Nytt

Bjørn Stærk med kronikk i Aftenposten om ytringsvennlighet i Norge og Sverige, den svenske elitens angst for å bli som Norge, journalistenes rolle og nettstedet Avpixlat.

Essayet er et foredrag han holdt på Torgny Segersted-seminaret i Göteborg 1.oktober og denne konteksten gjør teksten enda mer interessant. Hvordan reagerte publikum på dette:

Jeg har også selv hatt et møte med svenske medier. Det var da det norske forlaget Trolltekst i fjor sommer ga ut Invandring och mörkläggning som ebok, og samtidig min egen Oppdra folket.

Forlaget tok kontakt med svenske medier og spurte om de ville skrive om dette. Nesten alle takket nei. Greit nok, men så spurte Trolltekst hvorfor ikke. Og under løfte om å få være anonyme forklarte mange at de rett og slett var redde. De sa ting som:

«Man vill inte ta risken.»

«Man vill inte riskera sitt jobb.»

«Det är en oerhörd risk att skriva om detta i Sverige.»

«Debattklimatet här är läskigt.»

«Man har ju sina lån att betala.»

Ja, man har sine lån å betale. Men dere som er her i dag som jobber i svenske medier, er dere klar over stemningen i deres egne redaksjoner? Disse menneskene adlyder kun av frykt.

Men det var ett medie som var interessert i å høre mer. Det var Sveriges mest forhatte nettsted, Avpixlat. De ville gjerne at jeg skrev en kommentar for dem. Så da gjorde jeg det. Jeg skrev at den svenske innvandringsdebatten virker polarisert og fordummende. At den mangler mellomposisjoner.

Stærk er ingen fan av avpixlat.info, men det er større takhøyde der enn i de etablerte mediene. Det er en skremmende erkjennelse.

Nå vil kanskje noen si at Avpixlat er så ille at det var galt av meg å skrive for dem. Men jeg skal si dere hva som er ille.

  • Det er ille at det er høyere under taket hos Avpixlat enn i etablerte svenske medier.
  • Det er ille at de som leter etter saklig innvandringskritikk ikke finner den i etablerte medier, og i stedet ender opp på usaklige nettsteder som Avpixlat.
  • Det er ille at et islamhatende nettsted har blitt Sveriges kanskje viktigste opposisjonsmedie.

Og dette er svenske medier og svensk offentlighet sin feil. Det behøvde ikke være slik. Man kunne latt bekymringene over innvandringspolitikken blitt luftet på en saklig måte i de etablerte mediene. I stedet har bekymringene blitt overlatt til nye nettmedier som avskyr de etablerte mediene.

Hvor er beskrivelsen i mediene av de store endringene som skjer, større enn under den største innvandringen til USA på 1800-tallet?

 

Og viktigst av alt: Mediene må dekke det som skjer. Dere kan være uenige i at volumet bør ned. Men det som skjer nå er en stor samfunnsendring. Den må observeres og beskrives.

Innvandringsvolumet i Norge og Sverige er nå på samme nivå som i USA mot slutten av 1800-tallet.

Det var den store innvandringsperioden da nordmenn, svensker, tyskere, irer, polakker, italienere og mange andre utvandret fra Europa og bygget et nytt land. Ja, faktisk er konsekvensene nå større.

Dette er stort. Det er radikalt. Det kan ikke skje smertefritt

USA hadde mye innvandring, men de hadde også mange flere barnefødsler enn vi har. I Norge og Sverige utgjør innvandring nå over to tredjedeler av befolkningsveksten, mot én tredjedel den gangen.

Dette er stort. Det er radikalt. Det kan ikke skje smertefritt. Noen må beskrive den smerten, på en ærlig og saklig måte. Det er journalistenes oppgave.

Det er ganske mange norske journalister som kan ta til seg samme kritikk.