Kommentar

– Vi bør beskytte og forbedre helheten i det europeiske siviliseringsprosjektet i en tid med sterkere nasjonalistiske vinder, skriver tidligere statsminister og generalsekretær i Europarådet Thorbjørn Jagland sangvinsk i Aftenposten.

Behovet for beskyttelse skyldes at Jaglands egen maktbase – den stadig mindre populære europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD) – er kommet under press. – Fra «mindre grupperinger i en del medlemsland som hevder at EMD legger for store begrensninger på nasjonale myndigheter», fortsetter Jagland.

Sånn på sidelinjen kan forresten Jaglands omfattende aktivitet og agitasjon for å sikre sine politiske ambisjoner i intet mindre enn Norges grunnlov tyde på at de mindre grupperingene ikke lenger er fullt så små som han antyder. Snarere tvert i mot: i april forlangte samtlige av de 47 EU- og EØS-landene i Europarådet at EMDs innblanding i nasjonale spørsmål må opphøre. I en samlet uttalelse krevde de 47 landene at EMD slutter å blokkere deportasjoner av avviste asylsøkere og terrorister. Uttalelsen ble ansett for å være et ydmykende tilbakeslag for domstolen, som i praksis ble irettesatt av sin overordende.

Men med tanke på Jaglands klart manglende respekt for de samme «mindre grupperingenes» legitime avvisning av Jagland og Europarådets politiske overkjøring av demokratisk valgte regjeringer, legger han for dagen en forbausende omsorg for mindretallets stemmerett i Storbritannia:

I Storbritannia har deler av det konservative partiet tatt til orde for å trekke landet ut av hele konvensjonssystemet, med bakgrunn i en dom som sier at Storbritannia må begrunne en praksis fra 1870, som fratar innsatte i fengslene stemmerett. Denne ordningen er ifølge EMD i strid med det demokratiske grunnprinsipp at alle samfunnsborgere skal ha stemmerett. Dommen er bare ett av mange bevis på at EMD beveger nasjonal lovgivning i retning av humanistiske prinsipper. Mens man i Storbritannia automatisk fratas sin stemmerett om man fengsles, må i Norge en rettsinstans vurdere om domfelte skal fratas stemmeretten. Underhuset er i opprør fordi det mener at dets lovgivningsmakt utfordres. Men poenget med menneskerettighetene er jo nettopp å sikre at et flertall uten god grunn ikke kan holde seg med lover, som fratar eller begrenser et mindretalls rettigheter. Menneskerettighetene legger nettopp slike begrensninger på flertallets maktutøvelse.

For virkelig å fremheve sitt overnasjonale prosjekts fortreffelighet unnlater Jagland beleilig, og naturligvis mot bedre vitende, å nevne det faktum at de fleste av dagens vesteuropeiske stater har bedrevet selvkorrigering i stor stil og helt på egenhånd har – helt uten noen som helst innblanding fra overnasjonale organer som EU, Europarådet, EMD og Thorbjørn Jagland – opphevet lover som fratok eller begrenset et mindretalls rettigheter. For Norges vedkommende burde det være nok å vise til f.eks. den beryktede jødeparagrafen og lover som ble brukt til å legitimere overgrep på samer og såkalte tatere, samt psykiatriske pasienter.

Det er også påfallende at den samme Jagland – selv forkastet som statsminister av det stemmeberettigede norske folk, som i tillegg har takket nei til medlemsskap i det transnasjonale EU to ganger – som påberoper seg å ha slik omsorg for fengselsinnsattes stemmerett åpenbart er villig til nettopp å a) overkjøre «mindre grupperinger», altså et mindretall hvis rettigheter Jagland jo hevder å kjempe for, b) overkjøre demokratisk valgte regjeringer i demokratiske land som flere ganger har vist seg i stand til å bedrive selvkorrigering uten hans og andre overnasjonale institusjoners udemokratiske påtrykk og c) påtvinge Norge sin og Europarådets politiske vilje inn bakdøren via Grunnloven mot både flertalls- og mindretallsgrupperingers ettertrykkelige avvisning av både Jagland selv og det overnasjonale prosjektet hans.

Med andre ord tyder alt på at Thorbjørn Jaglands tilsynelatende omsorg for et generelt mindretalls rettigheter i det demokratiske Europa i stedet dreier seg om omsorg for det spesifikke mindretallet Thorbjørn Jaglands egen, betydelige maktsyke. Det er ikke helt det samme.