Sakset/Fra hofta

Har Norge i og med innlemmelsen av Den europeiske Menneskerettighetskonvensjonen i norsk lovverk, overlatt fortolkningen av lover og rettigheter til Den europeiske menneskerettsdomstolen i Strasbourg, EMD? Da har en vesentlig del av den demokratiske prosessen glidd ut av hendene på det norske folk.

Det er Klassekampens redaktør Bjørgulv Braanen som igjen tar opp spørsmålet om demokratiet fjernstyres av dommere og byråkrater som vet lite eller ingenting om forholdene i Norge.

Man har vært lite oppmerksom på denne avståelsen av makt, men det er all grunn til å ta den alvorlig. Grunnen er at rettigheter er så mangt. Domstolen regulerer også forhold som man ikke umiddelbart ville tiltenkt den, som spørsmålet om politisk reklame.

Problemet oppstår når domstolen, som følge av prinsippet om dynamisk rettsutvikling, velger å definere flere og flere områder inn under sin jurisdiksjon, som for eksempel konkursrett og politisk tv-reklame. Dette er saker og områder som de færreste, ikke minst det norske Stortinget da det sluttet seg til konvensjonen, hadde forestilt seg skulle avgjøres av en domstol i Strasbourg. Eller som høyesterettsdommer Ingse Stabel sa på en konferanse på Institutt for samfunnsforskning for noen år siden: «Det er ikke alltid like opphøyd det domstolen i Strasbourg beskjeftiger seg med, det er mange petitesser og merkverdigheter, som ikke fortjener betegnelsen menneskerettigheter.»

I Norge er det Høyesterett som i siste instans avgjør hvordan Grunnloven skal forstås, men hvis Høyesterett tolker Grunnloven på en måte som stortingsflertallet over tid mener er uholdbar, kan Grunnloven endres etter en nøye fastsatt prosedyre. Ingen annen statsmakt kan hindre Stortinget med 2/3 flertall å vedta endringer i Grunnloven. Dette sikrer det norske rettsvesenet en demokratisk forankring, som ikke gjelder på samme måte for EMD. Dette hadde i og for seg ikke vært et så stort problem, hvis det ikke hadde vært for prinsippet om «dynamisk tolking og rettsutvikling». Dommene i EMD følger ikke nødvendigvis av den opprinnelige teksten eller intensjonen, men lever sitt eget liv avhengig av skiftende politiske forhold. Dermed har EMK-systemet på linje med EU-retten utviklet seg å bli en slags selvgående, evig ekspanderende Leviathan, som ikke kan kalles tilbake når den først er satt i bevegelse.


Politikk og juss