Sakset/Fra hofta

Gallupen som viser at en av fire journalister har fremmedfiendtlige eller rasistiske holdninger ble møtt med vantro av pressens egne tillitsmenn da den ble lagt frem på SKUP-konferansen lørdag.

– Det er ikke slik jeg kjenner norske journalister. Dersom dette er korrekt, er det oppsiktsvekkende og skremmende. Men jeg må vite mer om hvordan spørsmålene er stilt. Her er det metodiske problemer, tror jeg, sa assisterende generalsekretær Arne Jensen i Redaktørforeningen da resultatene ble presentert på Skup-konferansen lørdag formiddag.

Jensens forening har selv vært med å finansiere undersøkelsen, sammen med Norsk Journalistlag og SKUP. Byrået Nielsen har stått for utspørringen av 1.165 journalister landet over.

Ifølge fagbladet Journalisten var spørsmålene kjedet sammen, det ene førte til det andre. Spørsmålet er hvordan de var formulert.

Ett av eksemplene Journalisten nevner er ikke betryggende:

«Jeg mener innvandrere ofte har meninger som er lite representative for å belyse norsk offentlig debatt».

Dette er et uhyre generaliserende utsagn som kan tolkes på flere måter. Hvis man mener at enkelte innvandrergrupper er dårlig integrerte og vanskelig vil kunne ha noen kvalifisert mening om bestemte spørsmål, er det en legitim oppfatning. Men som alt annet: hva legger man i ordene? Er de et skalkeskjul for fiendtlige holdninger? Hvordan skal man i så fall få røket ut holdninger som kamufleres, også med politisk korrekte synspunkter.

Anti-rasisme er opplest og vedtatt, men man lurer noen ganger på hvor dypt den stikker. Kanskje kan noe antipati ha dukket opp i undersøkelsen. Men problemet kan like gjerne være den utvidede definisjonen av rasisme, som snart gjør all negativ kritikk til rasisme.

Styremedlem i SKUP, NRK-journalist Atta Ansari, har et innlegg i Aftenposten som er tvetydig og tvilsomt.

Han åpner med å slå fast at norske journalister er tatt med buksene ned, og de er brune.

Det er første gang en så stor gruppe journalister innrømmer rasistiske holdninger i egne rekker. Omfanget av rasistiske holdninger synes å være langt mer utbredd enn det en kunne frykte.

Med buksa på knærne.
I SKUPs kartlegging blir vi journalister, som elsker å avsløre andre, selv tatt med buksa nede. Mange journalister synes å ha en «brun underbukse» under de moteriktige jeansbuksene.

Brun betyr nazistisk. Mener NRK-journalist Atta at hver fjerde kollega er krypto-nazist? Selvfølgelig ikke, men det er bekvemt å bruke brunfargen når anledningen byr seg.

Mer frykt?

Undersøkelsen kan brukes til å svinge pisken og få journalistene til å skrive enda mer politisk korrekt stoff. Norge befinner seg idag midt mellom Danmark og Sverige. Det Ansari kritiserer er nettopp benevnelsen av utenlandsk bakgrunn. Man får inntrykk av at vi skal bli som Sverige der storyene er nesten uforståelige oppramsinger av «nøytral» informasjon. Nylig ble en mann «fra Søndermannland» utvist fra Sverige på livstid, sto det å lese.

Vi trenger å granske medienes institusjonelle forhold til mennesker som ofte omtales som folk med «utenlandsk bakgrunn», innvandrere eller minoriteter. En slik granskning må også diskutere definisjon av rasistiske holdninger. Men samtalen vil ikke ha noen mening dersom inkludering og gjenspeiling av befolkningsmangfoldet ikke blir en del av publiseringsoppdraget.

Ansari vil diskutere rasistiske holdninger. Men hvorfor ikke begrepet rasisme? Herodot skrev at perserne i høy grad var rasister. Men idag er det tabu å omtale at araberne ser ned på svarte feks. og bagasjen er med til Norge.

Det fremgår at tallet 25 % med rasistiske holdninger stammer fra kollegers vurdering. Men hvordan kan man presentere dette som uproblematisk, når ordet rasisme er så mangtydig og omstridt?

Det finnes ikke fnugg av tvil eller problematisering hos Ansari og han er en av oppdragsgiverne. Det gir grunn til å frykte det verste.

En av fire blant de 1163 journalistene som har deltatt i undersøkelsen sier at det finnes rasistiske holdninger blant deres journalistkolleger. Jeg tolker dette slik at undersøkelsen fjerner enhver tvil om at det finnes rasister også blant journalister. Noe annet ville være eksepsjonelt og underlig. Selv om dette først og fremst er et trist faktum, kan dette gjøres om til et tema for både interne diskusjoner og analyser av egen publikasjon eller kanal.

Videre må det utarbeides konkrete planer om hvordan rasistiske holdninger blant journalister skal motvirkes og hvordan innvandrere i større grad kan inkluderes i den samlede publiseringen og medienes virksomhet.

Man må holde to ting fra hverandre: Norge trenger flere flerkulturelle journalister. Men det må være journalister med den rette forståelse av demokratiske verdier og prinsipper. Den politisk korrekte skremselstaktikken åpner for hykleri og rasisme i krokene. Under dekke av «respekt» og frykt for krenkelser vil journalistikken bli tabubelagt. Da er det ikke et fremskritt. Som med alt annet: det kommer an på innholdet.

Rasisme i mediene

Rasismepåstand møtt med vantro