Kommentar

– Svenske kulturpersoner og akademikere vil redde Norge fra vår fremmedfrykt og fascisme, og finner røttene til den i nynorsk, skigåing og Kardemomme by. De fremstår virkelighetsfjerne og arrogante. Men kanskje behandler de oss slik fordi de er vant til å behandle sitt eget folk på den samme måten? Og er vår egen tilnærming til de demografiske endringene vi gjennomgår bedre? Dette er fortellingen om de to ferske innvandringslandene som ikke vet hva de gjør, ikke vet hva de vil, og ikke er sikre på om de har lyst til å snakke om det, skriver Bjørn Stærk så treffende at denne anmelderen kjenner et snev av irritasjon over at man ikke har skrevet det selv.

Forlaget Trolltekst har i disse dager utgitt skribent og forfatter Bjørn Stærks essay «Oppdra folket», som beskriver den svenske, så godt som ikke-eksisterende innvandringsdebatten. Trolltekst er et nystartet, personlig forlag som eies og drives av de anerkjente forfatterne Elin Ørjasæter og Nils Horvei, og tidligere har utgitt forfatter og journalist Jon Hustads glitrende Partiguide.

Stærks essay er skrevet i forbindelse med forlagets utgivelse av den ihjeltiede svenske boken «Innvandring og mørklegging. En saklig rapport fra en forrykt tid.» Den siste er skrevet av professor i etnologi Karl Olov Arnstberg og journalist og sosionom Gunnar Sandelin. Boken er blitt omtalt både i Norge og Danmark, men ikke i Sverige – bortsett i Aftonbladet, som utelukkende tok seg bryet for på forutsigbart vis å stemple den som rasistisk. Document omtalte for øvrig Arnstbergs og Sandelins bok i mars i år.

I essayet tar Stærk hovedsakelig for seg det svenske debattklimaet, og gir en presis beskrivelse av forskjellene mellom Sverige og Norge på dette området. Resultatet er interessant lesning, kanskje særlig for dem som ikke har forhåndskunnskap om det – sett med norske og ikke minst danske øyne – smått ubegripelige fenomenet svensk samfunnsdebatt er. Hvor forskjellig tre nordiske landenes offentlige debatt er, kommer tydeligst til syne i innvandrings- og integreringsdebatten. Som Norge er Sverige gjenstand for omfattende og raske demografiske endringer, men svenske politikere og skribenter er åpenbart av den oppfatning at ingen bør stille spørsmål ved utviklingen, langt mindre kritisere den. Stærk presenterer en god oversikt over hvem, hva og hvordan.

For der norske innvandringskritikere bare må forholde seg til en stadig svinnende gruppe gjengangere som på autopilot kvitterer med rasismebeskyldninger – gjerne samtidig som de gir åpenlyst uttrykk for sin egen rasisme – mot alt og alle de ikke liker, er trykket mot svenske innvandringskritikere nærmest kompakt i Sveriges politiske klasse og medier. Med andre ord: I forhold til svenske Aftonbladet, EU-fyrstinner som Cecilia Malmström, statsfinansierte yrkesantirasister og en gjennomsnittlig politiker fra Høyres søsterparti Moderaterna, er Dagbladet, EU-tåkefyrster som Thorbjørn Jagland, levebrødsantirasister som Rune Berglund Steen og den gjengse SV-politiker bare for smågutter og -jenter å regne. Det blir de da som regel også; man legger selvfølgelig merke til enkelte humper i veien, men ikke nok til at man senker farten.

Ikke så i Sverige. Der snakker vi i beste fall kraftig irrettesettelse, massiv uthenging og hets i riksdekkende medier – i verste fall yrkesforbud, hærværk på bopæl og fysisk vold, begått av selvproklamerte antirasister på ytre venstre flanke. Det finnes flere eksempler på at kritikere og/eller representanter for det innvandringskritiske partiet Sverigedemokratene har fått boligene sine tilgriset eller blitt utsatt for voldelige overfall. Statsminister Frederik Reinfeldts mening om den saken er at man må regne med slikt når man har feil holdninger eller meninger i det demokratiske Sverige.

I dagens Sverige gillar man nemlig olika, men er du olika svenske hovedstrømsskribenter og politikere; ja, da skal du refses og bankes på plass. Alla ska med!

Som Stærk påpeker finnes det også norske eksempler på at kritikere har fått problemer med arbeidsgiver etter å ha gitt uttrykk for sine synspunkter, som f.eks. stortingsreferent Kjetil Korslund og Documents gjesteskribent Anders Ulstein. Men disse tingene skjer tross alt ikke uten at noen norske journalister tar opp saken og/eller at en og annen offentlig kjent person(er) tar de aktuelle personenes ytringsfrihet i forsvar/kritiserer arbeidsgivers reaksjon. Det er vanskelig å se for seg at en norsk minister ville sluppet like kritikkløst fra å erklære sin indirekte aksept for vold mot opposisjonen som Reinfeldt gjorde.

At ingen, med ett hederlig unntak, ledende skribenter i svenske medier kritiserte Reinfeldt, skyldes sannsynligvis det enhver utenforstående kan se: at store deler av den svenske pressen usjenert opptrer som aktivister fremfor journalister når det gjelder innvandringspolitikk.

Så hvor man for eksempel ikke finner åpenbar rasisme, ekstremisme eller fremmedfiendtlighet, utpeker svenske journalister b.la kodeord som angivelig viser at det egentlige budskapet er rasistisk, ekstremistisk eller fremmedfiendtlig likevel. Et slik kodeord er begrepet «masseinnvandring». Men som Bjørn Stærk med rette konstaterer; det som pågår i Sverige og Norge kan vanskelig kalles noe annet.

Tallene, både for Sverige og Norge, er – burde i alle fall være – skremmende lesning:

Men konteksten er alvorlig og gir latteren en nervøs klang. Det er ikke tilfeldig at konflikten handler om nasjonal identitet og høyreekstremisme. Både Norge og Sverige gjennomgår akkurat nå en av de største samfunnsendringene i vår historie, en masseinnvandring som både er raskere enn tidligere, og forskjellig fra den innvandringen tradisjonelle innvandringsland er vant med.

Å snakke om “masseinnvandring” har lenge vært en kode for fremmedfiendtlighet. Ordet tegner en tsunami av fæle utlendinger som oversvømmer grensene, en moderne “gul fare”.

Men det som skjer kan vanskelig kalles noe annet. Norge og Sverige ligger nær toppen av de fleste innvandringsstatistikker. Norge har en av de raskest voksende befolkningene i Europa, og 72% av denne veksten kommer gjennom innvandring. De fleste er arbeidsinnvandrere, 50 000 (brutto) i 2012. I tillegg kom 6 000 flyktninger og 12 500 familiemedlemmer fra utenfor EØS. Mange av disse har liten eller ingen utdannelse som er relevant for det norske arbeidsmarkedet.

Sverige har færre arbeidsinnvandrere, og flere fra utenfor EØS-området. Av 111 000 oppholdstillatelser i 2012 gikk bare 25 500 til EØS-borgere, (mot 56 000 i Norge). 40 500 var familiegjenforeninger fra utenfor EØS, 17 400 flyktninger. Norge har altså mer innvandring totalt. Sverige har mer av den typen innvandring folk blir mest nervøse av.

Men tempoet er historisk for oss begge. Norge har et høyere innvandringstempo enn USA hadde under den store innvandringsperioden på slutten av 1800-tallet, og Sverige ligger nær europatoppen i oppholdstillatelser til asylsøkere – ikke i forhold til folkemengden, men i absolutte tall.

Stærk kunne like gjerne lagt til ekstrem, for den innvandringspolitikken som så langt er blitt ført er ganske enkelt det. Den er i realiteten samfunnsomstyrtende i en grad som sjelden eller aldri har forekommet uten en foregående revolusjon ala den franske. Det bør være nok å minne om utviklingen i Oslo som nærmest er ufattelig, for ikke å nevne hovedstadens fremtidsutsikter, men som få politikere hittil har våget å adressere. At nabolandets politikk er enda verre ser heller ikke ut til å bekymre noen, men med tanke på at Norges riksgrense mot vanviddet er hele 1630 kilometer lang, er det kanskje på tide?

For der samfunnsomveltningen etterhvert har kommet dagsorden i Norge, er det fortsatt uakseptabelt å diskutere den offentlig i Sverige. Der er den blitt overlatt til Sverigedemokratene, den utskjelte, men i norsk sammenheng relativt uproblematiske nettsiden Avpixlat og noen mer eller mindre tvilsomme utgrupper/nettsider. Da svenske rikssynsere omsider ble oppmerksomme på norsk samfunnsdebatt, skred de til verket i samme stil som de regelmessig snakker til sine uheldige landsmenn. Stærk viser til teaterregissøren Sofia Jupithers spektakulære avsløring av Kardemomme Bys underliggende høyreekstremisme, Aftonbladet-skribent Martin Aagårds begråting av høyreekstremistene Ivar Aasen, Jon Hustad, Aslak Nore, Hilde Sand­vik, Chris­tian Tybring-Gjedde, 70-tallsmaoister i bunad, Aften­pos­ten og alle som snak­ker nynorsk, samt selvutnevnt historiker Henrik Arnstads geniale forskning som viser at resten av Norge er fascister, nasjonalister, fanden og hans oldemor. Her hjemme lo et praktisk talt samlet kommentariat både høyt og mye, men på den andre siden av grensen fremkalte det utrolige at flere anerkjente skribenter tok til motmæle mot sine svenske kollegaers skrullete påstander noe som minnet sterkt om panikkanfall. For i nabolandet blir folk som Jupither, Aagård og Arnstad dessverre tatt like seriøst som de tar seg selv. Det er et betydelig problem for svensk debatt og samfunnsutvikling, og Bjørn Stærk forklarer på glimrende vis hvorfor i nyutgivelsen «Oppdra folket».

Og om Aftonbladet syntes Aftenposten var på kanten av det sømmelige i januar, er det ikke godt å si hva de vil mene etter at avisen klinte til med et to siders, saklig vinklet oppslag om nettopp Trollteksts utgivelse av Arnstbergs og Sandelins kritiske, men faktabaserte bok. At den er faktabasert gjør den til særdeles bekymringsfull og vond lesning, men den er et must read for alle som deltar – eller ønsker å delta – i norsk/nordisk innvandringsdebatt. Boken kan, i likhet med Bjørn Stærks innsiktsfulle essay, bestilles her.

Gjør det.