Gjesteskribent

Av Ole Jørgen Anfindsen

Noam Chomsky har sagt følgende:

The smart way to keep people passive and obedient is to strictly limit the spectrum of acceptable opinion, but allow very lively debate within that spectrum.

Hans poeng er altså at det gjelder å skape en illusjon av at man har fri debatt om dette eller hint, slik at folk slår seg til ro med tingenes tilstand. Dette er ikke så langt unnå en beskrivelse av hvordan avisdebattene i Norge har fungert i tiden etter 11. september 2001 (før den tid hadde vi, med noen forsiktige unntak av og til, knapt noen innvandringsdebatt i det hele tatt). Før jeg utdyper dette nærmere, vil jeg skyndte meg å understreke at en del debattredaktører de siste årene har lagt til rette for mye spennende debatt innenfor de rammene som tolereres i dagens regime. Det skal heller ikke underslås at jeg selv i en periode slapp forholdsvis mye til i avisene.

Likevel blir man altså sittende igjen med en følelse av at det er noe som ikke stemmer. Innvandringen er i ferd med å skape enorme utfordringer på mange ulike måter, og store deler av befolkningen er mildt sagt bekymret over utviklingen. Til tross for at dette helt åpenbart er en av vår tids største utfordringer, er innvandringsdebatten i avisene av forholdsvis beskjedent omfang. Hvorfor det? Er det ingen skriveføre folk som engasjerer seg? Vel, mange av dem som mer enn gjerne ville ha skrevet leserbrev om innvandringsrelaterte problemstillinger, lar være å bruke tid og krefter på det, fordi de allerede vet at de høyst sannsynlig vil bli avvist.

Likevel siver det av og til informasjon ut fra debattredaksjonene som røper at det kommer betydelige antall innlegg om disse tingene, særlig når en eller annen spesielt engasjerende sak er fremme i nyhetsbildet. Men, altså, de fleste av disse blir likevel henvist til ’det store arkivet’. Den feiden som i 2002 oppsto mellom skribent og stand-up-komiker Shabana Rehman og den nå avdøde sosialantropologen Marianne Gullestad, gir en konkret illustrasjon på dette fenomenet. Debatten mellom de to ble kommentert av et stort antall innlegg, artikler og kronikker, ikke minst i Aftenposten. Ved henvendelse til avisen fikk jeg bekreftet at saken hadde skapt et voldsomt engasjement, og at man hadde mottatt et usedvanlig stort antall innlegg fra leserne. Likevel ble ingen av disse innleggene satt på trykk (heller ikke mitt eget bidrag; Anfindsen 2002). Det vil si, dersom man kunne rubriseres under det Rehman med bred pensel listet opp som «akademikere, antirasister, journalister, sosialantropologer, sosiologer og venstreintellektuelle», da var terskelen lav for å slippe gjennom, og en stor andel av meningsytringene kom fra slike folk. Forøvrig måtte man være innvandrer for å bli funnet verdig til å komme med motforestillinger til Gullestads verdensbilde. Ikke en eneste, vanlig norsk mann eller kvinne slapp til i Aftenpostens spalter. Samfunnsengasjerte, leserbrevskrivende nordmenn, som formodentlig må ha vært økonomer, advokater, leger, sykepleiere, lærere, ingeniører og mye annet, men som altså ikke hadde profesjonell tilknytning til integrerings- og innvandringsproblematikk, ble avvist. Episoden er utvilsomt symptomatisk for utbredte holdninger hos mange redaktører, og viser at avisdebattene ikke alltid speiler hva folk flest mener. Det sier seg selv at dette er et demokratisk problem.

Redaktørene rundt omkring vet selvfølgelig utmerket godt at de øver vold mot viktige, demokratiske prinsipper når de hele tiden legger lokk på debatten. Men de føler seg tydeligvis moralsk berettighet til å utøve denne formen for sensur, for en redaktør med respekt for seg selv og sin avis kan jo ikke bidra til å skape grobunn for rasisme og det som verre er ved å slippe til alt det rare som rører seg i folkedypet. Dessuten ville en enslig avis som brøt konsensuskulturen på dette punktet, raskt ha blitt satt på plass. Noen store og godt synlige anklager om rasisme fra for eksempel Dagbladet, ville nok raskt ha fått de fleste redaktører av ikke fullt så store aviser ned i knestående. Og selv om noen mediefolk kanskje hadde ønsket seg friere debatt, har jeg de fleste debattredaktører mistenkt for å være såre fornøyd med at innvandring og integrering er temaer som er hevet over vanlige, demokratiske spilleregler.

Men for at ikke denne typen antidemokratiske holdninger skal skinne altfor klart gjennom, må man noen ganger ty til visse knep. Ett av dem er som følger. Tenk deg at du er debattredaktør. Jevnt og trutt strømmer det på med innlegg som uttrykker bekymring over innvandringens konsekvenser. Du gidder knapt lese disse innleggene. Så snart innsenderens navn eller en formulering i innledningen røper for deg hva slags innlegg det dreier seg om, lar du det gå rett i bøtta. Så sender du et høflig standardsvar tilbake til vedkommende, der det forklares at avisen får så alt for mange innlegg hver dag, at man derfor er nødt til å gjøre et visst utvalg, og at det beklageligvis ikke ble plass til akkurat dette innlegget akkurat denne gangen. Bedre lykke neste gang! De fleste slike innlegg er noenlunde saklige og nøkterne, og de tar opp problemstillinger som burde ha blitt belyst i offentlig debatt, men en gang i blant kommer det innlegg av det litt mer rabiate slaget; innlegg som er unyanserte, tendensiøse og usaklige, eller som bruker nedsettende ord og uttrykk om innvandrere, og som kanskje balanserer på grensen til hva det er lov å si offentlig. Og en sjelden gang i blant slår du til og setter et innlegg av nettopp sistnevnte type på trykk. Dermed oppnår du minst tre ting. For det første har du skaffet deg alibi så å si mot enhver anklage om sensur av innvandringsdebatten. Du kan faktisk påpeke at du er en av de debattredaktørene her i landet som virkelig har takhøyde i spaltene dine; bare se hva du satte på trykk her forleden. For det andre kan du i ettertid publisere en rekke innlegg som støtter ditt eget syn, skrevet av folk som er adskillig mer skriveføre og kunnskapsrike enn den mer eller mindre lavpannede dusten hvis innlegg startet det hele. For det tredje oppnår du på denne måten å assosiere innvandringsskepsis med følelseskulde og manglende omsorg for medmennesker, med manglende evne til å se nyanser, og kanskje også med kunnskapsløshet; du oppnår kort og godt at dine lesere kobler innvandringsskepsis sammen med holdninger de opplever som lite sympatiske. Ikke noe dårlig hat trick, om du så skal si det selv.

Men, som de fleste debattredaktører formodentlig har innsett for lengst, kan innvandringsdebatt i sin fulle dybde og bredde forhindres ved å bruke metoder som ikke er fullt så påfallende som dette. En taktikk går ut på, under strenge begrensninger knyttet til form og innhold, å tillate en viss debatt om disse tingene, men hele tiden passe på at man ikke kommer inn på de sakene som virkelig er viktige. Noen redaktører som kjører en slik linje, vil kunne mene at det er greit å diskutere spørsmål knyttet for eksempel til kriminalitet, læringsmiljø i skolen eller kulturkonflikter på arbeidsplassen og i nærmiljøet. Dette er problemstillinger som har med integrering å gjøre, og redaktører som tenker slik som dette, har som oftest ingen vanskeligheter med å innrømme at vi har visse utfordringer (som det gjerne heter) på dette området. Det man derimot er adskillig mindre villig til å gå inn på, er om vi også i fremtiden skal tillate storstilt innvandring, og hva de langsiktige konsekvensene av dette kan komme til å bli. Med andre ord, disse redaktørene er komfortable med å tillate en viss debatt om integrering, men de ønsker sterke begrensninger på all debatt om innvandring. En slik holdning er helt i tråd med ovennevnte fyndord fra Chomsky.

Som vi snart skal se nærmere på, var Ulf Andenæs, tidligere debattredaktør i Aftenposten, lenge en av landets fremste representanter for denne linjen. Dersom historikere eller andre forskere skulle ønske å foreta en systematisk gjennomgang av innholdet på debattsidene i nevnte avis de årene han satt ved roret, regner jeg med at man ville finne meget sterke indisier på at det forholder seg omtrent slik jeg her påstår. Og dersom det hadde vært mulig for fagfolk å få tilgang ikke bare til debattsidene, men også til alle de innlegg og kronikker Andenæs i sin tid avviste (dersom et slikt arkiv i det hele tatt eksisterer), da tror jeg mange ville ha blitt ganske så betenkt. Min påstand er at verken Aftenposten eller Dagbladet, landets to største debattaviser, ville kunne ha offentliggjort sine eventuelle arkiver over alle mottatte innlegg og kronikker siden masseinnvandringen tok til, uten å forårsake en aldri så liten skandale. Dersom det norske folk hadde fått se hvor mange saklige, fornuftige og viktige innlegg og kronikker disse avisene har valgt å forkaste, ville det (formodentlig/forhåpentlig) ha blitt oppstandelse. For ordens skyld: problemet er ikke at mye godt stoff må legges til side (det er uunngåelig), men at det finnes et helt bestemt mønster i hva slags stoff som prioriteres, og hva slags stoff som er blir skjøvet vekk. Når et slikt mønster opptrer konsekvent og over lang tid, har man med sensur å gjøre.

La meg illustrere problemet med en konkret episode. En gang rundt 2003, oppdaget jeg at den demografiske utviklingen i Norge og Europa var mye mer dramatisk enn noen, så langt jeg kjente til, hadde informert allmennheten om. Jeg bestemte meg for å undersøke disse tingene nærmere, og kom snart over boken Felleskap til besvær – om nyere innvandring til Norge, utgitt på Universitetsforlaget i 1992, med støtte fra Utlendingsdirektoratet (Woon 1992). Et av kapitlene i denne boken er skrevet av SSB-forsker Lars Østby. Der tar han for seg påstander om at dagens innvandring om få generasjoner vil gi Norge et muslimsk og/eller farget flertall. Disse påstandene blir, med henvisning til forskningsrapporter som SSB har publisert, kategorisk avvist av Østby. Spesielt hevder han at selv de «mest ekstreme» prognosene tilsier at Norge i 2050 maksimalt vil kunne ha en million mennesker med «opprinnelse fra den tredje verden», hvilket i så fall ville tilsvare omtrent 20% av befolkningen (byrået har senere lagt frem prognoser som mer enn dobler dette anslaget, se SSB 2008a-b).

Dette slo meg som lite troverdig, så jeg bestemte meg for å anskaffe de SSB-rapportene Østby henviste til. Det er (SSB 1991) som viser seg å være det mest sentrale dokumentet i denne sammenheng, og det er faktisk meget enkelt for enhver som har en viss realfaglig kompetanse å se hva det er som gjør at denne rapporten gir et misvisende bilde av utviklingen fremover. Jeg hadde altså snublet over dokumentasjon som viste at SSB hadde lagt frem befolkningsfremskrivninger som manglet hold i virkeligheten, skjønt man hadde åpent og ærlig understreket hvilke (totalt urealistiske) forutsetningene som måtte oppfylles dersom prognosene skulle ha noen praktisk verdi. Likevel hadde altså Østby misbrukt den aktuelle befolkningsfremskrivningen til å sable ned folk som advarte om at nordmenn snart ville bli en minoritet her i landet dersom vi skulle fortsette som nå. Dette er jo en prinsipielt viktig sak som sannsynligvis vil vekke en viss oppsikt i et demokratisk land som Norge, tenkte jeg. Sommeren 2004 satte jeg meg derfor ned og skrev en kronikk som, så langt det er mulig på den plass man har til rådighet i en slik sammenheng, burde gjøre det helt klart for ethvert ærlig menneske at Østby, som SSBs innvandringspolitiske ansikt utad, hadde opptrådt kritikkverdig i et spørsmål som er av den aller største betydning for landets fremtid. En slik kronikk kan umulig bli avvist av en seriøs avis tenkte jeg, og sendte den til Aftenposten.

Så feil kan man ta. Debattredaktør Ulf Andenæs var alldeles ikke interessert i å publisere noe slikt. Samtidig må han ha følt at det var vanskelig å komme med et blank avslag på en såpass grundig underbygget kronikk, så han valgte i stedet å stille meg noen kritiske kontrollspørsmål. Jeg svarte på disse, uten at det hjalp stort. Andenæs var fortsatt bare opptatt av å finne en passende begrunnelse for avslag, og han kom etter hvert på at det ikke var godt nok at jeg kunne dokumentere at SSBs tall var misvisende og at de bygde på utopiske forutsetninger. Nei, min kritikk av byrået ville faktisk kun være gyldig dersom jeg selv var i stand til å legge frem tall som var bedre enn SSB sine, påsto han nå. Dette er selvsagt bare tull. Man trenger ikke utarbeide nye prognoser før man kan trekke den konklusjon at det er behov for nye prognoser; det er tilstrekkelig å konstatere at de gamle prognosene bygger på forutsetninger som ikke stemmer med virkeligheten. Og det å komme med frekke og freidige påstander basert på ugyldige prognoser, slik SSB-forsker Østby gjentatte ganger hadde gjort, er selvsagt kritikkverdig selv om prognoser av bedre kvalitet ennå ikke foreligger.

Til tross for denne tvers igjennom usaklige manøveren fra Andenæs sin side, skrev jeg et høflig brev tilbake til ham der jeg kort forklarte at jeg rimeligvis ikke hadde alternative prognoser å slå i bordet med,1 samtidig som jeg la ved et enkelt regneark som viste hva som ville skje hvis man fikk den ene eller andre vekstraten for innvandrerbefolkningen i årene fremover (et enkelt men nyttig verktøy for såkalte hva-hvis-analyser). Siden det var tydelig at realfag ikke var debattredaktørens sterke side, og for å være helt sikker på å unngå den typen tåpelige misforståelser som kan oppstå dersom man tøyer slike hva-hvis-analyser lengre enn det er grunnlag for (det er det som gjerne kalles å ekstrapolere for langt), skrev jeg en klar og tydelig advarsel om dette inn i selve regnearket, rett ved siden av den cellen der man kunne justere vekstparameteren. Men bare det å sende et slikt regneark til Andenæs viste seg snart å være en brøler fra min side. Det gikk ikke så veldig mange minuttene før jeg fikk et triumferende og belærende svar tilbake fra ham. Jeg måtte jo skjønne at en seriøs avis som Aftenposten ikke kunne publisere en kronikk som bygde på beregninger som tilsa at vi kunne få hundrevis av millioner av innvandrere her i landet om vi bare forlenget regnestykket langt nok inn i fremtiden! For å være helt sikker på at jeg skulle forstå hvor lite jeg hadde forstått av dette med demografi og vekstrater, tok han med noen ord om ett av de klassiske eksemplene som illustrerer hvor feil man kan ta når man ekstrapolerer for langt. Dette var altså nøyaktig den typen misforståelse jeg hadde ønsket å forsikre meg mot ved hjelp av nevnte advarsel i regnearket, og jeg er usikker på om jeg noen gang har fått demonstrert en lignende kombinasjon av maktarroganse og inkompetanse. Jeg sendte Andenæs et nytt svar, fortsatt noenlunde høflig, men likevel litt krast i formen, men da ble det bare stille i andre enden. Neste dag sendte jeg ham nok en epost, der jeg beklaget at jeg kanskje hadde vært krassere enn nødvendig dagen i forveien, og tok med ytterligere noen momenter som skulle gi ham trygghet for at jeg hadde solid grunnlag for de påstandene jeg fremmet i kronikken. Noen dager senere mottok jeg et ubegrunnet standardavslag. Jeg bestemte meg da for å vente med eventuell publisering av denne kronikken i en annen avis inntil videre, og enn så lenge konsentrere meg om å knekke debattredaktørkoden.

Andenæs på sin side må selvsagt ha vært spent på om jeg ville lykkes med å få kronikken antatt i en annen avis. Ettersom månedene gikk uten at saken dukket opp verken her eller der, valgte Aftenpostens debattreaktør å gjøre noe som jeg ber leserne om å merke seg ekstra nøye: han fikk SSB-forsker Lars Østby til å skrive en kronikk (Østby 2004) som gjentok den gamle bløffen om at nordmenn ikke vil bli en minoritet i overskuelig fremtid, og som ingress valgte Andenæs å fremheve følgende tekst:

Det er visst en utbredt forestilling om at innvandrerne, og særlig de fra muslimske land, skal dominere mer og mer i kraft av sitt antall. Uten at det foreløpig finnes gode nok beregninger, synes den innsikten vi har om fremtidens demografi å tilsi at noe muslimsk flertall i «vår tid» er fullstendig urealistisk.

Noen måneder tidligere hadde altså Andenæs fått presentert enkle, ugjendrivelige og krystallklare bevis på at denne typen stadig gjentatte påstander fra Østby og SSB sin side bygger på uholdbare forutsetninger. Og om Andenæs skulle være ute av stand til å forstå det materialet jeg hadde sendt ham (vår korrespondanse hadde tross alt gitt visse indikasjoner i den retning, skjønt jeg mistenker at det skyldes vrangvilje mer enn manglende evne til å begripe helt enkle sammenhenger), så hadde det vært en meget smal sak for ham å få tak i en uhildet og realfaglig kompetent person som kunne ha bekreftet for ham at Østby manglet dekning for denne typen påstander. Likevel har altså Andenæs henvendt seg til Østby og bedt ham skrive den aktuelle kronikken. Dette viser dessverre at Andenæs var mer interessert i å misbruke Aftenposten som et organ for å utbre politisk korrekt propaganda, enn i å fremme sannhet og demokrati. Det vil si, jeg vet ikke om det faktisk var Andenæs som tok initiativ overfor Østby i sakens anledning; dette er kun en spekulasjon fra min side. Det kan selvfølgelig tenkes at Østby helt på egen hånd hadde funnet ut at tiden var inne til å komme med nok en beroligende artikkel hvis hovedbudskap er at «det går seg til» (Østbys favorittuttrykk), og at nordmenn ikke vil bli en minoritet i sitt eget land (i hvert fall ikke så raskt at dette er noe vi som lever nå, trenger å bekymre oss for), og at det derfor ikke er noen grunn til å endre innvandringspolitikken. Det ville jo være litt av et sammentreff hvis det virkelig var tilfellet at Østby følte behov for å skrive noe slikt få måneder etter at jeg hadde forsøkt å overbevise Aftenpostens debattredaktør om at denslags påstander ikke holder vann. Men hvis det likevel var slik at Østbys kronikk bare kom dumpende inn på Andenæs sin pult uten at han hadde løftet en finger for å få det til å skje, så er det fortsatt et svik både mot Aftenposten og mot avisens lesere å sette på trykk en kronikk han vet inderlig godt at inneholder uholdbare påstander.

Tre og et halvt år senere mottok jeg en nokså uventet epost fra Andenæs der han kommenterer flere forhold, inkludert ting som skjedde i hans tid som debattredaktør. Bakgrunnen var at han hadde skrevet en artikkel om islam (Andenæs 2008), som hadde avstedkommet krasse kommentarer både hos Document (Rustad 2008a) og HRS (J. T. Anfindsen 2008b). Jeg fulgte opp dette på HonestThinking samme dag (27.02.2008) med å si meg stort sett enig i kritikken fra Document og HRS, men tilføyde:

Jeg vil likevel gi [Andenæs] støtte på ett bestemt punkt. Jeg har hele tiden vært skeptisk til visdommen bak Muhammed-karikaturene, og det er fremdeles grunn til å spørre om danskene virkelig er gode forbilder på dette området.

Andenæs opplevde særlig kritikken fra min bror som urimelig,2 og påfølgende natt sendte han en epost om saken til HRS, med kopi til Hege Storhaug og meg. I tillegg til noen hjertesukk om den konkrete kritikken han var blitt utsatt for, samt noen betraktninger om islamsk ekstremisme som et marginalt fenomen i forhold til det store flertall av moderate muslimer, skrev han dessuten (28.02.2008):

En mengde [innvandringskritiske] innlegg ble trykt [i min tid som debattredaktør], også så vidt jeg husker av familien Anfindsen. Derimot takket jeg nei (så vidt jeg husker) til trykking på kronikkplassen. Er dette hva som vekker så såre følelser? […] Jeg merker meg samtidig at den andre Anfindsen [dvs OJA] på sitt nettsted faktisk ytrer tvil om klokskapen i å mobbe muslimer med Muhammed-tegninger. Ikke dårlig.

Vel, det sier seg selv at jeg har negative følelser knyttet til den behandlingen jeg fikk i 2004, men ikke mer enn at Andenæs og jeg sendte hverandre et par hyggelige epost-meldinger i etterkant av ovenstående. Den som ønsker å delta i offentlig debatt må ikke bare tåle å bli urimelig behandlet av meningsmotstandere. Han eller hun må også tåle å bli avvist av debattredaktører, noen ganger på syltynt eller sviktende grunnlag. Det hører også med til bildet at det nødvendigvis må være en vanskelig og utakknemlig oppgave å være debattredaktør, siden jobben langt på vei består i å forkaste innlegg og kronikker som i og for seg kunne ha fortjent å bli publisert. Jeg har derfor ingen problemer med å mobilisere en viss medfølelse med en mann som nå må tåle verbale slag og spark fra noen av dem som nå kan peke på utviklingen i Europa og si «hva var det vi sa?!».

Men her er det viktig å skille sak og person. Personlige hensyn må ikke få lov å forhindre at en fremstående representant for medieeliten blir utsatt for nødvendig kritikk. Når Andenæs velger å møte saklig kritikk med antydninger om at den ene eller andre samfunnsdebattanten ikke har klart å komme over gamle nederlag, er det ikke særlig pent gjort. Denne typen diagnostisering eller psykologisering av meningsmotstandere er usaklig, og hører vanligvis hjemme under rubrikken hersketeknikker. Det får være som det vil, og man bør uansett ikke legge for stor vekt på hva hva som står i en kjapp epost som er blitt forfattet i kampens hete langt på natt. De konkrete forhold i denne saken taler for seg selv, og jeg mener det er viktig å dokumentere at den type holdninger Andenæs la for dagen i 2004, faktisk finnes i norsk presse.

La meg forsøke å sette ovenstående episode i perspektiv. Tenk deg at en debattredaktør mottar en kronikk fra en forfatter som hevder å kunne dokumentere at en klimaforsker har gjort seg skyldig i alvorlig forskningsjuks; eller at en saksbehandler i departementet har unnlatt å journalføre viktige dokumenter knyttet til et forestående milliardvedtak i Stortinget; eller at et regjeringsmedlem bevisst har ført folk bak lyset i en viktig sak; eller andre alvorlige forhold av samfunnsmessig interesse. Kan en debattredaktør i slike tilfeller ganske enkelt avvise kronikken, for eksempel fordi han eller hun ønsker å prioritere andre typer stoff, eller fordi vedkommende (ennå) ikke er overbevist om at forfatteren har dekning for sine påstander? Nei, etter min mening kan en debattredaktør ikke opptre slik. Det finnes en slags implisitt samfunnskontrakt mellom media og publikum som tilsier at en hvilken som helst redaktør eller journalist som får kjennskap til slike forhold, plikter å undersøke disse nærmere, og så slå opp saken dersom det viser seg å være hold i påstandene (med mindre liv, helse, rikets sikkerhet eller andre store verdier settes på spill ved å gjøre det). Dette har med medias rolle som vaktbikkje å gjøre (Norsk Presseforbund 2007).

Spørsmålet blir da om min kronikk hører hjemme i må-følges-opp-kategorien. Vel, den måtte jo ikke nødvendigvis publiseres i den formen Aftenposten fikk den tilsendt i 2004. Men den inneholdt dokumentasjon om et samfunnsspørsmål som vil få avgjørende betydning for landets fremtid, som SSB har unnlatt å informere oss om på en adekvat måte, og der SSB-forskeren Østby hadde misbrukt sin stilling til å lulle folk inn i en trygghetsfølelse han nødvendigvis må ha visst at det ikke var dekning for. Dette er alvorlig. Ja, det er faktisk et eksempel på korrupsjon, i ordets egentlige betydning. Etter min mening hadde Andenæs bare to etisk forsvarlige valg; enten måtte han jobbe sammen med meg til kronikken hadde funnet en form han var komfortabel med, og dessuten til han hadde trygghet for at det var dekning for alle påstander i den; eller så måtte han sette en av Aftenpostens journalister på saken. Det å legge saken død og gå videre som om ingen ting hadde hendt, var etter min mening helt klart ikke et etisk forsvarlig valg. Særlig ikke for en redaktør i en av landets viktigste aviser. Når en person i media får kjennskap til alvorlige og kritikkverdige forhold av stor samfunnsmessig betydning, da plikter vedkommende å ta affære. Dette er avgjørende for publikums tillit til mediene.

Det er ille at Andenæs valgte å ignorere det bevismaterialet jeg presenterte for ham, men det er enda verre at han deretter tok initiativ til, alternativt tillot, publisering av (Østby 2004). Forøvrig gir denne episoden en sterk indikasjon på at det har vært et litt for tett forhold mellom media og SSB. Media skal overvåke alt og alle som har makt og innflytelse, inkludert SSB. SSB på sin side er pålagt å skaffe oss så nøktern og god informasjon som mulig om en rekke forhold, inkludert den demografiske utviklingen, uavhengig av hva mediene måtte mene. Dersom mediene og SSB gir seg til å samarbeide for å forhindre at folk skal bli bekymret for den demografiske utviklingen, har vi et betydelig, demokratisk problem. Men det inntrykket man dessverre blir sittende igjen med, er at både media og SSB i hvert fall siden 1980-tallet har følt seg forpliktet til å bidra til gjennomføringen av det multikulturelle prosjektet, noe som medfører at man må unngå alt som kan stigmatisere innvandrere. Denslags holdninger kan det bli mye dilldall og samrøre ut av.

Men er det ikke bra dersom både mediene og ulike samfunnsinstitusjoner kan bidra til å spre positive holdninger og verdier til befolkningen? Joda, det kan være en stor fordel, så sant én helt avgjørende betingelse er oppfylt: Man må aldri gå på akkord med sannheten. Straks man gir seg til å tøye sannheten for å fremme de ’riktige’ holdningene til ditt eller datt, er man ille ute.

La oss avslutningsvis i dette delkapitlet se på en annen merknad Andenæs kom med i ovennevnte epostmelding:

M.h.t. tiden som debattredaktør i Aftenposten, så var det faktisk jeg som åpnet avisen for innvandringskritiske innlegg, som under min forgjenger var blitt avvist nærmest av prinsipp. Mitt syn var at det var skadelig å legge lokk på denne debatten, på grunn av sakens viktighet, og fordi mediaelitens holdninger ikke var representativ for store deler av den faktiske folkeopinionen.

Andenæs fortjener honnør for sin åpenhet på dette punktet. Her bekrefter han det som har vært mitt hovedpoeng ovenfor, nemlig at pressen har forhindret en helt nødvendig, demokratisk debatt. Resultatet har vært at man har overlatt til antidemokratiske og anti-intellektuelle krefter å definere hva som er ’korrekt’ tenkemåte i spørsmål som har med innvandring og integrering å gjøre. Konsekvensen av disse unnlatelsessyndene fra medias side er allerede store, og vi har bare så vidt sett begynnelsen. At det har vært enda verre i andre land, særlig i Sverige (se nedenfor), er en dårlig trøst.

PS: om noen nå lurer på hvordan det gikk med kronikken min til slutt, så er svaret at den i mai påfølgende år ble publisert i en litt omarbeidet versjon i VG (Anfindsen 2005b).

Del I av kapittelet Frie og ærlige medier fra essayet Selvmordsparadigmet.
Del II: Demokratisk debatt forhindres
Del III: Fortielse av ubehagelige sannheter
Del IV: Norsk Journalistlag
Del V: Lilla Saltsjöbadsavtalet

Etter avtale med Hans Rustad sendes denne artikkelen til Document.no for bruk der. Bruk av nedenstående materiale, i sin helhet eller delvis, forutsetter at det gjøres oppmerksom på at det er skrevet av Ole Jørgen Anfindsen og at det er hentet fra hans essay Selvmordsparadigmet. Det anmodes også om at artikkelen utstyres med en lenke til www.selvmordsparadigmet.no.