Sakset/Fra hofta

– Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen og Domstolen (EMD) representerer ingen innskrenking av politikkens makt, kunngjør herr Beskytteren av Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen og Generalsekretær i Europarådet, Thorbjørn Jagland, i en kronikk til folket – og ser suverent bort fra at innholdet i den aktuelle kronikken, samt alle de andre han har beæret folket med det siste året, sier det stikk motsatte.

Men suveren er han, vår egen utstemte statsminister, i hans utrettelige og utakknemlige arbeid for å irettesette Europas mektige nasjoner og folkevalgte. Det korset bærer herren fra Strasbourg vanligvis med kledelig beskjedenhet, men det siste årets kronikker kan tyde på at man føler at utakknemligheten begynner å bli i drøyeste laget. Da Jaglands Vismenns rapport ble lagt frem, ble den mottatt med begeistring og umiddelbart omformet til praktisk politikk i mange – beklageligvis ikke navngitte – land. Bortsett fra i pottitlandet Gnore da, selvfølgelig. Og det var skikkelig teit, for 22/7 kunne kanskje vært unngått dersom regjeringen hadde vist Jaglands rapport litt mer interesse, mener Jagland, som for anledningen benevner seg selv som «andre».

For to år siden oppnevnte jeg en «vismannsgruppe» under ledelse av tidligere utenriksminister Joschka Fischer. Gruppens oppgave var å gi råd om hva man skal gjøre med den voksende rasismen og hatet mot minoritetene i Europa. En viktig årsak til at jeg oppnevnte gruppen var den økende voldsbruken mot muslimer, jøder og romfolk. Rapporten skapte mye interesse og brukes for utforming av politikk mange steder. Men ikke i Norge. Vi hadde tydeligvis ikke behov for å høre på råd fra andre. Noen måneder etterpå kom 22. juli. Og nå florerer sjikanen av romfolket.

Vi hadde kanskje hatt noe å tjene på å høre litt på andre.

Å gjøre landets befolkning oppmerksomme på Stoltenberg-regjeringens manglende anerkjennelse av Jaglands personlig oppnevnte vismannsgruppe later i det hele tatt til å være maktpåliggende for Jagland. Så maktpåliggende at Jagland refererte til Jaglands helt spesielle innsats allerede 29. juli ifjor.

Deretter må politiske ledere ta på seg et mye større ansvar. Dette var bakgrunnen for at jeg som generalsekretær i Europarådet oppnevnte en «vismannsgruppe» for å analysere og gi råd om hva som kan gjøres for at vi skal kunne leve sammen i en flerkulturell virkelighet. Gruppen var ledet av Tysklands tidligere utenriksminister Joschka Fischer. Gruppen hadde blant annet tidligere generalsekretær i NATO og EUs høye representant, Javier Solana, Timothy Garthon Ash, som er en av Europas ledende intellektuelle, samt Danuta Hubner, en prominent polsk kvinne fra Europaparlamentet, som medlemmer. Edward Mortimer, sekretær for Kofi Annan da han var FNs generalsekretær, førte rapporten i pennen.

Jeg har vært rundt i en rekke europeiske hovedsteder sammen med disse for å presentere rapporten. Det slo meg hvilken vekt alle la på ansvaret til politiske ledere og på mediene. De tegnet et bilde av stor grad av opportunisme blant politiske ledere og konfliktorientering i mediene.

Det er derimot ingen opportunisme å spore hos generalsekretær Thorbjørn Jagland, som jo aldri ville finne på å utnytte en grusom hendelse eller to til å markere Europarådet og seg selv [ikke nødvendigvis i den rekkefølgen. Min anm.].

Videre heter det:

Jeg har tatt til orde for å utvide Europas sikkerhetspolitiske konsept, som i veldig stor grad har dreiet seg om militære forhold. Jeg kaller det «dyp sikkerhet» – deep security. Den har å gjøre med hvordan vi kan leve sammen uten eskalerende konflikter. Sikkerhet dypt nede i samfunnet.

Grunnlaget for det er de verdier som binder alle sammen på dette kontinentet. De er nedfelt i Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen.

Tusenkunstneren Jagland konsentrerer seg ikke bare om sikkerhetspolitiske spørsmål; også ansvaret for å opprettholde menneskerettigheter og rettsstaten på hele kontinentet hviler på Jaglands brede skuldre:

I min tid er Europarådet blitt en mye viktigere aktør for å opprettholde menneskerettigheter og rettsstatlige prinsipper på hele kontinentet.

Europarådets mellomstatlige samarbeid utgjør et omfattende apparat på 2500 mennesker med overvåkingsorganer, en uavhengig menneskerettighetskommisjonær, samt at jeg som generalsekretær ifølge Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen har rett til å intervenere. Det gjør jeg ofte. På toppen av det hele har vi Domstolen.

Med dette som utgangspunkt reiste jeg til Budapest og hadde møte med statsminister Orban, visestatsminister Navracis og utenriksminister Martony.

Under et nytt møte jeg hadde med visestatsministeren og utenriksministeren i Budapest i forrige uke ble det også fremgang her. Veneziakommisjonen er anerkjent og brukes over hele verden.

Det later dessverre til at denne personlige innsatsen har blitt oversett av kjipe norske medier, og ikke minst den kjipe norske regjeringen, i en grad som gjør at Jagland blir nødt til selv å nevne skryten han skal ha fått fra hele verden for å bringe Ungarn på rett kjøl. Det ville naturligvis ha hatt en bedre klang om andre hadde videreformidlet de internasjonale ovasjoner, men for en gangs skyld må man vel kunne blåse på beskjedenheten?

Jeg røper heller ingen diplomatisk hemmelighet når jeg sier at den amerikanske ambassadøren i Budapest verdsetter Europarådets innsats for å få lovgivningen på rett kjøl.

Men generalsekretærens tilværelse i Strasbourg er likevel ikke rosenrød, må du tro!

I den senere tid har nemlig en rekke absurde rettsavgjørelser gjort både Den europeiske menneskerettskonvensjonen og Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) en smule upopulære i de landene som har fått de mest skrullete dommene mot seg, og i 2011 ble stemningen i Storbritannia så amper at flere parlamentsmedlemmer foreslo å trekke landet fra EMDs jurisdiksjon. Statsminister David Cameron la derfor frem flere endringsforslag hva gjaldt domstolens tolkning av Konvensjonen og nåværende rettspraksis. Som vanlig bemerkelsesverdig lydhør for kritikk, forklarte Jagland overbærende folket hva som egentlig utgjør problemet: det er selvsagt medlemslandene, ikke domstolen, dens dommere uten dommerfaring eller juridiske aktivisme:

Problemet for Domstolen ligger ikke i Domstolen selv. De stammer fra medlemslandene som ikke etterlever de forpliktelser de har tatt på seg. Lovgivningen i mange land er ennå ikke brakt på linje med standardene i konvensjonen. Og det juridiske systemet er ofte svakt og korrupt.

Derfor er den egentlige løsningen på utfordringen Domstolen har, reformer i medlemslandene.

Noen av de problematiske medlemslandene, som Storbritannia, er for øvrig blant verdens eldste rettsstater og var blant dem som i utgangspunktet formulerte og vedtok menneskerettskonvensjonen, men de er naturligvis ikke så flinke at de ikke bør rettledes av en tidligere norsk statsminister personlig – også kalt Øverste Leder:

Dette er grunnen til at jeg har iverksatt en bred reform av hele Europarådets apparat med sikte på å hjelpe medlemslandene med dette.

Dette viser hvor viktig samspillet mellom domstolen og Europarådets øvrige apparat er. Domstolen er del av et stort system av overvåkingsorganer og ekspertkomiteer med 2500 ansatte i Strasbourg og et stort antall representasjonskontorer i de 47 medlemslandene.

Som den øverste valgte leder for dette store apparatet – og som beskytter av Den europeiske Menneskerettigheteskonvensjonen, slik det står i mitt mandat – setter jeg nå ressursene inn på å hjelpe medlemslandene til å gjennomføre sine forpliktelser. Det er en vanskelig oppgave, men trolig den eneste farbare vei for å sikre at Domstolen kan fylle sin funksjon, nemlig å ta seg av de alvorligste bruddene på menneskerettighetene.

Og hvis du nå fortsatt tror at Konvensjonen bare er en konvensjon som ikke representerer noen rettsliggjøring eller innskrenkning av politikken, så bør Jaglands utdypning rive deg fort ut av den villfarelsen:

Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen er ikke bare en konvensjon. Den har etablert et stort apparat av overvåkingsorganer og ekspertise som skal hjelpe medlemslandene i Europarådet å bringe sin lovgivning på linje med konvensjonenes bestemmelser. Domstolen, som 800 millioner mennesker kan klage til, er garantisten for at systemet fungerer.

Konvensjonen og domstolen representerer ingen innskrenking av politikkens makt. Den er et vern mot politikere som ikke respekterer de sentrale verdier i menneskerettighetene og som ofte spiller på fordommer i flertallet for å øke sin egen makt.

Dette siste minner forresten ikke så rent lite om Jaglands egen stilling og virksomhet, for hvilken folkelige oppslutning eller mandat har vel han, Europarådet eller Lisboa-traktaten? Og hvem er det som i enhver kronikk etter 22/7 har spilt som en virtuos på alle de følelsesstrengene som finnes for å øke egen makt og/eller prestisje i et land som i all hovedsak har stilt seg likegyldig til- eller regelrett avvist hans person, ambisjoner og politiske prosjekt?

Det er en grunn til at Strasbourg reagerer med noe som til forveksling ligner panikk hver gang det blir foreslått så mye som en kvart reform av selve Menneskerettskonvensjonen, Domstolen, dens bemanning eller eventuelle restriksjoner på disses muligheter til å foreta såkalte dynamiske tolkninger: Den sterke politiske treenigheten utgjør byråkratene i Strasbourgs, og ikke minst Thorbjørn Jaglands, maktgrunnlag – en makt de ikke har evnet å skaffe seg på demokratisk vis, men har tilegnet seg ved en stadig større utvidelse av menneskerettighetsbegrepet som igjen rettferdiggjør domstolens stadige innblanding i politiske spørsmål. Og siden maktmennesker stort sett gjør det de kan for å beholde og utvide sin maktsfære, er det ikke så rart at Jagland brukte tiden som leder for Stortingets presidentskap til å igangsette det pågående arbeidet for å skrive Konvensjonen, særlig med henblikk på økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter, inn i den norske Grunnloven til jubileumet i 2014.

Så spørs det bare om flertallet av norske politikere virkelig er villige til å avgi så mye makt til Thorbjørn Jagland og den øvrige, politiserte menneskerettsbevegelsen i Strasbourg når det kommer til stykket? Jagland er nok en stor og kløktig statsmann i egne øyne, men som kjent er det heldigvis langt fra lett å bli profet i eget land.