Gjesteskribent

Av Ole Jørgen Anfindsen

I 2007 og tidlig i 2008 kom det frem en rekke opplysninger om saken i svenske nettfora, der blant annet følgende ble skrevet om Lilla Saltsjöbadsavtalet (sitert av J.T. Anfindsen 2008b):

Innehållet var aldrig avsett att komma ut till allmänheten, men som så mycket annat när det gäller den statskommenderade mörkläggningen av de negativa effekterna av det mångkulturella projektet kom sanningen ut. Avtalet fastslog följande:

Som oberoende journalist har Du att beakta följande rekommendationer:

Företrädesvis positivt bedöma och omskriva svenska medborgare av utländsk härkomst, detta särskilt i samband med ungdoms-, idrotts- och konstnärlig verksamhet.
Vid evenemang med inslag av skiftande kulturer företrädesvis intervjua och visuellt framhålla medverkande av utländsk härkomst.
Att under en tidsperiod av fem år systematiskt nedtona de negativa effekter som utpekande av speciell rastillhörighet vid brottslig verksamhet kan komma att ha för drabbade populationer.
Med några få undantag har «femårsperioden» förlängts, och avtalet gäller uppenbarligen än idag. En kosmetisk skillnad är att man inte längre talar om «rastillhörighet» och att «drabbade populationer» idag kallas «folkgrupp».

Journalisterna själva har erkänt att mötet ägde rum. Däremot ville man inte lika gärna diskutera vad som sades.

Ovennevnte HRS-artikkel (ibid) inneholder en lenke til en videosnutt på YouTube med en sekvens fra et TV-program der en representant for den svenske journaliststanden kommenterer disse tingene. Dessverre er programmet ikke lenger tilgjengelig på YouTube, men da jeg så det fikk jeg forståelsen av at vedkommende journalist selv var tilstede da Lilla Saltsjöbadsavtalet ble inngått.6

Vi ser altså hvordan Norsk Journalistlag og Svenska Journalistklubben har vært sentrale når det gjelder å hindre henholdsvis norske og svenske medier fra å oppfylle sitt samfunnsansvar og sørge for grundig og objektiv informasjon om innvandringspolitikkens konsekvenser. Her kan det være på sin plass å henvise til The Role of Journalism Today, et foredrag for the National Press Club i USA av Ayaan Hirsi Ali (2007); dette burde få medlemmer av hele den vestlige medie-eliten til å rødme av skam. De to ovennevnte, skandinaviske organisasjonene har selvsagt ikke operert i et vakuum her, så tilsvarende avtaler og retningslinjer finnes utvilsomt i andre land også. La oss se på en liten indikasjon på at det faktisk forholder seg slik.

Den 04.06.2007 møttes omtrent hundre redaktører og journalister fra hele verden i Oslo for å delta på en internasjonal konferanse om medier og globalisering. FNs spesialutsending for overvåkning av rasisme og fremmedfrykt, Doudou Diene, innledet konferansen med å henstille til mediene om aktivt å gå inn for å skape et multikulturelt samfunn. Mediene skal ikke bare rapportere, de bør også bevisst promotere anerkjennelse, forståelse og aksept for kulturelt og religiøst mangfold i samfunnet, hevdet han. Dienes forakt for folkestyret slik vi pleier å praktisere det i den vestlige verden, kom ikke minst til syne ved at han uttrykte bekymring for at demokratiske prosesser kan føre til at innvandringsrestriktive partier kommer til makten, og han trakk frem Østerrike, Sveits og Danmark som eksempler på land med en rasistisk politikk. Intet mindre. Samtlige land i vest-Europa sliter med enorme problemer som en følge av for høy innvandring, men de som gjør noen forsiktige forsøk på å stramme inn, blir altså stemplet som rasistiske; i dette tilfellet av en utsending fra en delvis korrupt organisasjon med et betydelig demokratisk underskudd. Og til alt overmål blir vi her utsatt for arrogant belæring fra en person som selv ikke er europeer, og som derfor bør være forsiktig med å forteller europeiske folkeslag hvordan de skal forvalte sin egen fremtid og sine egne territorier.7 Dette er forøvrig nok en indikasjon på at det først og fremst er den vestlige verden som skal underlegges det antirasistiske regimet, siden land med en adskillig mer ’rasistisk’ politikk enn den man finner i vår del av verden, vanligvis blir forbigått i stillhet.8 I klartekst sier Doudou Diene at velgerne her i Vesten bare bør få lov å bestemme så lenge de holder seg innenfor de rammene den globaliserende eliten har godkjent. Antirasistisk og multikulturalistisk ideologi er tydeligvis selvskrevne elementer i den forbindelse. En av mine brødre var tilstede på konferansen, og han skriver blant annet følgende i sin rapport (J.T. Anfindsen 2007c):

Agnes Callamard, leder av ytringsfrihetsorganisasjonen Article 19, uttrykte bekymring for at det kan bli vanskelig å gjennomføre idealet om lik representasjon og synliggjøring av alle grupper i samfunnet, dersom man ikke kan styre statskanalene. Mangfoldet – etnisk, kulturelt og religiøst – må gjennomsyre mediene, skal vi lykkes i å fremme det multikulturelle samfunnet, mente hun.

Styring av statskanalene og økt innsats for å sikre at mediene er gjennomsyret av en bestemt ideologi, det er hva folk som Diene og Callamard ønsker seg. Og tanken om det multikulturelle samfunnet er ikke noe som skal underlegges kritisk etterprøving, må vite. Neida, det er noe som ukritisk skal fremmes av enhver redaktør og journalist som vil være med i det gode selskap. Det alldeles utrolige og fantastiske i denne sammenheng er at journalister og redaktører, som skulle være vaktbikkjer overfor alt og alle med makt, sitter og logrer for selvutnevnte überredaktører som på denne måten ønsker å sabotere deres uavhengighet og objektivitet. Hvordan er det mulig? Mediefolk er vanligvis svært hårsåre overfor ethvert forsøk på overstyring, men når de på denne måten blir utsatt for et utilslørt overgrep av verste skuffe, er det bare så vidt man hører et ørlite pip her og der. Når de ellers så taleføre og myndige mediefolkene servilt og ydmykt gjør som de får beskjed om på dette området, er det en indikasjon på at noe er alvorlig galt. Det hele illustreres av at de tildels alvorlige opptøyene i Sverige og Frankrike i tredje kvartal 2009 stort sett ble fortiet av norske medier (jf Skaug 2009a, Hustad 2009b; se likevel Nrk 2009).

Konklusjon om vestlige medier

Det finnes mange dyktige journalister og redaktører, og norske medier er slett ikke av de verste i Vesten. Mediefolk lever likevel ikke opp til sine egne idealer, og har i stedet påtatt seg en nøkkelrolle når det gjelder å undergrave demokratiet i vår del av verden. Radikale endringer i mediene er nødvendig for å sikre at velgere og politikere får den informasjon som er nødvendig for å få samfunnet tilbake på et bærekraftig spor.

Del I av kapittelet Frie og ærlige medier fra essayet Selvmordsparadigmet.
Del II: Demokratisk debatt forhindres
Del III: Fortielse av ubehagelige sannheter
Del IV: Norsk Journalistlag
Del V: Lilla Saltsjöbadsavtalet

Etter avtale med Hans Rustad sendes denne artikkelen til Document.no for bruk der. Bruk av nedenstående materiale, i sin helhet eller delvis, forutsetter at det gjøres oppmerksom på at det er skrevet av Ole Jørgen Anfindsen og at det er hentet fra hans essay Selvmordsparadigmet. Det anmodes også om at artikkelen utstyres med en lenke til www.selvmordsparadigmet.no.