Gjesteskribent

Av Ole Jørgen Anfindsen

Demokratiet kan ikke fungere ordentlig med mindre mediene gjør jobben sin, som er å være vaktbikkje overfor alt og alle som har makt i samfunnet, samt fortelle folk den usminkede sannhet om samfunnsutviklingen. Her kommer dessverre vestlige medier sørgelig til kort. For all del, det finnes mange dyktige folk rundt omkring, og noen av dem gjør formodentlig så godt de kan når det gjelder å belyse mislykkede sider ved det multikulturelle prosjektet (ingen nevnt, ingen glemt). Men i det store og hele svikter mediene på dette området (jf Aitken 2007). De svikter

fordi verden hele tiden betraktes gjennom etterkrigsparadigmets briller, i stedet for at dette paradigmets grunnleggende ’sannheter’ blir utsatt for kritisk etterprøving, slik de burde;

fordi de hindrer demokratisk debatt;
fordi ubehagelige sannheter forties.
La oss se litt nærmere på disse momentene. Som bakgrunnsinformasjon kan det være greit å kjenne til den såkalte Vær varsom-plakaten, særlig §1 om Pressens samfunnsrolle (Norsk Presseforbund 2007).

Etterkrigsparadigmets briller

På dette punktet finnes det en del formildende omstendigheter. I årene etter 1945 ble mediene i stadig større grad overtatt av folk som tenkte innenfor etterkrigsparadigmets rammer, og når støtten for slik tenkning har passert ’kritisk masse’, vil stort sett all opposisjon bli knust og bragt til taushet. Mange journalister og redaktører gjør formodentlig så godt de kan innenfor de rammene de har, hvilket innebærer at de ikke har noe særlig annet valg enn å danse etter den oppleste og vedtatte pipen. Og systemet sørger hele tiden for at folk som kunne ha utfordret den kvelende konsensuskulturen, ikke blir ansatt.

Mediene fortjener likevel kritikk for å ha forsømt sin rolle i et demokratisk samfunn. Jeg tillater meg, både her og andre steder, å bruke mine egne erfaringer for å illustrere dette med medienes behov for å stenge uønskede perspektiver ute. Saken er nemlig den at jeg selv tidligere har gjort noen forsiktige sonderinger om mulig jobb i enkelte norske aviser. For eksempel var det for noen år siden en kjent, norsk redaktør som skrev i sin avis at det var behov for flere folk med realfaglig kompetanse i pressen. Jeg tok direkte kontakt med vedkommende, og sa at jeg var interessert i å snakke nærmere med ham om dette, men ble møtt med en mur av taushet. Og verken hans eller andre aviser har gjort noe nevneverdig for å øke sin realfaglige komptanse siden den gang, så langt jeg har kunnet registrere; Klassekampen med sine faste bidrag fra vitenskapsjournalist Bjørn Vassnes er stadig vekk det store unntaket her, og Aftenposten ser fortsatt ut til å satse mer på journalistisk enn realfaglig utdannelse hos sine folk (jf Ø. Østberg 2009a). De holdninger og den type synspunkter jeg i en årrekke har gitt uttrykk for i den offentlige debatten, har jeg imidlertid til felles med svært mange nordmenn. Ja, en samfunnsforsker har sagt til meg at han tror den innvandringspolitiske linjen HonestThinking står for, deles av flertallet av det norske folk. Likevel er det altså mer eller mindre utenkelig for en norsk redaktør å ansette en person med mitt samfunnspolitiske ståsted. Som en erfaren journalist skrev til meg i en privat epost om saken: «Det er svært vanskelig å få jobb for slike som deg i media». Poenget her er ikke at det er synd på meg. Jeg har det alldeles utmerket, og ser ikke helt bort fra at i det lange løp kunne det ha blitt slitsomt å jobbe sammen med et noenlunde representativt utvalg av landets journalister. Jeg er likevel glad for at jeg opp gjennom årene har gjort slike fremstøt overfor noen få aviser, for dette bidrar til å bekrefte det mange av oss lenge har mistenkt, nemlig at media langt på vei har yrkesforbud for folk som befinner seg i åpen opposisjon til etterkrigsparadigmets dogmer. Men dette har altså ikke forvoldt nevneverdige problemer for meg personlig.

Derimot er det et problem for demokratiet. Hvor stort problem? Vel, saken har både en prinsipiell og en praktisk side. Det sier seg selv at det er alvorlig når verdier, holdninger, oppfatninger og tenkemåter som finnes hos store deler av befolkningen, systematisk utestenges fra media. Jeg vet knapt om noen som vil bestride dette (jf merknader fra Aftenpostens forhenværende debattredaktør, Ulf Andenæs, om dette nedenfor). Men ingen ser ut til å få gjort noe med problemet, og journalister og redaktører resirkuleres glatt mellom medier som, i hvert fall på papiret, skulle stå for ulike grunnsyn (Hustad 2008b). Mediene er i realiteten blitt kuppet, og økonomiske signaler fra markedet er muligens det eneste som kan få eierne til å ta sitt samfunnsansvar tilstrekkelig alvorlig. Og når det gjelder den praktiske siden av saken, ville det multikulturelle prosjektet neppe kunne ha vært gjennomført om ikke media på et tidlig tidspunkt i prosessen var blitt ensrettet på dette området.

Med andre ord, politikerne ville etter min vurdering ikke ha klart å trumfe igjennom en masseinnvandring som er unik i verdenshistorien, om det ikke var for medias nøkkelrolle i å hindre motforestillinger fra å komme frem, samt hele tiden lulle folk inn i en falsk trygghetsfølelse: vi har full kontroll; det går seg til; ingen grunn til bekymring; neida, nordmenn kommer selvsagt ikke til å bli en minoritet i sitt eget land; de få problemene som ikke lenger lar seg skjule, skyldes primært rasisme og fordommer; vi trenger mer dialog; om vi bare får til noen holdningsendringer her og der, så blir alt snart bra; og så videre. Etter hvert har tonen riktignok forandret seg noe. Mens det før het at nordmenn alldeles ikke vil bli en minoritet i sitt eget land, har det nå etterhvert demret for både SSB-forskere og journalister at det selvsagt er akkurat det som kommer til å skje, så nå er man ivrig opptatt av å redefinere hva som menes med både innvandrer og nordmenn, for på den måten å nedtone problemstillingen. Og mens det før het seg at alt var under betryggende kontroll, innrømmes det nå implisitt at man ikke har kontroll i det hele tatt, nemlig gjennom påpekning av at dersom vi skulle forsøke å stoppe de pågående prosessene, da vil det fremprovosere en rekke problemer, så det må vi tydeligvis for all del ikke finne på (se f.eks. Kjeldstadli 2007).

Gjennomgangsmelodien nå er altså at vi bare skal la det stå til og håpe det beste, en holdning som ikke blir møtt med plagsomt mange kritiske spørsmål fra vår påstått differensierte, frie og selvstendige presse.

litteraturhenvisninger: http://selvmordsparadigmet.no/manus/Referanser.htm

Del I av kapittelet Frie og ærlige medier fra essayet Selvmordsparadigmet.
Del II: Demokratisk debatt forhindres
Del III: Fortielse av ubehagelige sannheter
Del IV: Norsk Journalistlag
Del V: Lilla Saltsjöbadsavtalet

Etter avtale med Hans Rustad sendes denne artikkelen til Document.no for bruk der. Bruk av nedenstående materiale, i sin helhet eller delvis, forutsetter at det gjøres oppmerksom på at det er skrevet av Ole Jørgen Anfindsen og at det er hentet fra hans essay Selvmordsparadigmet. Det anmodes også om at artikkelen utstyres med en lenke til www.selvmordsparadigmet.no.