Kommentar

«Første steg» er et tidsskrift for førskolelærere som utgis av Utdanningsforbundet. I nummer 2/2011 er det spesielt to artikler jeg har merket meg. De omhandler begge «hvitheten» i barnehagen og samfunnet. «Hvit» omtales som makt, majoritet og priviligert. Hvordan enkelte «hvite» etniske-nordmenn opplever situasjonen som minoriteter i Groruddalen ser ut til å være en ikke-sak i disse miljøene.

Jeg gir Documents lesere noen utklipp fra artiklene. Først ut er Line Iren Bye, masterstudent ved førskolelærerstudiet ved Høgskolen i Oslo. Hun har tatt for seg barnas tegnesaker og sett spesielt på den lyse fargen som barn bruker å kalle «hudfarge.»

Det virker som det er med største selvfølgelighet at denne lyse fargen skal kalles «hudfarge». Ved å akseptere denne «selvfølgeligheten» undergraver man samtidig alle andre hudfargers relevans. Normen er at «hud» har denne fargen. Det er mest normalt å ha denne hudfargen. Det i sin tur gjør andre hudfarger unormale.

Line Iren Bye er bekymret over å gi næring til skjeve maktstrukturer mellom «hvite» og «brune.»

Gjennom språket kan man altså opprettholde og gi næring til den allerede skjeve maktstrukturen mellom «hvite» og «brune» som eksisterer i Norge og verden i dag. Ved å tillate at en bestemt lys farge kalles «hudfarge» reproduserer vi og gir næring til farlige tanker, holdninger, fordommer og stereotyper. Kategoriseringen av «vi» og «de andre» opprettholdes således gjennom språket, i denne sammenheng urovekkende ubevisst.

Når man bor i Groruddalen og vet hvor bevisste andre kulturer er på at man ikke engang kan ta i f.eks svinekjøtt, eller spise mat fra samme fat som svinekjøttet ligger på, så kan man lure på viktigheten av hva denne fargestiften kalles. Det er ikke ukjent at «minoritetsbarn» ikke skal leke for mye med etnisk-norske barn, de kan jo bli for norske. Er det «hvite» mennesker som først og fremst deler folk i «oss og dem»?

Hvite lever i en usynlig, priviligert tilstand i kraft av sin hudfarge. De oppnår fordeler på alle områder av livet, og disse overføres til neste generasjon. (Gjervan et al., 2006)

For ikke lenge siden skrev Aftenposten om unge sexslaver i Saudi-Arabia. Her er det rike saudiarabere som grovt utnytter sin posisjon i samfunnet. Saudiaraberne er ikke «hvite».  http://www.aftenposten.no/nyheter/uriks/article4115224.ece

Pedagogisk leder Sissel Lilletvedt fra Bergen er også opptatt av hvitheten i barnehagen. Hun mener at hvitheten er tatt for gitt. Og det er jo ikke bra i det nye mangfoldige Norge.

Å synligjøre hvithet kan imidlertid være utfordrende ettersom majoriteten har liten interesse av å analysere seg selv og grunnlaget for den posisjonen den har. Når majoritetens dominans over minoriteter kommer i søkelyset, framstår ikke dominansen som naturlig lenger vis-a-vis synlige minoriteter, men må forklares og begrunnes.

Dette er klassisk sosialistisk opptatthet av gruppeundertrykkelse, men her overført på etniske grupper, hvor innfødte nordmenn er undertrykkere i sitt eget land! Det er en så drøy dose at det vil svimle for de fleste hvis de begynner å ta inn over seg «pedagogikken» og den er altså ment for barnehager i Det nye Norge. Resultatet vil, hvis det anvendes, bli at nordmenn skal føle skyldfølelse for sin egen hudfarge. Den gjøres til noe politisk.

Da ser man det merkelige fenomen at rasisme er tillatt hvis det tjener en god sak. Men er ikke rasisme rasisme uansett hvem det går ut over? Tydeligvis ikke. For i Det nye Norge er det en herskende klasse – innfødte – som må jekkes ned, og bevisstgjøres om deres priviligerte posisjon, for å gi plass til de nye.

Er det noe særlig sannsynlig at innfødte nordmenn vil la seg bevisstgjøre? Innen offentlig sektor er det åpenbart en del som bruker det nye evangeliet: det representerer en vekstsektor, og en kilde til karriere og makt.

Men folk flest vil neppe la seg besnære. De føler instinktiv motvilje mot å bli betegnet som «hvite». Dette er rasistisk språkbruk.
De samme antirasister slår ned på all omtale av hudfarge som dreier seg om «brune», men det er ok å ta «hvite». Dette er intet annet enn diskriminering i den gode saks tjeneste. Men vil ikke diskriminering alltid utløse en reaksjon, selv om den skjer i den gode saks tjeneste?

Hva er egentlig forskjellen på rasister i Sør-statene eller Sør-Afrika og disse velmenende pedagogene? Er ikke resultatet det samme?

De fleste mennesker har bevart et element av anstendighet og reagerer med motvilje på en slik rasistisk terminologi.

Tidligere skulle man ha dårlig samvittighet for å være født i den rike del av verden. Men da var den tredje verden langt unna. Nå befinner den seg i Norge, og da blir spørsmålene mye mer alvorlige.

Nå er det ikke lenger penger man skal dele ut, man skal dele på retten til landet, og på sin identitet.

Det disse pedagogene sier er at etniske nordmenn ikke har noe mer rett på landet enn folk som lander på Gardermoen og vil slå seg ned her. Alle er like mye norske.

At det betyr å frata folk deres kultur og historie, synes ikke å affisere dem. Etniske nordmenn er dominante, de er majoritetskulturen. Majoritet vil si privilegier. Ergo: Dette må det bli slutt på.

Det minner til forveksling om et forsvar for og fremstøt for kolonisering. Det ville venstresiden sagt hvis rollene var byttet om og gjaldt et fremmed land. Men drømmen om det nye Norge er ikke realisert før man deler på alt, og det vil si, kvitter seg med retten til landet, dvs. innrømmer at man ikke har rett til egen kultur og historie.

Det verste er at De gode, ideologene, for å oppnå dette spiller rasistkortet, dvs. hudfargen. De leker med ilden.

Det vekker en motvilje bygget på hemning, som kan, hvis folk presses, slå over i en reaksjon der folk sier: ja, vi er «hvite», og dette er vårt land.

Folk flest har en hemning. De har noen reflekser som er historisk betinget. De vet hva rasisme kan føre til. Men antirasistene utnytter historien hemningsløst. De bruker den som klubbe. Det er kynisk og det er farlig.

Hvordan synligjør man så mangfold i barnehagene uten samtidig å bidra til eksotifisering av «de andre»? Jeg mener hovedutfordringen er å finne representasjoner som gjenspeiler dagens norske flerkulturelle samfunn. Vi som arbeider i barnehage og ønsker synliggjøring av mangfold kjøper gjerne inn bøker, spill, plakater og lignende som representerer andre kulturer, men vi gjør fremdeles lite for å alminneliggjøre mangfold og følgelig bidrar vi i liten grad til å stille spørsmål ved «den ualminnelige alminneligheten ved hvithet.» (Jf.Mac Naughton 2005.)

Hovedbudskapet i disse to artiklene ser ut til å være at det typisk norske/europeiske må tones ned. Det er mangfoldet som skal løftes frem. Det ser ut til at det er slik multikulturalister tror at vi skal unngå å gi næring til farlige tanker, holdninger, fordommer og stereotyper.

Slik kan lesestoffet fra Utdanningsforbundet fremstå for landets førskolelærere. Ihvertfall i denne utgaven av «Første steg.»

(Artiklene finnes ikke på nett.)