Sakset/Fra hofta

Redaktør Danby Choi. Foto: Jan Khür / Subjekt

Den anti-rasistiske vekkelsesbevegelsen dyrker forskjellen på svarte og hvite. Det minner litt om rasisme. Når man plasserer fargede i en annen liga, og insisterer på at de er ofre, vil de aldri få muligheten til å lykkes på linje med andre.

Oppvokst på Oppsal barneskole, var det umulig for redaktør Danby Choi å ikke legge merke til at de pakistanske jentene var de flinkeste i klassen, skriver han i egen nettavis.

De beste unge danserne hadde lignende bakgrunn, forteller han.

 


Her ser vi Danby Choi som ung 15-åring danse Hip Hop utenfor Sandvika kino i 2009 i anledningen gallapremieren til «Hannah Montana – The Movie». Foto: Heiko Junge / NRK scanpix

Han løfter fram forbilder med norskpakistansk bakgrunn som har lykkes: nyhetsanker Mah-Rukh Ali, legen Wasim Zahid, komiker Shabana Rehman, journalist Kadafi Zaman og filmskaper og musiker Deeyah Khan. Og blant politikerne – Hadia Tajik (Ap), Saida Begum (H) og Abid Raja (V).

Nettstedet der Choi er sjefredaktør, Subjekt, publiserer tekster med ulike synspunkt, og redaktøren har fått kritikk fra antirasister. Han er ikke tilstrekkelig tydelig, og de går etter pengene: klager til annonsørene (noe Resett også ble offer for). Men Choi – som selv kaller seg «brun og homo» – vil være konkret, modig og ærlig som redaktør:

Noen minoriteter gjør det bedre enn andre, både i norske skoleklasser og i norsk offentlighet. Dette må vi tørre å grave i, forske på og avdekke, uten berøringsangst. Det er i debatten samfunnet utvikler seg, men dessverre virker aktivister å ville å gjøre dette stadig vanskeligere.

Subjekts annonsører blir kontaktet av antirasistiske aktivister som mener at undertegnede redaktør er en rasist som publiserer «diskriminerende ytringer». Målet: En intolerant, illiberal og totalitær offentlighet, hvor første steg på veien er et forsøk på å ta levebrødet fra et av landets svært få medier med en innvandrer som redaktør.

Han vil ikke «frigjøres» av totalitære antirasister, men snarere bryte ut av antirasistenes undertrykkende forestillinger og snevre rammer for hva innvandrere og andre minoriteter skal være. «Selv har jeg tenkt å være redaktør,» skriver han – stolt og selvbevisst.

Redaktøren er krystallklar på prinsippene om at at samfunnet tar de beste beslutningene gjennom fri meningsbrytning, og at ytringsfriheten er til for å beskytte sterke, allmenne og relevante ytringer som ikke er allment godtatte.

(Artikkelen fortsetter etter annonsen.)

Bestill Douglas Murrays bok “Europas underlige død” fra Document Forlag her!

Og så fyrer redaktøren av en bredside mot de som vil holde slike som ham nede i en offerrolle uten reelle framtidsutsikter, og det nettopp i et liberalt land som faktisk ønsker at alle slags talent skal blomstre:

De sosiale rettferdighetskrigerne (de som i stedet for å gi rullestolbrukerne en heis, vil kappe av beina på alle som kan gå) gjør norske forbilder med minoritetsbakgrunn en stor bjørnetjeneste når de vil eie disse bragdene og suksesshistoriene som resultat av sin ofte kontraproduktive mangfoldspolitikk.

Det er heller ikke den kollektive offermentaliteten, den antropologiske euforien eller den frelsende årvåkenheten vi har å takke for at engelske fotballklubber eller det franske landslaget ser ut som de gjør. Det er fordi at «den dumme fotballen» ser utelukkende etter talent, ikke hudfarge.

Den nye vekkelsesbevegelsen vil likevel stadig påpeke forskjellen på svarte og hvite. Det minner jo litt om rasisme. Men når man plasserer svarte i en annen liga, og insisterer på at de er ofre, vil de aldri få muligheten til å bli like gode – i akkurat den samme sporten. (…)

Kanskje er det på tide å anse minoriteter som noe mer enn bare minoriteter. Fargede er ikke først og fremst fargede. Innvandrere er ikke bare innvandrere. Disse menneskene er også noen av de beste nordmennene vi har. Ikke fordi at de er i minoritet, men fordi at de er kvalifiserte folk.

Det er mange år siden jeg erkjente riktigheten av at det viktigste ikke-vestlige innvandrere som vil lykkes i land som Norge bør gjøre, er å holde seg unna såkalte «anti-rasister». De vil bare ha deg som «offer»; jo verre, desto bedre. Det utløser nemlig offentlig støtte.

I stedet for å leve ditt eget liv og gripe mulighetene i ett av verdens minst fordomsfulle land (men perfekt er ikke noe land), blir du en moralsk kapital for andre.

Det er en slags pervers forretningsmodell, sanksjonert fra høyeste politisk hold.

Den bør skrotes.

Carpe diem!

 

Kjøp Halvor Foslis bok her!