Nylig stod PR-veteranen Hans Geelmuyden fram i NRKs radioprogram Sommer i P2 og ba om «syndsforlatelse» etter å ha gjort avbikt for «rasistiske» uttalelser han kom med i fjor sommer. Men også for ett år siden fikk Geelmuyden anledning til å erkjenne sine «synder» i Dagsnytt 18 og fortelle om hvordan han hadde trådt feil, og han innrømmet sin brøde for å få tilgivelse, slik at han kunne framstå uten rasistiske pletter på sin nyvaskede, politisk korrekte drakt.

To ganger i løpet av ett år har altså Geelmuyden kunnet presentere sine rasistiske synder og beklagelser i NRK. Nå sist, for noen dager siden, kunne han i en times monolog legge fram sin metode for politisk og intellektuell metamorfose ved en vandring gjennom vår tids overalt nærværende tankepurgatorium, der den rensende «ilden» består av tidens politisk korrekte tanker og moral. I tillegg til åtte dager med egenlæring kunne Geelmuyden fortelle NRK P2s lyttere at han har eksamen fra et 80 timers offentlig finansiert opplæringskurs. Det sertifiserer ham som mangfoldsleder, slik at han nå kan spise middag med sin datter uten at hun kaller ham en rasistisk og reaksjonær vestkantgubbe fra Smestad i Oslo.

Og en rasistisk gubbe er det verste man kan kalle Hans Geelmuyden, ifølge den timen han fikk utfolde seg i NRKs Sommer i P2 nylig. Saken begynte med et intervju i bransjebladet Kampanje i fjor sommer, der han påpekte at hans bransje, PR- eller kommunikasjonsrådgiverbransjen, er dominert av «hvite» etniske nordmenn fordi kebab-norsk ikke er godt nok i slik virksomhet. Etter ei ukes tid skrev en bransjekollega, Umar Ashraf, på sin Facebook-side at Geelmuyden hadde latt seg intervjue av nettstedet Resett, som er omstridt og kontroversielt (og forhatt?), ikke minst på grunn av sitt syn på innvandring. Og ikke bare dét, Geelmuyden hadde latt nettstedet publisere noen av hans artikler! Geelmuyden skrev et svar på Ashrafs Facebook-side og hevdet at Ashraf framstod som en ekstremist som burde lære seg norske verdier.

Det var da det smalt, og det kom en skur av meninger på nettet og i andre medier mot Geelmuyden, som raskt innrømmet at han hadde trådt feil og sagt noe galt.

– Jeg er vant til å få kjeft, men det var første gang at noen hadde kalt meg rasist, sa Geelmuyden til lytterne i Sommer i P2. Det var noen som sa at han hadde sparket nedover, og det er noe Geelmuyden liker dårlig. Det er ikke den veien man skal «sparke». Skal man «sparke», skal man «sparke» oppover, mot makten, og ikke mot de maktløse, er Geelmuydens devise. Og han er en mann som ønsker mangfold, ikke for at det er politisk korrekt eller for å moralisere, men fordi mangfold er en betingelse for kreativitet og framgang.

Etter denne medieformidlede kalddusjen følte Geelmuyden at han måtte finne ut hvorfor han hadde trådt så feil og hvordan han kunne lære. Som en dreven person i kommunikasjonsbransjen grep han straks tyren ved hornene og sendte en beklagelse i mediene via en pressemelding til NTB. Så startet han et eget kurs for å utvikle en metode for integrering og mangfold ved systematisk å ta utgangspunkt i «fakta». Og slik journalister i MSM gjør når de skal hente inn fakta for å begrunne sin virkelighetsforståelse; de går til offentlige rapporter og statistikk og såkalt forskning fra de mange tenketankene her i landet, men uten å stille et eneste spørsmål ved grunnlaget for disse rapportene og denne forskningen. Fra politiets oversikt over hatkriminalitet i 2018 kunne han se at i dette året ble det levert inn 238 anmeldelser, en økning på 66 prosent sammenlignet med 2015, og 77 prosent av anmeldelsene hadde med «hat» og etnisk bakgrunn å gjøre.

Noe lenger ned i materien enn til prosenttallene har ikke Geelmuyden gått. Ikke med ett ord nevner han absurde rettslige utslag av slike anmeldelser og det svært tvilsomme ytringsfrihetslige og juridiske grunnlaget for rettspraksisen på området, og heller ikke grunnlaget for lovparagrafen som brukes i slike tilfeller, nemlig Straffelovens paragraf 185. Den politisk korrekte opinionens øredøvende rop om krenkinger og hatprat gjør at kritiske stemmer blir brakt til taushet, selv om noen personer for et par–tre år siden stod fram med et opprop om å fjerne denne paragrafen.

En gjennomgang av dommer i tilknytning til § 185 viser at de ofte rammer folk som er forbanna på styresmaktene. De lar ofte onde ord falle i fylla eller i sinne og blir straffet for språkbruken sin. Det er skrevet og publisert en del stoff om de mer absurde utslagene av denne jussen, men det finner ikke Geelmuyden i politiets rapporter. Snarere tvert imot, der påpekes det at loven og lovpraksisen på området er nødvendig for å styrke demokratiet, mens resultatet heller tyder på det motsatte, med konsekvenser som leder i en helt annen retning enn til demokrati.

Geelmuydens selvlæring og utviklingen av Geelmuydens metode gikk også ut på at han «studerte» en FAFO-undersøkelse, også fra 2018, som tar for seg nordmenns holdninger til islam. Og der kunne han lese at en tredel av de spurte opplever redsel dersom de er nødt til å gå forbi en gruppe med muslimske menn, og at 16 prosent ikke ønsker muslimer som naboer, noe som altså er uhørt i den forestillingsverden Geelmuyden var i ferd med å skape seg. Og er det nå så rart at folk kan føle frykt for muslimske menn med tanke på all den muslimske terroren som verden har opplevd de siste decenniene? Med et annet perspektiv, som burde være like legitimt som Geelmuydens, kan man si at prosenttallene på disse områdene er lave. Og dét igjen er kanskje noe som kan forklares med at folk ikke svarer sant fordi de frykter å bli stemplet som rasister, slik Geelmuyden selv hadde blitt med sine uttalelser om kebabnorsk og norske verdier.

En undersøkelse fra Institutt for samfunnsforskning i 2012 om etniske minoriteters adgang til arbeidsmarkedet viste at jobbsøkere med utenlandsk klingende navn hadde 25 prosent mindre sjanse til å bli innkalt til jobbintervju enn etniske nordmenn. Og i tabellene til Statistisk Sentralbyrå fant Geelmuyden at 20 prosent av ikke-vestlige innvandrere blir nektet kjøp eller leie av bolig. Med tanke på ulike kulturelle koder, verdier og prioriteringer er det ikke det minste merkelig at arbeidsgivere heller vil ansette nordmenn enn utlendinger, for å unngå problemer. Når det gjelder salg av boliger, er det pris og betaling som teller, ikke hvem folk er. Men spør man folk som har leid ut bolig til asylinnvandrere og som etter ett års leietid må totalrenovere boligen uten å få så mye som ei krone i erstatning, om de igjen vil leie ut boligen til asylinnvandrere, er svaret høyst sannsynlig nei. Det vil også være det normale svaret i en slik situasjon, men i det geelmuydenske, politisk korrekte realitetsuniverset er altså dette rasisme.

De tallene Geelmuyden hentet fram i sin egenlæring mot rasismen, bekreftet altså den forskjellsbehandlingen og rasismen han selv mente han hadde vært eksponent for med sine uttalelser om kebabnorsk og norske verdier. Men forskjellen kan være at en etnisk nordmann vil lide direkte økonomisk tap ved å leie ut bolig til asylinnvandrere. Det er altså et økonomisk grunnlag for en påstått rasisme i slike tilfeller. Økonomisk tap ser også ut til å ha vært et motiv da Geelmuyden gikk ut og ba om unnskyldning for sin «rasisme». Flere kunder, som LO og Ikea, sa opp sine avtaler med selskapet Geelmuyden-Kiese etter de to uttalelsene hans. Ikke nok med dét, ansatte i selskapets hans gikk også ut offentlig og tok avstand fra sjefens «rasistiske» uttalelser.

Sin egen «rasisme» fant altså Geelmuyden som avspeilinger i tallene og «faktaene» som han systematisk hadde søkt seg fram til i den politiske korrekthetens arkiver og rapporter. Og konklusjonen hans var at en slik systematisk forskjellsbehandling kan vi ikke ha i Norge. Ikke bare hadde han godtatt politisk korrekte kjensgjerninger, han hadde også adoptert den politisk korrekte retorikken, noe som vel vil være naturlig for en som har kommunikasjon i Norge som fag i vår tid.

Før Geelmuyden hadde trukket de endelige konklusjonene av sitt egenlæringskurs, var det tre spørsmål han ville ha svar på:

  1. Hva er rasisme?
  2. Hva er en antirasist?
  3. Hva er et rasistisk utsagn?

Han stilte spørsmålene til 30–40 personer som han mente hadde kunnskaper om emnet, men svarene han mottok, signaliserte støtte til hans tidligere uttalelser, og det fikk alarmklokkene hans til å gå amok (sic). Han ble derfor nødsaget til å kontakte sin gamle venn lederen av Det Mosaiske Trossamfund i Norge og medlem av Antirasistisk Senter, Ervin Kohn, som i likhet med Geelmuyden har innvandrerbakgrunn, men med noen hundre års forskjell. Geelmuydens forfedre kom som hollandske båtflyktninger (sic) til Bergen i 1660, mens Kohn kom som flyktning fra Ungarn sammen med foreldrene sine etter oppstanden der i 1956. Geelmuydens metamorfose gjør at han strekker retorikken så langt at han snakker om båtflytninger til Norge i 1660. Med det kan man si at han til og med går utapå sine «antirasistiske» venner i vanvittig historisk sammenligning og parallellføring.

I telefonsamtalen slo Kohn fast at Geelmuyden ikke er noen rasist, men at de to uttalelsene til Geelmuyden var rasistiske fordi de inngår i en kontekst som er rasistisk.

– Du ville neppe snakke til en etnisk norsk slik du gjorde til Umar Ashraf. Derfor var uttalelsene dine rasistiske, sa Kohn. Svaret til Kohn måtte Geelmuyden tenke gjennom mens han satt ute i solen. Kebabnorsk er en norsk sosiolekt, kom han fram til, og de som bruker det, snakker sikkert også sobert riksmål når det kreves, tenkte han i solens skarpe lys. Men han hadde også kalt Umar en autoritær ekstremist. Ville jeg ha sagt det samme til en jeg hadde gått i barnehage med på Lysaker, undret han?

Kohn hadde også sagt at Geelmuyden slet med sine referanserammer fra 1950- og 1960-tallet da norske barn sang om hottentotten Hoa av Thorbjørn Egner. Og det gjør man ikke lenger.

– Dersom du bruker ordet neger, signaliserer du bare at du er en gammel, gretten gubbe, sa Kohn på mobilen etter at han hadde puttet det attende hullet på golfbanen.

Geelmuyden var kommet til veis ende i sin erkjennelse og sendte ut sin pressemelding i fjor sommer til den norske medieverdenen via NTB. I den sa han seg svært lei for den smerten som de ufølsomme, skadelige og uakseptable uttalelsene hans hadde skapt. Gale ord skaper fordommer, og de kan i sin tur skape hat og vold, skrev han. Og etter å ha brutt tausheten han hadde pålagt seg selv i den åtte dager lange selvlæringsperioden, meldte han seg klar for dialog med Umar Ashraf i NRKs Dagsnytt 18, der han ville forklare erkjennelsesprosessen og vise at også en 63 år gammel, konservativ mann kan lære. Han var stolt over å ha brukt bare 8 dager på å korrigere 63 år gammelt tankegods, og det haglet inn med hyggelige meldinger på mobilen. Han fikk også ros fra VGs debattredaktør Hans Petter Sjøli for en modig erkjennelsesprosess. Ordene fra Sjøli varmet, ord fra en av landets viktigste og mest bigotte og smålige portvoktere på det norske meningsmarkedet (noe som selvsagt ikke er Geelmuydens mening, men undertegnedes.) Og Geelmuyden kunne samtidig berømme det norske meningsmangfoldet med VG i spissen. Han kunne også glede seg over tall i en rapport fra Medietilsynet som viser at norske nyhetsplattformer som VG og NRK fortsatt samler Norge.

Geelmuyden priser altså redaktørstyrte medier og det norske mediemangfoldet. Og framtiden er lys fordi Medietilsynet sier at stadig flere vurderer redaktørstyrte medier og betalt nyhetsinnhold som viktig, mens sosiale medier som nyhetsplattform er på retur. Det lover godt for et sivilisert ordskifte, kunne Geelmuyden erklære på slutten av NRK-programmet Sommer i P2, der han også proklamerte sin lengsel etter den dagen da det ikke er noen etnisk majoritet i Norge, og der mangfoldet styrer. Mangfold handler om å skape noe sammen, sa han og viste til Kazakhstan, der 100 ulike minoriteter og 18 religioner lever «lykkelig» sammen, og der 1+1 = 3, og ikke 2. Men hva som skal binde sammen det nye vi-et i Norge, og hva som skal skapes sammen, sa Geelmuyden intet om. Han spilte i stedet Vinnis verson av Halvdan Sivertsens «Sommerfugl i vinterland», den ultimate, forblommede og politisk korrekte sangen om stakkarsliggjøring av asylanter som kommer til det kalde nord, der de fæle «rasistene» bor.

Geelmuyden «beviste» gjennom Sommer i P2 i NRK at han er blitt en ekte «antirasist» og «et godt menneske» med et ikke ubegrunnet håp om å kunne spise middag med datteren sin, som ikke lenger trenger å se på sin far som en forstokket rasist. Og metamorfosen til «gubben» fra Oslo vest følger den vanlige politisk korrekte strategien ved å stenge ut sentrale deler av virkeligheten for å få sine egne forestillinger til å stemme med et svært begrenset virkelighetsbilde. En slik verden blir en dagdrøm i politisk korrekte rammer som stadig flere slutter å stille spørsmål ved. Gjennom NRK og sin metode for å «avrasifisere» seg selv har Geelmuyden laget en oppskrift for hvordan folk kan følge i sporene til den norske meningseliten og gjøre seg selv til politisk korrekte roboter.

Geelmuyden liker å framstille seg som en intellektuell frifant, men han er en svært konvensjonell fyr, utstyrt med gode antenner og demagogisk talent for det som er fordelaktig å si og mene i det norske, politisk korrekte rottereiret. Følger man hans vei og metode, ender man i en idyllisert verden der kritikk fordømmes og der de politiske og kulturelle elitene bruker alle demokratiske midler til å kriminalisere enhver kritikk av den politisk korrekte idyllen. Geelmuydens metode viser at han er et lett offer for politisk korrekt misjon, der det for eksempel gjelder å lære å lese statistikk på en ukritisk måte og snu seg i den retningen den hegemoniske, ideologiske vinden blåser. Geelmuydens ideer, i likhet med hans meningsfeller i dagens urbane middelklasse, bærer i seg kimen til og lengselen etter det totalitære samfunnet der bare deres meninger og ord gjelder. Det er en verden der meningseliten er like fritatt for den materielle produksjonens livsnødvendige krav og tenkemåte som adelen i det før-revolusjonære Frankrike på 1700-tallet, der dronning Marie Antoinette til folkets krav om å kunne ete sitt daglige brød, sa at de kunne jo spise kake.

 

Supplerende lesning:

Selvsensur – den politiske korrekthetens seier – Document

 

 

Unntaksreglene for venstreradikal sensur og vold – Document

 

Amnesty – en trussel mot ytringsfriheten – Document

 

Det grunnleggende ytringsfrihetsspørsmålet – Document

 

Ønsker å gjøre «hatprat» i hjemmet ulovlig | Resett

 

Straffelovsparagraf 185 – En fare for ytringsfriheten | Resett

 

Venstresidens farlige virkelighetsforståelse | Resett

 

Det grunnleggende ytringsfrihetspørsmålet | Resett

 

 

 

Lær alt om klimasaken og hysteriet rundt den. Kjøp Kents bok her!