Gjesteskribent

Av Ole Jørgen Anfindsen

Norsk Journalistlag (NJ) ga i 1997 utga folderen Mangfold eller enfold? – Veiviser for journalistisk arbeid i det flerkulturelle Norge, hvis formål var «å gi en del tips om hvordan medarbeidere i mediene kan møte de journalistiske utfordringene som er knyttet til dekning av saker som gjelder innvandrere og flyktninger eller fremmedfrykt og rasisme.» Dette lyder jo prisverdig, og jeg har ingen problemer med å innse at det er behov for felles kjøreregler å forholde seg til når kryssende hensyn skal avveies mot hverandre i saker der innvandrere er involvert. Folderen inneholder blant annet følgende sjekkliste for arbeid med slike saker (Norsk Journalistlag 1997, versaler i original):

VÆR BEVISST i språkbruken. Forsøk å finne fram til ord og begreper som gir et korrekt og nyansert bilde av dagens Norge, og som ikke skaper unødige skiller mellom ulike grupper.
UNNGÅ GENERALISERINGER som kan bidra til å forsterke stereotype oppfatninger om innvandrere, flyktninger aller andre med ikke-norsk bakgrunn.
LEGG VEKT PÅ å formidle mangfoldet i det norske samfunnet ved å trekke inn folk med innvandrerbakgrunn i vanlige saker.
OPPGI IKKE en persons religion, kultur, geografiske eller etniske opprinnelse dersom det ikke er klart relevant for saken. Vær spesielt varsom med en slik angivelse i saker som omhandler kriminalitet.
SJEKK FAKTA og statistikk. Vær særlig forsiktig med tallmateriale som kan bidra til å forsterke negative holdninger til spesielle grupper.
UNNLAT IKKE å ta opp kritikkverdige forhold der innvandrere er involvert, men unngå å bidra til at hele grupper blir stemplet på grunnlag av enkeltpersoners handlinger.
OPPSØK AKTIVT kilder blant innvandrere, både i spesifikke innvandrersaker og i andre saker. Forsøk å etablere et kontaktnett blant innvandrere som kan gi større bredde i kildebruken.
UNNGÅ NASJONALISTISK RETORIKK i sportsjournalistikk som kan nøre opp under negative holdninger til folk fra andre land. Gi plass til den rolle utlendinger spiller i norsk idrettsliv.
UNNGÅ UKRITISK FORMIDLING av rasistiske ytringer. Sjekk informasjon og påstander som kommer fra rasistiske miljøer og innhent fakta og synspunkter som kan korrigere rasistisk propaganda.
VÆR BEVISST i dekningen av politiske utspill hvor det spilles på fremmedfrykt og fremmedfiendtlighet. Unngå å bidra til at det blir politisk stuerent å nøre opp under konflikter mellom nordmenn og innvandrere.
FORSØK Å FORMIDLE hvordan innvandrere opplever diskriminering, rasistiske og fremmedfiendtlige holdninger og hvordan det påvirker deres hverdag.
Til tross for at det står mye bra her, har disse retningslinjene blitt en tvangstrøye og et formidabelt problem for norske journalister. Når en fagforening på denne måten skaper et konformitetspress, kan det lett bli slik at medlemmer som ikke hele tiden sørger for å befinne seg på riktig side av streken, og da helst med god margin, opplever at karrieren blir hemmet. Det snakkes ofte om at norske medier er hemmet av en konsensuskultur, og retningslinjene fra NJ illustrerer til fulle hvorfor det er blitt slik.

En gjennomgripende analyse av ovenstående liste fra NJ er utenfor skopet av dette essayet, men jeg vil kort antyde hvorfor i hvert fall punktene 4, 5, 9 og 10 er problematiske.

Ad punkt 4. Journalister formanes til å avstå fra å oppgi «en persons religion, kultur, geografiske eller etniske opprinnelse dersom det ikke er klart relevant for saken». Problemet med dette, er at slike forhold stort sett alltid vil være relevante. Særlig i kriminalsaker. Disse opplysningene er relevante fordi vi ikke vil være i stand til å foreta en fortløpende evaluering av det multikulturelle prosjektet med mindre mediene holder oss orientert om hvordan de ulike innvandrergruppene opptrer i samfunnet. NJ pålegger sine medlemmer å sabotere denne helt sentrale samfunnsfunksjonen.
Ad punkt 5. Journalister formanes til å være særlig forsiktige «med tallmateriale som kan bidra til å forsterke negative holdninger til spesielle grupper». Det er ikke dumt å være forsiktig, men i praksis innebærer dette at tallmateriale som er både relevant og kvalitetssikret, likvel blir holdt tilbake fordi det sier noe negativt om den ene eller andre gruppen, som dermed risikerer å bli stigmatisert. Sannheten skal altså holdes skjult dersom den er ubehagelig for visse innvandrergrupper. Dette er uholdbart. Dersom det faktisk er grunnlag for negative holdninger til en eller annen gruppe, da må denne gruppen skjerpe seg. Mediene plikter å informere oss om alt som er problematisk i samfunnsutviklingen (Norsk Presseforbund 2007), men journalistene blir forhindret fra å gjøre jobben sin så snart innvandrere er inne i bildet. Tenkningen som ligger til grunn her, er håpløs.
Ad punkt 9. Journalister formanes til å unngå «ukritisk formidling av rasistiske ytringer». Det er ofte lurt å være kritisk, og journalister som fungerer som mikrofonstativer for den ene eller andre (et ikke helt ukjent fenomen), har ingen ting i media å gjøre. Men NJ gjør det litt for lett for seg selv når man i neste åndedrag advarer mot «rasistisk propaganda». Hva med ’rasistiske’ ytringer som er sannferdige og relevante? Dessverre velger norske journalister stort sett å være på den sikre siden, så de formidler lite eller ingen ting som kan tenkes å bli stemplet som rasistisk, enten det dreier seg om etterprøvbare sannheter eller spekulativ propaganda.
Ad punkt 10. Journalister formanes til å ha et bevisst forhold til «politiske utspill hvor det spilles på fremmedfrykt og fremmedfiendtlighet». Det er fint å være bevisst, men fremmedfrykt kan være både velbegrunnet og rasjonell. NJ har imidlertid allerede i utgangspunktet stemplet fremmedfrykt som noe som ikke hører hjemme i et sivilisert samfunn. Det tilhørende begrepet fremmedfiendtlighet er i sterkeste laget etter min mening, for vi bør alle bestrebe oss på ikke å være fiendtlige mot våre medmennesker. Derimot er det noen ganger god grunn til å være skeptisk, og fremmedskepsis er noe som finnes i alle kulturer og hos alle folkeslag. Når NJ setter seg på sin høye hest og implisitt stempler slikt som noe kritikkverdig som bør holdes unna mediene, viser det bare at det skorter på evnen til å tenke klart og/eller kunnskap. Journalister som mangler kontakt med den type følelser vanlige folk har omkring disse tingene, og/eller ikke skjønner hvorfor fremmedfrykt og fremmedskepsis er en del av menneskets natur, kan bøte på sin ignoranse for eksempel ved å lese (Steven Pinker 2002, Rushton 2009a-b, Salter 2003). Går vi til punktets siste setning, så vil de fleste kunne være enige om at det ikke er bra å «nøre opp under konflikter». Greit. Men noen konflikter er reelle og uunngåelige, og disse bør utsettes for rasjonelle drøftelser i full offentlighet, i stedet for å feies under teppet der de kan ligge å ulme helt til ett eller annet tar fyr. Konflikter mellom nordmenn og innvandrere er ikke noe unntak, og NJ hindrer norske journalister i å oppfylle sitt samfunnsansvar også på dette punktet.
Om det kan være en trøst, så er konformitetspresset enda større for svenske journalister (jf Bawer 2006c), noe som drøftes av J.T. Anfindsen (2008b):

Enhver som følger litt med på debatten rundt innvandring og multikulturalisme, har lagt merke til at Sverige er et tilfelle for seg. Knapt noe sted i den vestlige verden har den offentlige sensur av innvandringskritiske stemmer vært så total og effektiv som i Sverige. Men i tillegg til at man har forhindret innvandringskritikere fra å få komme til orde, eller innvandringskritiske partier fra å drive normal valgkamp, har også den svenske pressen drevet et systematisk lobbyarbeid for å fremme aksept for multikulturalismen. I tillegg til positivt å fremheve innvandringens mange fordeler, har den svenske pressen også gjennomgående avstått fra å rapportere om dens negative konsekvenser. Dette har de gjort, blant annet, ved ikke å offentliggjøre kriminelle gjerningsmenns etniske bakgrunn. […]

Og mens norske journalister stort sett har nøyd seg med å unnlate å nevne noe om kriminelle folks etnisk-religiøse bakgrunn i de tilfellene der de mener en slik nyhetsfiltrering er til det beste for det norske folk (som i journalistenes øyne åpenbart ikke vet sitt eget beste, og derfor må skjermes for uheldig informasjon), så har deres svenske kollegaer aktivt gått inn for å villede sitt publikum. En av paradegrenene har vært å omtale innvandrere som ’svensker’ dersom en slik ordbruk på en eller annen måte kan forsvares. Her er noen smakebiter på hvordan svenske medier beskriver situasjonen når Interpol etterlyser svenske statsborgere som, i mange tilfeller, mistenkes for tilknytning til islamsk terrorisme (gjengitt av ibid):

«Rekordmånga svenskar jagas i Europa». «Aldrig tidigare har så många svenska brottslingar varit efterlysta och övervakade i Europa. Polismyndigheterna i EU-länderna spanar nu efter 189 efterlysta svenskar och bedriver övervakning av 309 brottsmisstänkta svenskar.» […]

J.T. Anfindsen kommenterer dette slik (ibid):

Hele 50 «svenskar» er tilknyttet Al-Qaida kunne Dagens Nyheter, Sveriges største avis, melde i 2002, formodentlig i forventingen om å bli trodd. (DN utmerker seg forresten også ved ansettelse av venstrerevolusjonære aksjonister).

Men denne talemåten blir ikke bare brukt om «svensker» som er etterlyst internasjonalt. Også det stadig økende antall mord, ran, voldtekter og annen trakassering som urbefolkningen (eller ’ulydige’ innvandrerkvinner) utsettes for i Sverige, forsøkes kamuflert på samme måte. For eksempel ble en leilighet i Vingåker påtent grytidlig en lørdag morgen i desember 2009 mens en mor og hennes barn befant seg der inne (formodentlig sovende). De lyktes heldigvis i å ta seg ut. Hans Rustad (2009n) kommenterer svenske mediers dekning av hendelsen slik:

Den svenske nyhetsrapporteringen er så kryptisk at den minner om det gamle Sovjet. […] Noen forsøkte virkelig å stifte mordbrann. Den knappe telegramstilen kommuniserer samtidig: Her skal ikke [spørsmål om hvem som står bak] stilles. Det får man ikke.

J.T. Anfindsen fortsetter sin drøftelse slik (2008b):

Ja, svenske mediers tilsløring av innvandreres «brottslighet» har til tider fremstått som ganske komisk, utenfra sett. Det har liksom hatt et patetisk skjær over seg dette med hvordan svenskene i stillhet har tålt å, bokstavelig talt, bli trakassert, ranet, banket opp og voldtatt av innvandrere, uten å ta til motmæle, uten engang å kunne diskutere at nettopp dette skjer. Det har hatt noe komisk over seg når innvandrevold og innvandreropptøyer i Sverige rapporteres som sådan i Norge og Danmark, samtidig som de samme hendelsene omtales som helt vanlig, svensk ungdomskriminalitet i svenske medier. Men mest av alt har dette bare vært trist og vondt. Det har vært og er fortsatt trist å bivåne hvordan et naboland som man er glad i, blir rasert med velsignelse fra landets politiske og meningsdannende elite, akkompagnert av systematisk undertrykking av de som tar til motmæle mot utviklingen.

Pressens rolle i det svenske innvandringsbedraget, har vært helt essensiell. Uten manipulert informasjonsstrøm i massemediene, hadde det ikke vært mulig å føre den svenske innvandringspolitikken dit hvor Sverige befinner seg i dag, til så fantastisk liten protest fra folket.

Nå er det jo slik at mange lenge har ment at det må være en eller annen sammensvergelse som ligger bak denne systematiske manipuleringen av svenske medier, og en vakker dag lekket det ut informasjon som bekrefter at dette ikke er så langt fra sannheten. Det viser seg at Svenska Journalistklubben, på et møte i Saltsjöbaden den 21.03.1987, vedtok et sett med ’rekommendationer’ hvis formål var å hindre media i å presentere for det svenske publikum et sannferdig bilde av utviklingen innen alt som har med multikulturalisme å gjøre.

Del I av kapittelet Frie og ærlige medier fra essayet Selvmordsparadigmet.
Del II: Demokratisk debatt forhindres
Del III: Fortielse av ubehagelige sannheter
Del IV: Norsk Journalistlag
Del V: Lilla Saltsjöbadsavtalet

Etter avtale med Hans Rustad sendes denne artikkelen til Document.no for bruk der. Bruk av nedenstående materiale, i sin helhet eller delvis, forutsetter at det gjøres oppmerksom på at det er skrevet av Ole Jørgen Anfindsen og at det er hentet fra hans essay Selvmordsparadigmet. Det anmodes også om at artikkelen utstyres med en lenke til www.selvmordsparadigmet.no.