Sakset/Fra hofta

Tirsdag 10. januar blir Menneskerettighetsutvalgets rapport om grunnlovsendringer lagt frem for Stortingets presidentskap. Utvalget ble opprettet på initiativ av nåværende generalsekretær i Europarådet, Thorbjørn Jagland, som foreslo å samle menneskerettighetene i et eget kapittel i forbindelse med den norske Grunnlovens 200-årsjubileum i 2014. I følge utvalgets mandat er «målet å styrke menneskerettighetenes stilling i nasjonal rett» og å gi «sentrale menneskerettigheter Grunnlovs rang».

Disse rettighetene er allerede nedfelt i internasjonale konvensjoner Norge har forpliktet seg til å følge og har således forrang foran norsk lov i tilfeller der lovverkene kolliderer, men ved å innføre dem i Grunnloven vil de stå enda sterkere. Det vil si at dersom f.eks. hele eller deler av Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) blir implementert i Grunnloven, vil en senere politisk flertallsbestemmelse om å si opp EMK og/eller trekke seg fra Den europeiske menneskerettsdomstolens (EMD) jurisdiksjon få liten eller ingen praktisk betydning.

I realiteten vil en slik grunnlovsendring forskyve makten fra politikere, som har et folkelig mandat og står til ansvar for velgerne, og over til dommere, som ikke har noe demokratisk legitimt mandat til å treffe politiske beslutninger og som heller ikke står til ansvar for noen, skriver rettsordfører i Venstre, Karsten Lauritzen, i forbindelse med at også den sosialdemokratiske regjeringen i Danmark ønsker å skrive EMK inn i landets grunnlov.

Lauritzen påpeker at mange av de internasjonale konvensjonene både Norge og Danmark har tilsluttet seg er over 50 år gamle og laget i en annen tid med en annen verdensorden. Men hvor andre konvensjoner ikke har utviklet seg i takt med tiden, forholder det seg annerledes med Menneskerettighetene, og da særlig når det gjelder fortolkningen av EMK.

Flere land har klaget på det de mener er en stadig mer politiserende og aktivistisk tolkning fra juristene ved Den europeiske Menneskerettsdomstolen. Alt i 2001 sammenlignet den danske dr. jur. Eva Smith EMD med et opplyst enevelde:

”Den Europæiske Menneskerettighedsdomstols (EMD) beføjelser kan på mange måder minde om oplyst enevælde. Historien viser imidlertid, at det er farligt, når et organ selv definerer grænserne for dets magtbeføjelser. Og vi har jo set, hvorledes EMD stadig udvider grænserne for, hvad menneskerettighederne kræver. Advokaterne skubber med stor fornøjelse bag på denne udvikling og politikerne er handlingslammede af de frygtindgydende ord: krænkelse af menneskerettighederne”.

Dersom EMK skrives direkte inn i et lands grunnlov, vil det underminere landets høyesteretts rolle som fortolker av grunnloven. Det betyr at EMD i Strasbourg får en sentral rolle i fortolkningen av det enkelte lands grunnlov hva gjelder alle de klassiske frihetsrettighetene – ytringsfrihet, forsamlingsfrihet, trosfrihet og eiendomsretten – og således blir en forfatningsdomstol hevet over høyesterett, fortsetter Lauritzen.

Det betyder, at russiske, græske og tyrkiske dommere – der intet aner om Danmark, vores historie, vores kultur, vores retstradition – kommer til at bestemme, hvordan den danske grundlov skal fortolkes. Udover at det i sig selv er galimatias, er det udemokratisk, fordi domstolen i Strasbourg er dybt aktivistisk og har tradition for at bedrive politik. Den danske højesteret har historisk set haft en tilbageholdende rolle og netop forsøgt at adskille politik og jura.

Ettersom EMK saboterer nær samtlige av den britiske regjeringens forsøk på å kontrollere masseinnvandringen til landet, har Storbritannia i økende grad uttrykt misnøye med at EMD har tiltatt seg en rolle som Europas høyesterett med stadig videre fullmakter. EMK, Human Rights Act (HRA) på engelsk, ble implementert i britisk lovgiving av Labour-regjeringen i 1998, og siden da har både implementeringen og selve konvensjonen blitt stadig mer upopulære i den britiske offentligheten. Konvensjonens klare tendens til å sette farlige kriminelles menneskerettigheter foran ofrenes og den øvrige befolkningens sikkerhet, står skarpt i strid med folks alminnelige rettsoppfatning og er blitt gjenstand for utbredt og kraftig kritikk. Det er i dag en utbredt oppfatning i Storbritannia at HRA er et “rettighetscharter for kriminelle”, og det er ikke uten grunn. Eksemplene på absurde rettsavgjørelser og ikke minst innskrenkning av landets politiske handlingsrom er etterhvert blitt mange.

Så mange at flere britiske politikere har tatt til orde for å trekke landet fra EMDs jurisdiksjon, og nå har benyttet en pågående utredning til å legge frem reformforslag for å redusere EMDs makt.

Men i en artikkel i Aftenposten beklager professor ved Det juridiske fakultet, Mads Andenæs, og dr.juris. advokat Anders Ryssdal at Norge er blitt «liggende etter i det internasjonale menneskerettsarbeidet» og advarer mot å støtte de britiske reformforslagene:

Vår erfaring er at oppslutningen om menneskerettene er sterk og klar i Stortinget, mens oppslutningen innen sentralforvaltningen blant enkelte ikke-folkevalgte embetsmenn kan være mer varierende. De uttrykker ofte bekymring over at norsk handlefrihet innskrenkes, og noen av dem kan nå fryktes å støtte også de britiske forslag som vil vingestekke EMD.

Dersom en sak normalt skulle avvises alene fordi en nasjonal domstol har vurdert forholdet til konvensjonen, hadde vi ikke fått EMD-dommene om rettssikkerhet og pressefrihet i Norge. Det er heller ikke lett å tenke seg at dommer om Russland, Tyrkia, Romania og Ukraina ville fått samme rolle i norsk lovgivning og rettspraksis. Den internasjonale juristkommisjon, norsk avdeling, har uttalt sin bekymring over at «Norges forhandlingsposisjon undergraver EMDs rolle slik vår forfatningsordning i dag forutsetter». Gudleiv Forr skrev nylig om de britiske forslag at «de landene som har et svakt menneskerettslig nivå vil selvsagt påberope seg den samme retten som britene nå vil ha. Hvis den norske regjeringen bidrar til et flertall, vil det kunne bety et tilbakeslag for menneskerettene i en rekke land».

– Vingestekking av EMD bør ikke legges til det norske synderegistret, avslutter juristene. Det spørs imidlertid hva som egentlig blir vingestekket om Andenæs, Ryssland, Jagland og øvrige aktører får det som de vil. Mye tyder på at det er folkestyret og den nasjonale selvråderetten:

For når først hele eller deler av en internasjonal konvensjon som EMK er implementert i vår Grunnlov, vil den stå over enhver annen lov som måtte vedtas av et demokratisk flertall i lang tid fremover. Innskriving av EMK i grunnloven vil også bety at politiske spørsmål blir rettsliggjort og således flyttes utenfor demokratisk kontroll: folkevalgte politikeres handlingsrom blir mindre, mens dommere og jurister får større makt.

Vil vi virkelig det?