Gjesteskribent

Av Ole Jørgen Anfindsen

I mai 2008 ble Oslo rammet av en skandale med klare, rasistiske undertoner. En rekke afrikanske kvinner ble utsatt for seksuell trakassering av en gjeng med norske guttunger fra 14 år og nedover. Selv om flere av kvinnene ble lagt i bakken og fikk klær revet av seg, ble ingen av dem utsatt for direkte voldtekstforsøk, men to av overskriftene i Dagbladet gir klare indikasjoner om hvor grove krenkelser disse kvinnene faktisk ble utsatt for: Det var guttehender overalt på kroppen min (Thømt Ruud 2008) og De dro opp kjolen og tok meg i skrittet (Sæbø 2008a). Som de fleste av mine lesere formodentlig fremdeles har friskt i minne, dominerte denne saken samtlige riksdekkende medier i ukesvis. Alle de store avisene hadde flere førstesideoppslag om det som hadde skjedd. Statsministeren, justisministeren, inkluderingsministeren og de parlamentariske lederne for de største partiene løp som strikkballer mellom radio- og TV-studioene. Saken var oppe i Stortingets spørretime, og Regjeringen ga tilsagn om ekstraordinære bevilgninger til holdningsskapende arbeid på litt over hundre millioner kroner over de neste tre årene. Det var tverrpolitisk enighet om at overgrepene var et symptom på noen av de uakseptable holdningene som finnes i folkedypet, og at det som hadde skjedd, derfor ikke kun var en enkeltstående episode, men et fenomen som måtte tas på alvor. Talspersoner for samtlige partier understreket viktigheten av å sørge for at disse holdningene ikke fikk anledning til å utvikle seg videre.

Dersom detaljene i historien virker ukjente, så er det fordi jeg har tatt meg den frihet å snu ting på hodet. Spesielt var forholdet mellom innvandrere og nordmenn omvendt av hva jeg skriver ovenfor; de krenkede kvinnene var norske, mens guttene som trakasserte dem var somaliske. Saken ble ikke akkurat fortiet av media (ovenstående referanser til Dagbladet er ekte nok), men den ble heller ikke gitt den type oppmerksomhet den garantert ville ha fått dersom rollene mellom de afrikanske og norske aktørne hadde vært slik som i det hypotetiske scenariet jeg beskriver ovenfor. Og så lang jeg kjenner til, var det få eller ingen profilerte politikere eller antirasister som syntes dette var viktig nok til at de foretok seg stort i sakens anledning.

Dette er et mønster som går igjen i hele den vestlige verden; mediene forsøker å tyne mest mulig ut av ethvert tilfelle av hvit rasisme, mens rasisme rettet mot hvite, eller rasisme mellom ulike ikke-hvite grupper, blir forbigått i stillhet alternativt fremstilt som noe som ikke har med rasisme å gjøre i det hele tatt. Leserne kan for eksempel søke på internett for å sjekke mediedekningen av tragedien med den hvite gutten Kriss Donald (15 år) som ble kidnappet, torturert på det mest bestialske, knivstukket, helt bensin over, satt fyr på mens han ennå var i live, og etterlatt for å dø;3 og så sammenligne med den tilsvarende mediedekningen etter at den svarte gutten Stephen Lawrence (18 år) ble knivstukket og drept mens han ventet på bussen.4 Begge guttene var tilfeldige ofre for hatkriminalitet, begge forbrytelsene fant sted i UK, og begge hadde klare, rasistiske elementer. Likevel var forskjellen i medias interesse for saken betydelig. På tilsvarende vis kan man tydelig se en ideologisk slagside i myndighetenes behandling av de mange, rasistiske tragediene i UK. Etter mordet på Lawrence ble den såkalte Macpherson-rapporten utarbeidet, og i 2009 har man passet på å markere tiårsjubileet for denne (J. Slack 2009a), men på en måte som det er stor grunn til å sette spørsmålstegn ved (Dalrymple 2009b). Det er i og for seg vel og bra å motarbeide rasisme, særlig hvis man har en ærlig og realistisk tilnærming til problemet, men hvor mange rasistiske mord rettet mot hvite har fått noe som i det hele tatt ligner på den oppmerksomhet som er blitt Lawrence-saken til del? Ingen.

Den samme tendensiøse holdningen skinner igjennom hos statsminister Tony Blair, som i sin tale til Labours årsmøte i 1999 trakk frem tragedien med Stephen Lawrence (T. Blair 1999), mens han behendig unnlot å nevne noen av de tragediene som svart rasisme rettet mot hvite har forårsaket (se f.eks. Kelly 2008, TBJ 2008e). For ordens skyld: seigpiningen av Kriss Donald er kanskje ett av de grusomste rasistmordene i UK i nyere tid, men fant sted noen år etter at Blair i nevnte tale lovpriste den pågående utviklingen i landet, så akkurat den tragedien kunne Blair rimeligvis ikke kommentere, men han hadde selvsagt mange andre episoder fra det vidunderlige New Britain å ta av om han hadde hatt noe som helst ønske om å ivareta en viss balanse på dette området. Det hadde han ikke.

Denne typen ubalanserte omtale gjør at mange sitter igjen med inntrykket av at kriminelle handlinger begått av hvite mot ikke-hvite er det dominerende utslaget av rasisme, mens en nøktern analyse av tallene forteller at det forholder seg stikk motsatt. New Century Foundation (NCF 2005) gir overveldende dokumentasjon for USAs vedkommende.5 Vi ser mye av det samme mønsteret i Europa (jf Brå 2005, HRS 2009a). Den grundigste og mest omfattende dokumentasjonen jeg kjenner til når det gjelder medias unnfallenhet på dette området, er (Taylor 2004). Også den afroamerikanske forskeren og skribenten Carol Swain er bekymret over de langsiktige konsekvensene av medienes slagside i slike spørsmål (Swain 2002, Swain & Nieli 2003).

For å forstå den dynamikken som er i virksomhet her, er det minst to beslektede fenomener som bør tas med i beregningen. Det første av disse har med den antirasistiske ideologien å gjøre, mens det andre har med medienes selvforståelse å gjøre.

Folk flest tror at antirasisme er betegnelsen på en ideologi, eller et sett med holdninger, eller en politisk bevegelse, som har til hensikt å gjøre verden til et bedre sted ved å motarbeide rasisme. Dette er imidlertid en sannhet med store modifikasjoner. Mange antirasister holder seg med en definisjon av rasismebegrepet som i praksis bare inkluderer hvit rasisme. Rasisme blir av disse forstått som diskriminerende holdninger eller uakseptable handlinger som hvite gjør seg skyldige i overfor ikke-hvite. Tilsvarende holdninger eller handlinger som retter seg mot hvite, regnes ikke som rasisme, men blir gjerne unnskyldt som en reaksjon på århundrer med slavehandel og kolonisering, samt en stadig pågående diskriminering av ikke-hvite i vestlige samfunn (jf Pena 2009a-b). I antirasistenes verden kan ovennevnte trakassering av norske kvinner derfor per definisjon ikke være rasisme. Og når somaliske gutter etter hvert blir kjønnsmodne, og enkelte av dem gir seg til å voldta norske kvinner (Thømt Ruud 2009a), ofte i form av gjengvoldtekter, og gjerne kombinert med grov mishandling av de norske ’horene’ (se politiets voldtektsrapporter: Grytdal & Meland 2008, Sætre & Grytdal 2005; se også Fjordman 2006e, J.T. Anfindsen 2007a-b, Bodissey 2008d; jf Dispatches 2009, Heape 2009, TL 2009), da vil ekte antirasister fortsatt insistere på at dette ikke har noe med rasisme (eller biologi) å gjøre, men at det må forstås og forklares ut fra sosioøkonomiske faktorer.

Politiets tall viser at 100% av de anmeldte overfallsvoldtektene i Oslo i perioden 2006 – 2008 er begått av innvandrere, at hendelsene er preget av tildels meget grove trusler og voldsbruk, og at de utelukkende retter seg mot hvite kvinner (jf Hjerpset-Østlie 2010a). Dette blir riktignok nevnt i noen korte nyhetssaker her og der (Veum & Zakariassen 2009; jf Kielland Jenssen & Bertheussen 2009, Sulland 2008), men ut over det vekker de liten oppsikt. Og helt spesielt gir altså denne typen horrible opplysninger ikke opphav til en omfattende og grunnleggende debatt om det faktum at samfunnet vårt er i ferd med å ødelegges. Det blir gjerne pekt på at gjerningsmennene er traumatiserte eller psykisk skadde og at de kommer fra et samfunn med et annet kvinnesyn enn vårt (Veum & Zakariassen 2009), at de misbruker narkotika, at de har mye harme eller frustrasjon rettet mot hvite (noe som selvsagt er ’berettiget’, så man nekter å omtale det som rasisme), at de er arbeidsledige, og lignende. Javel, og hvordan tror man det kommer til å gå ettersom vi tar inn stadig flere slike personer her i landet? Hvor mange europeeres liv synes egentlig multikulturalistene det er greit å ødelegge hvert år? Svært mange, tydeligvis.

Men dersom en somalisk mann blir slått ned og ikke får den hjelpen han trenger fordi ambulansepersonalet feiltolker situasjonen og tror hans merkelige oppførsel først og fremst skyldes at han er ruset (Torp Halvorsen 2008a; Nore 2009, side 218 – 247), da er antirasistene overhode ikke i tvil om at det dreier seg om rasisme (Holt 2007). Og skulle det være agressiv og voldelig intra-afrikansk rasisme (jf BBC 2007) som ligger bak nedslåingen av somalieren, og som derfor er den bakenforliggende årsaken til det hele, så er det tydeligvis ikke noe særlig å henge seg opp i.

Når man undersøker den antirasistiske bevegelsen nærmere, viser det seg altså at tilhengerne sjelden er opptatt av noen annen form for rasisme enn den hvite mennesker gjør seg skydige i. For å avskaffe hvit rasisme mener antirasistene tydeligvis at det er nødvendig å få slutt på hvite menneskers dominerende posisjon i verden. Derfor er man tilhengere av de fleste tiltak som kan svekke USA, Israel og den vestlige verden forøvrig. De mest ytterliggående antirasistene legger overhode ikke skjul på at deres langsiktige målsetting er utryddelse av den hvite rase, noe vi skal komme tilbake til.

Den antirasistiske ideologien har skaffet seg et kraftig fotfeste i media, og den tenkemåten som er beskrevet ovenfor kan gjenfinnes hos mange journalister og redaktører. Men det finnes også et beslektet fenomen som gjør seg gjeldende her, og det er at man uansett ikke ønsker å stigmatisere innvandrere. Med andre ord, selv om mange mediefolk ikke er fullblods antirasister, så kvier man seg for å komme med den usminkede sannhet dersom det er ikke-vestlige mennesker inne i bildet (jf Den nye voldtektsepidemien, J.T. Anfindsen 2007a-b). La oss se litt nærmere på dette.

Del I av kapittelet Frie og ærlige medier fra essayet Selvmordsparadigmet.
Del II: Demokratisk debatt forhindres
Del III: Fortielse av ubehagelige sannheter
Del IV: Norsk Journalistlag
Del V: Lilla Saltsjöbadsavtalet

Etter avtale med Hans Rustad sendes denne artikkelen til Document.no for bruk der. Bruk av nedenstående materiale, i sin helhet eller delvis, forutsetter at det gjøres oppmerksom på at det er skrevet av Ole Jørgen Anfindsen og at det er hentet fra hans essay Selvmordsparadigmet. Det anmodes også om at artikkelen utstyres med en lenke til www.selvmordsparadigmet.no.