at man vil kunne komme til å stigmatisere medlemmene av minoritetssamfunn ved å i politiske sammenhenger omtale grupper, bruke generaliseringer og stereotyper. Man mener det er en klar tendens til å foreta en kobling mellom muslimer som gruppe og vold og terrorisme, sier hun.

Man må spørre: vil det ikke finnes rasisme, i betydning antipati, i et ethvert land som mottar så mange mennesker fra fremmede kulturer? Det er noe utopisk over innstillingen. Når Holgersen går over til å kritisere at folk kobler muslimer med vold og terrorisme, har hun suspendert vanlig dømmekraft.

Kjennetegnet på politisk korrekt ideologi er tabuisering av problemstillinger. Man skal lære hjernen opp til å suspendere normal assosiativ virksomhet. Det er det motsatte av en demokratisk prosess. Det er et autoritært Over-jeg som sitter med pekestokk på hodet av Jeg’et og slår løs på skyldfølelsen.

Det er et ytterst dårlig tegn for det intellektuelle presteskapet at det må gripe til slike metoder for å holde folk i age. Det er rett og slett ikke holdbart.

Prost Trond Bakkevig forsøkte å gjøre det samme med Fremskrittspartiets Per-Willy Amundsen i Dagsnytt Atten onsdag. Hans strategi var enkel og smart. Han avvæpnet Amundsen ved å si at alle var mot de tingene Frp reagerer på: kjønnslemlestelse, tvangsgifte osv. Spørsmålet var om Frp ville innrømme muslimer de samme rettigheter til å utøve sin religion som alle andre. Derfor ble Amundsen kjørt til veggs med spørsmålet: vil du tvinge en jøde i fengsel til å spise svin?

Amundsen svarte at selvsagt ville han ikke det. Han kunne også sagt at det er forskjell på å respektere et tabu og innføre halal-mat. Det første er et tabu man må respektere. Det andre er en religiøsbestemt måte å behandle mat på som det offisielle Norge ikke er forpliktet å bekoste. Så enkelt.

Men Amundsen lot seg ikke vippe av pinnen. Han reagerte kraftig på at Bakkevig sa at Siv Jensen drev et korstog og rettet spørsmål tilbake: Hvordan er Kirken så sikker på at den snakker i folkets navn med alle sine utspill? Den er blitt politisert i en grad og på en måte som ikke reflekterer folkemeningen. Til det svarte Bakkevig at det er mulig Kirken engasjerer seg for mye, men i dette tilfelle handler det om menneskeverdet.

Ja, det gjør det. Men hvem sitt menneskeverd? Hvis man kun ser den ene siden, og hevder den, vil ikke da flertallet oppleve at deres menneskeverd ikke teller i samme grad? Det er i så fall en farlig utvikling, som nettopp er konfliktskapende. Bakkevig og Holgersen ser ikke denne siden.

Dette demokratiske underskudd er en av de alvorligste problem i vår tid. Bakkevig forsøkte å spille på klasseforskjellene overfor Amundsen. Han er den beleste, dannede prest, som har sittet i kommisjoner og deltar i den religiøse dialogen. Men Amundsen lot seg ikke dupere. Det er sunt. Og et dårlig tegn for Bakkevig, Holgersen & Co.

Under de autoritære regimene besto alltid presteskapet. I våre dagers informasjonsstrøm gjør de ikke det. De feies til side. Er det derfor makten trekker stigen opp etter seg og legger an en mer autoritær tone?


– Norge ulmer av rasisme

Europarådet kritiserer norsk politisk debatt.