Sakset/Fra hofta

I 2009 besluttet Stortingets presidentskap – med Europarådets generalsekretær Thorbjørn Jagland i spissen – å nedsette et utvalg for å utarbeide en revisjon av Grunnloven i den hensikt å styrke “sentrale menneskerettigheters” stilling i vår forfatning. I norsk rett står Grunnloven over annen lovgiving, hvilket betyr at domstolen i ytterste konsekvens kan sette loven til side dersom den kommer i strid med Grunnloven.

Disse rettighetene er allerede nedfelt i internasjonale konvensjoner Norge har forpliktet seg til å følge og har således forrang foran norsk lov i tilfeller der lovverkene kolliderer, men ved å innføre dem i Grunnloven vil de stå enda sterkere. Det vil si at dersom f.eks. hele eller deler av Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) blir implementert i Grunnloven, vil en senere politisk flertallsbestemmelse om å si opp EMK og/eller trekke seg fra Den europeiske menneskerettsdomstolens (EMD) jurisdiksjon få liten eller ingen praktisk betydning.

Når først hele eller deler av en internasjonal konvensjon som EMK er implementert i vår Grunnlov, vil den stå over enhver annen lov som måtte vedtas av et demokratisk flertall i lang tid fremover.

Menneskerettsutvalget, som ledes av Inge Lønning, vil levere sine anbefalinger i løpet av året, og i den anledning skriver Aftenpostens Kristoffer Rønneberg:

Menneskerettighetene kan snart få en sentral plass i Grunnloven. Det kan bidra til å snu en ubehagelig trend i Norge.

Ubehagelighetene består ifølge Rønneberg av en «foruroligende trend hos norske myndigheter. De siste årene har menneskerettighetene ofte måttet vike for andre hensyn, for eksempel behovet for stabile handelspartnere», da «Norge har også den siste tiden vist en påfallende motvilje til å tilslutte seg internasjonale menneskerettighetsinstrumenter.»

Men når situasjonen på hjemmebane ikke er tilfredstillende, hvordan er så situasjonen i land som er flinkere i klassen enn Norge? Finnes det i det hele tatt noen som er det?

Ja, det gjør det. Britene har implementert hele Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) i sitt eget rettsystem, og har følgelig lang praktisk erfaring fra samlivet med en lignende menneskerettslovgiving som politiske aktører nå presser på for å få inn i Den norske grunnloven. Imidlertid opplever også Storbritannia – og da særlig den lovlydige og skattebetalende delen av befolkningen – en ubehagelig trend, men den går i stikk motsatt retning av det scenarioet Rønneberg forsøker å skape.

Den omstridte menneskerettskonvensjonen, Human Rights Act (HRA) på engelsk, ble implementert i britisk lovgiving av Labour-regjeringen i 1998, og siden da har både implementeringen og selve konvensjonen blitt stadig mer upopulære i den britiske offentligheten. Konvensjonens klare tendens til å sette farlige kriminelles menneskerettigheter foran ofrenes og den øvrige befolkningens sikkerhet, står skarpt i strid med folks alminnelige rettsoppfatning og er blitt gjenstand for utbredt og kraftig kritikk. Det er i dag en utbredt oppfatning i Storbritannia at HRA er et «rettighetscharter for kriminelle», og det er ikke uten grunn.

Et av det mest kjente eksemplene på menneskerettslovgivingens pervertering av det britiske rettsystemet er tilfellet med serieovegriperen Anthony Rice, som under permisjon fra en livstidsdom myrdet 40 år gamle Naomi Bryant i hennes eget hjem. Labour-regjeringens egen rapport om saken har allerede konkludert med at Rice ble satt fri til å myrde fordi offentlige tjenestemenn valgte å sette hans menneskerettigheter foran publikums sikkerhet.

Rønneberg refererer til saken, men både spør og svarer selv:

Var dette et tilfelle av at menneskerettighetene fikk forrang fremfor hensynet til innbyggernes sikkerhet?
Motvekt

Vi kan ikke sikre oss mot ondskap eller vold.

Nei, vi kan ikke det, men vi kunne så avgjort ha sikret Naomi Bryant mot den karrierekriminelle og voldelige Rice, hvis ikke en menneskerettstenkning uten jordforbindelse hadde sørget for at hans rettigheter ble vektet høyere enn hensynet til hans sakesløse medmennesker, blant dem Bryant selv og hennes nå morløse barn.

Men dette bare er bare ett av mange eksempler på menneskerettstekningens opp-ned verden. Felles for de fleste av sakene er at de sjelden eller aldri blir nevnt av de som er tilhengere av å implementere overnasjonale menneskerettskonvensjoner i det nasjonale lovverket, og at de åpenbare feilbedømmelsene sjelden eller aldri fører til at tilhengerne tar selvkritikk eller rev i seilene. I stedet har det gått inflasjon i antallet menneskerettigheter kriminelle kan påberope seg, og bare i løpet av de to siste ukene er den britiske befolkningen blitt presentert for følgende, utpreget rimelige rettsavgjørelser:

For å unngå at Oliver Thomas` (27) menneskerettigheter ble brutt ved at han måtte gå hele 54 meter fra fengselet til rettssalen iført håndjern, ble det tilkalt fangetransport som befant seg 16 kilometer unna. Allerede pressede skattebetaleres regning for Thomas` menneskerett til å slippe å gå en strekning som tar under ett minutt, er på 10.000 kroner.

Den eritreiskfødte terroristen Siraj Yassin Abdullah Ali har vunnet retten til å bli i Storbritannia fordi en deportasjon kan medføre et brudd på hans menneskerettigheter. Ali ble dømt for å ha hjulpet fem selvmordsbombere fra Al Qaida i deres forsøk på å utføre et terrorangrep 14 dager etter 7. juli i 2005, hvor 52 mennesker ble drept. De såkalte 21. juli-bomberne forsøkte å utløse bomber på Shepherd’s Bush, Warren Street og Oval Tube stations og på en buss i Shoreditch. Til tross for at sikkerhetstjenesten har gradert Ali som en «høyest mulig sikkerhetstrussel» mot befolkningen, og etter å sonet halvparten av dommen går han nå fritt i Storbritannias gater og lever på offentlige trygdeordninger.

Graham Foulkes mistet sin 22 år gamle sønn i terrorangrepet 7. juli, og sier at han blir fylt fortvilelse over rettsavgjørelsen. I realiteten har HRA gjort de demokratisk valgte myndighetene maktesløse når det gjelder å deportere terrorister og dømte kriminelle som utgjør en fare for den øvrige befolkingen:

He said: ‘These people were plotting to commit mass murder – what about the human rights of victims and families?

‘These people had no consideration for the women and children they were trying to kill. How can they claim we should look after and support them?’
Accomplice: Siraj Yassin Abdullah Ali knew about the terrorist plot and failed to tell the authorities

The case is the latest to highlight how human rights laws have left the authorities powerless to remove some terrorists and convicted criminals.

Imposed human rights laws have left the authorities powerless to remove some terrorists and convicted criminals. Imposed by unaccountable European judges, they place the rights of the most dangerous wrongdoers above the risks faced by ordinary people.

Ali er den andre høyrisiko-personen som de siste ukene har vunnet retten til å bli i landet på menneskerettslig grunnlag. 28 år gamle Ismail Abdurahman ble dømt for å ha skjult den vordende selvmordsbomberen Hussain Osman i tre dager, men unngikk deportasjon til Somalia fordi noen dommere fryktet for hans sikkerhet. I likhet med Ali lever han – til tross for protester fra politiet og innenriksdepartementet – på et kausjonshospits i London.

The release of Ali and Abdurahman underlines the challenges faced by police, probation and MI5. There are fears that they will be stretched to the limit as they try to monitor dozens of freed fanatics in the run-up to the Olympics next year.

Research by one think-tank found that more than 230 people have been convicted of terrorist offences since 2001, but only around 100 remain in prison.

Under Article 3 of both the European Convention on Human Rights, and Labour’s Human Rights Act, individuals are protected against torture, inhuman or degrading treatment.

The clause allows foreign terror suspects to fight deportation on the grounds that they would be tortured in their home countries if returned.

In February, Lord Carlile warned that European judges have turned Britain into a ‘safe haven’ for foreign terrorists.

Tory MP Priti Patel said: ‘This is yet another example of how we have got to abolish this appalling human rights legislation that allows terrorists and violent criminals to waltz out of prison and stay in our country.

‘They should be deported instantly back to where they came from.’

Denne uken bekreftet det britiske innenriksdepartementet at inntil 11 dømte terrorister som oppfyller kravene til deportasjon idag går fritt i blant de samme menneskene de selv har planlagt, eller bidratt mtp den praktiske gjennomføringen, å drepe. I minst syv av disse sakene bruker ekstremistene menneskerettighetene for å få bli i Storbritannia, mens samfunnet de så ettertrykkelig hater betaler for deres advokater og rettssaker, og ikke sjelden deres bolig og livsopphold attpå.

Den stadig voksende menneskerettsindustriens ensidige fokus på voldelig kriminelles rettigheter oppfattes ikke bare som urettferdig overfor den innfødte befolkningen. Den nåværende tolkningen av HRA betyr i praksis at jo verre forbrytelsen er, jo enklere er det for forbryteren å unngå deportasjon. Storbritannia befinner seg følgelig i den absurde situasjonen at en terrorist eller drapsmann har større sjanse for å bli i landet enn en utenlandsk butikktyv eller en lovlydig, men avvist asylsøker.

Men menneskerettighetene brukes ikke bare til å gi terrorister og farlige kriminelle permanent opphold. Offisielle dokumenter viser at EMK i økende grad saboterer alle aspekter av den britiske regjeringens forsøk på å kontrollere masseinnvandringen til landet. EMK blir regelmessig brukt til både å hindre regjeringen i å deportere utviste innvandrere eller å hindre dem i å ankomme i utgangspunktet. Rundt 3.200 mennesker – blant dem avviste asylsøkere – har vunnet retten til å oppholde seg i Storbritannia, hovedsakelig ved hjelp av EMKs artikkel 8 om “retten til et privat- eller familieliv”.

I nærmere 1.200 saker om EU-borgere viser det seg at de ikke har hatt til hensikt å arbeide i Storbritannia, men likevel har vunnet rett til å bli og leve på velferdsytelser fordi de har en kone, kjæreste eller barn i landet. Britiske minstre er så alarmert av utviklingen at de planlegger en potensielt sprengkraftig revurdering av begrepet “familieliv”, som kritikere mener er gjenstand for omfattende misbruk.

In the last three months of 2010, 99 foreign prisoners successfully claimed deporting them would breach their right to a family life in Britain – the equivalent of almost 400 each year. It is four times the previous estimate of 100 – which itself provoked outrage.

In addition, Article 8 thwarted the equivalent of 132 asylum removals last year. The separate Article 3 – the right to protection from ill-treatment – prevented the removal of the equivalent of 56 foreign criminals, and 16 asylum seekers.

Mest oppsiktsvekkende er følgene retten til et familieliv har fått for resten av innvandringssystemet. Retten til et familieliv er opprinnelig blitt brukt under spesielle omstendigheter, som f.eks. om innvandrere som er gift og hadde barn i landet. I senere saker er derimot bruken blitt kraftig utvidet til å omfatte f.eks. innvandrere som har foreldre, kjæreste eller til og med kjæledyr i landet.

In a letter to the Tory MP Dominic Raab, the Home Office disclosed that the equivalent of almost 600 economic migrants who had been denied a visa under the point-based system were using Article 8 to make successful appeals.

They claim that, while working in the UK, they have formed relationships in Britain.

The audacious appeals made during 2010

If officials cannot remove migrants who are no longer judged to benefit British business, it could significantly undermine the Tory promise to cap economic migration.

In the equivalent of 120 cases, decisions by the Home Office to deny a migrant settlement – which leads to a British passport – were overturned using Article 8.

Dommere i innvandrersaker griper også i økende grad inn i bestemmelser vedrørende EU-borgere. I henhold til EUs regelverk har EU-borgere rett til å bosette seg i Storbritannia dersom de har økonomi til å underholde seg selv eller har en jobb. Reglene er laget for å hindre “velferdsturisme”, men bare i de tre siste månedene av 2010 fikk hele 292 EU-borgere gjennomslag for argumentet om at det er deres menneskerett å oppholde seg i landet uten å tilfredsstille de aktuelle kravene. Dette gir dem full tilgang til velferdsytelser og bolig på britiske skattebetaleres bekostning.

They claim that they already have family or partners living here, and must be reunited.

Beneficiaries range from citizens of the original EU member states, such as France, to new members such as Poland.

Officials also lost the equivalent of almost 800 so-called ‘entry clearance’ cases last year – where migrants applying for visas while abroad were turned down, but won on appeal by claiming they had a right to join their family.

Last night, Mr Raab said: ‘This data shows the right to family life under the Human Rights Act being abused to frustrate the deportation orders of hundreds of serious criminals and undermine wider controls on economic migration.’

Sir Andrew Green, of Migrationwatch, said: ‘This is not just the right to family life. It is the right to family life at the expense of the hard-pressed taxpayer.’

In his letter to Mr Raab, Immigration Minister Damian Green said: ‘The Government intends to consult later this year on family migration and on the requirements which should be placed on foreign nationals who wish to establish a family life in the UK.

‘Whilst everyone has a right to respect for their private life and family life under Article 8, it is not an absolute right, and it is legitimate to interfere with that right when it is in the public interest to do so.

‘This includes in particular cases where it is necessary to maintain our immigration controls. The Government intends to address these issues in the consultation.’

Any review involving the Human Rights Act is likely to cause tensions within the Coalition.

In opposition, the Tories promised to replace the Act with a British Bill of Rights after a series of failed deportation cases. But the Lib Dems are opposed to the idea, which has been kicked into the long grass.

Last night, the Home Office said: ‘We will consult on the family route shortly and look at what requirements we should place on foreign nationals who wish to establish a family life in the UK.’ The figures cover cases where the Home Office was defeated in the appeals court.

Idag ble det for øvrig kjent at EU-kommisjonen har gitt den britiske regjeringen et ultimatum: Storbritannia har fått to måneder på seg til å oppheve innførte restriksjoner på innvandreres muligheter til å kreve velferdsytelser. Restriksjonene er en del av landets budsjettinnstramninger, og er utformet for å hindre såkalte velferdsturister å flytte til Storbritannia for å leve på offentlige trygdeordninger. Den britiske regjeringen frykter at velferdsturisme kan påføre landets anstrengte økonomi en ekstrautgift på opptil 2,5 milliarder pund i året, men EU-kommisjonen hevder at de nye reglene er et brudd på nettopp menneskerettighetene og truer med å trekke regjeringen for Menneskerettsdomstolen (EMD) dersom de ikke etterkommer kommisjonens krav.

– Selv om menneskerettighetene skal være et gode for alle landets borgere, er det de svakeste blant oss – barn, minoriteter, funksjonshemmede og andre – som vil ha størst nytte av en slik grunnlovsendring, skriver Rønneberg.

EMKs 13-årige virke i Storbritannias nasjonale lovverk viser imidlertid at de som så langt har hatt størst nytte av den er voldelige kriminelle, både innfødte og utenlandske, og menneskerettsindustriens omfattende apparat av advokater og organisasjoner. Samtidig brukes EMK i stadig større grad til å aktivt unndra særlig innvandringspolitikken demokratisk og politisk kontroll ved å rettsliggjøre den.

Det spørs dermed hvem og hva den påtenkte grunnlovsendringen egentlig er ment å beskytte. I motsetning til hva Rønneberg hevder: borgerne og demokratiet i dette landet er det ikke.