Sverige har slått inn på en kurs som fører til konfrontasjon og polarisering. Norge er ikke helt der, men beveger seg i samme retning.
Hvis man skal danne seg et bilde av denne utviklingen kan man lese Anders Lindbergs lederartikkel i Schibsted-eide Aftonbladet, søndag 13. januar: Rasister hotar pressfriheten. Her går Lindberg inn for ikke nærmere definerte «tiltak» mot Sverigedemokratene fordi han mener nettstedet Avpixlad.info er deres uformelle organ og derfor må hefte for hva de skriver.

Det er fiffig, utspekulert og frekt. Lindberg gjør dette under påberopelse av forsvar for ytringsfriheten. Journalister i Sverige blir truet. Men Lindberg gjør ikke noe forsøk på å diffrensiere hvem som truer, og hvordan et slikt klima har oppstått. Enda verre: han fortier fullstendig at flere Sverigedemokrater har mottatt mer enn trusler. De er fysisk angrepet og har fått biler og ruter knust. Bare det faktum at Lindberg utelater denne trakasseringen, avslører hans politiske agenda. Han opptrer ikke som journalist, men aktivist.

Reaksjonen på denne hetsen mot SD er så sterk, at selv der hvor SD-representanter dummer seg ut, som Riksdagen-medlemmene som gikk på byen, så går det ikke ut over populariteten til partiet. Det sier noe om at medier som Aftonbladet har skapt en loop hvor deres politiske kampanje utløser det stikk motsatte.

Tillit

Sverige har et stort problem, med offentligheten, og med tilliten mellom folk og elite. Alle forsøk på å legge kortene på bordet og snakke åpent, blir fremstilt som høyreekstremisme og rasisme. Slikt skaper fiendskap og et behov for å ta igjen med de midler man har til rådighet: nettet.

Folk kjenner igjen aggresjon når de ser det. Lindberg strømlinjeformer noen ubehagelige fenomen slik at de blir et våpen mot Sverigedemokratene. Han vil knekte ytringsfriheten for å beskytte den. Det virker ikke spesielt lurt.

Bakgrunnen er et bittert og spent samfunnsklima der nettets anonymitet gjør det mulig å hevne seg på journalister og andre samfunnstopper ved å offentliggjøre hvor de bor.

Det oppleves som ubehagelig og i visse tilfeller truende. Undertegnede har lest noe av kulturredaktør Åsa Linderborgs kartlegging av nettsteder som spekulerer i uthengning. Slik virksomhet er selvsagt helt forkastelig, og bør fordømmes på det sterkeste.

Provokatør

Men Lindberg spør ikke hvorfor det er oppstått slike fenomen i Sverige. Han spør ikke hvorfor Sverige har et genuint høyreekstremt miljø av noen størrelse, mens Norge ikke har det. Han skiller ikke på ulike nettsteder, men slår tvert imot de verste sammen med de beste, og setter samme merkelapp på alle. Slikt provoserer de som forsøker å føre en renhårig samtale og det provoserer deres lesere. Lindberg nevner ikke denne brennmerkingen med ett ord. Han er en av dem som bedriver den.

Han mener myndighetene må gripe inn mot ytringsfriheten for å beskytte journalister. Men siden han bruker så vide definisjoner på hva som er hat-journalistikk, blir han selv en trussel mot ytringsfriheten.

Det er denne vide definisjonen av politiske motstandere og kravet om at loven må brukes mot dem, som gjør at Lindberg i virkeligheten blir en provokatør: han heller bensin på bålet.

En kausalkjede

Bakgrunnen for lederen er et seminar som forsvaret holdt:

I dag på Folk och Försvars rikskonferens i Sälen diskuteras den ökande extremismen, i Europa och i Sverige. Säkerhetspolisen brukar beskriva hot mot enskilda journalister som att de hotar personer, men inte det demokratiska systemets grundvalar.
Det är en felaktig analys. När sidor som Avpixlat samlar det anonyma näthatet i riktade kampanjer mot enskilda journalister är det pressfriheten som är under attack, inte bara personerna.

Lindberg gjør Jimmy Åkesson ansvarlig for hva et nettsted publiserer. Det er alvorlige påstander. Det betyr ikke at ikke trusler mot journalister skal tas på alvor. Men Lindberg mener at det pågår en kampanje for å avsløre journalisters adresser i den hensikt å intimidere dem.

Men går ikke Lindberg i den fellen, bevisst eller ubevisst, at han holder Jimmy Åkesson og SD ansvarlig for fenomen som er en del av nettets natur?

Det er nok å minne om uthengningen av jenter på Instagram som førte til at en mobb forsøkte å storme en skole i Gøteborg nylig. Det viste seg senere at det er en ung gutt som sto bak, og ikke jenta.

Hvordan skal man finne ut hvem som har lagt ut adressen til en journalist? Skal man gjøre det straffbart? Hva da med pressens egne avsløringer om andre?
De problemer Lindberg ramser opp kan bare løses med massiv overvåking, hvis de skal ramme så bredt som hans analyse legger opp til.

Den som selv er en del av det politiske klimaet kan ikke selv opptre som politisk agitator og hevde å bli oppfattet som upartisk.

Document.no oppgir ofte hvem som har skrevet artikler, det er helt legitimt. Journalister skal være ansvarlig for hva de skriver. Også når de utelater eller forvrenger informasjon. Men derfra til å oppfordre til å offentliggjøre deres private adresser, er et langt steg. Jeg er enig i at et slikt skritt kan oppleves intimiderende.

Det går an å ha to tanker i hodet samtidig: Nina Johnsrud ble intimidert av medlemmer av Profetens Ummah, men hun forsøkte selv å hindre at Document.no fikk anledning til å dekke 22/7-rettssaken ved å henvende seg til domstoladministrasjonen og spørre om man kunne dekke en rettssak hvor man var innkalt som vitne. Johnsrud glemte å avslutte samtalen med undertegnede slik at hensikten med oppringningen fremgikk tydelig.

Det svekker ikke alvoret i truslene mot henne, men det reflekterer noe av det Janus-ansikt som mange i media og politikk har: selv har de ikke noe problem med å bruke makten sin til å stanse kritiske stemmer.

I Sverige har dette kommet mye lenger, men mange i norsk presse og politikk ønsker å følge Sveriges eksempel, og foretar den samme sammenblanding av seriøse deltakere og useriøse offentlige stemmer.

Rødegardister

Lindberg er del av en offentlighet som synes det er ok å betegne Torbjørn Egner og Kardemomme by som tenderende mot høyreekestreme. Kronikken Kardemomme by skader barna av teaterregissør Sofia Jupither ga nordmenn et lite innblikk i det offentlige Sverige. Jupither hadde vært på Nationaltheatret med sine barn og fått sjokk:

«Du skal ikke plage andre, du skal være grei og snill, og forøvrig kan man gjøre hva man vil.» Mantraet repeteres i det uendelige, og det forekommer meg skremmende likt den høyreekstreme retorikken. (I Sverige sier man «ta vare på deg selv og gi blaffen i andre».)

..

Jeg snur meg i salen. I det sterke lyset fra scenen er publikum godt synlig. Jeg ser omkring 300 barn som ler og klapper i hendene. Like mange voksne ler og klapper i hendene, og jeg lurer på om jeg har forlatt mitt elskede Norge og havnet i fantasiriket lulu land.

Vi har altså lært følgende: Et samfunn fungerer best hvis alle er like, alle er glade og ellers passer på seg selv. Menn kan ikke gjøre rent eller lage mat. Kvinner blir glade av å stelle for mannen og krever ingenting til gjengjeld bortsett fra en liten rose nå og da. Den største ulykken er å være annerledes og ikke tilhøre en ensartet gruppe.

..

På Internett ser jeg omfanget av massehysteriet. Digitale visninger på kino og TV-sending i julen, bare positive reaksjoner og begeistret omtale på nyhetsplass om at originalversjonen av boken nå er solgt i 600.000 eksemplarer.

..

Alle samfunn og kulturer har tradisjoner som er mer eller mindre meningsløse eller har falt ut av sin opprinnelige sammenheng, men dette er første gang jeg støter på noe som jeg mener er direkte skadelig for den oppvoksende generasjonen og som hylles uten motforestillinger.

..

Men jeg mener likevel at vi gjennom denne oppsetningen bidrar til å vanskeliggjøre arbeidet for mangfold og likestilling i flere generasjoner fremover. Det gjelder også for alle som gir boken i dåpsgave til et nyfødt lite individ eller leser høyt fra den i barnehagen. Det finnes så mye god og underholdende kultur for barn, ikke minst klassikere, som utruster små mennesker til å leve i et komplekst fellesskap.

Så, kjære Norge, et velment spørsmål fra en sann venn: Er det ikke på tide, etter å ha latt Thorbjørn Egner leve i 100 år, å ta skrittet inn i 2000-tallet og begrave ham for alltid?

Hvis man skulle lete etter et ord som beskriver denne svenske mentaliteten, måtte det blir rødegardister. Jupther skriver som en ideologisk soldat og evangelist som er forpliktet til å spre budskapet, med tvang om nødvendig.

Tvang

Dette er dette elementet av tvang som gjør den svenske debatten så foruroligende. Jupither har ingen betenkeligheter med å ville innføre den svenske ideologien i Norge. Hun mener sikkert vi er på samme parti. Det samme mener Lindberg. Han forsøker å sette likhetstegn mellom Avpixlat.info og Document.no. Jeg er ingen ekspert på Avpixlat, men har lest såpass at jeg ser store forskjeller. Document ville aldri drømme om å gå etter journalister på den måten som det påstås Avpixlat har gjort.

Den så kallade serieskytten i Malmö, Peter Mangs, var en flitig deltagare på Avpixlats föregångare Politiskt Inkorrekt. Anders Behring Breivik skrev regelbundet kommentarer på den norska motsvarigheten dokument.no.
Efter terrordådet på Utøya la dokument.no ut det Breivik skrivit på sidan i en särskild fil. Syftet var att ta avstånd men det som slår en är hur lik han låter alla andra som skriver där. Samma ord, kommentarer och koder. Han är en i gänget, sticker inte ut.

Lindbergs problem er at hans påstander må tåle offentlighetens lys, dvs. strålene fra korrigerende informasjon. Document.nos lesere vet at ABBs innlegg ble lagt ut for å vise at vi ikke hadde eller ville forsøke å skjule noe. Det ABB skrev var, bortsett fra en usmakelighet om Gro Harlem Brundtland, ikke ekstremt. Det sa PST-sjef Janne Kristiansen umiddelbart og bl.a. derfor la pressen henne for hat.

Men denne informasjonen er noe leserne selv kan sjekke.

Frykt og aggresjon

Det Lindberg og Aftonbladet ønsker er å skape en slik stemning at folk ikke tenker selv, men reagerer med frykt.

Frykt og aggresjon ligger nær hverandre. Den som blir skremt reagerer ofte med aggresjon.

Lindberg følger en oppskrift. Når han har fått etablert kausalkjeden som blir til en utpeking og skyld-kjede, kan han rette oppfordringen: «noen» må gjøre noe med Sverigedemokratene og de anonyme stemmene på nettet.

Altså, to hovedmotstandere: det som måtte finnes av politisk opposisjon ute blant folk, og dets politiske uttrykk i Riksdagen. Det forekommer meg å være en ytterst risikabel politikk.

En seriøs kommentator uttrykker seg ikke slik.

I Sverige har vi ett starkt skydd för pressfriheten. Inga myndigheter skulle drömma om att lägga sig i tidningars arbete eller förfölja journalister. Men hur hanterar vi att ett av riksdagens partier, genom ombud, gör just detta?
Pressfrihet är inte bara att media formellt ska vara fri utan även att journalister ska våga granska och skriva vad de vill. Hur många röster har redan tystnat när de ser vad andra råkat ut för?

Lindberg og Aftonbladet vil gjerne smitte oss med «svenskesyken». Fremdeles har den norske offentligheten antistoffer, som: motforestillinger, skepsis til makten, sunn fornuft. De norske bakkene er fortsatt bratte. Vi nekter å bøye hodet. Det er annerledes i Sverige, der bøyer de hodet, og tar igjen i det digitale mørket.

I mens strømmer flink svensk ungdom til Norge. Det er konstig. På tide å ta en debatt som inkluderer Sverige og svenskene.

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar 🙂