Kommentar

Expressen har funnet riktig identitet på flere av leserkommentatorene på nettsteder som avpixlat, fria tider og exponerat. Flere har ifølge avisen stillinger innen forsvar, næringsliv eller Sverigedemokratene og deres ytringer passer dårlig med deres offentlige profil. Heller ikke som sverigedemokrat.

Det siteres fra kommentarfelt der fantasier om hva man gjerne skulle gjort med innvandreres luftes fritt. Steder som avpixlat har ikke forhåndsmoderering. På steder med stor trafikk greier man derfor ikke ta unna og det ene negative drar mer med seg. Det vet vi og kjenner vi til.

I ett tilfelle publiserte avpixlat bilder av noen jenter som hadde kritisert Sverigedemokratene. Det resulterte i utskjelling og ønsker om at de måtte bli voldtatt osv. Meget ubehagelig og skjødesløst gjort av en redaksjon. Men det skjedde ikke noe med jentene, og ingen av de sinte middelalderlige hvite mennene som Expressen har gravd frem har gjort alvor av sine fantasier, til tross for at flere av dem er våpenvante.

Men man vet ikke når det dukker opp en som «gjør noe». Og for andre grupper er spranget fra ord til handling kortere. Dette vet Expressen, men velger ikke å problematisere saken for da måtte man ta stilling til om den ene gruppens handlinger på noe vis provoserer frem reaksjoner hos svensker. I dette tilfellet verbale.

Hvis man våget å se slike sammenhenger, f.eks. mellom kriminalitetsutviklingen og hevnønsker, ville netthatet, som Expressen og svenske medier kaller det, fortone seg annerledes. På en måte ville det bli mer truende, for da ville det ha rot i sosiale realiteter.

Det ønsker ikke svenske medier at det skal ha. De vil ha opprydning, utluftning og utrensking.

Fantasier

Forvalterne av det offisielle Sverige har fantasier, akkurat som de anonyme nettskribentene, de tror at ondskapen kan fordrives fra samfunnet hvis den bare henges ut til spott og spe. Hvis bare de som sprer gift identifiseres og eksponeres.

Men det skjer på en måte som reiser tvil om deres egen integritet.

Å offentliggjøre navn på noen og henge dem ut for deres meninger er å overskride en grense, flere grenser. Man skal ha en god grunn, og selv ha et ryddig, avklart utgangspunkt.

God grunn? Blir det mindre netthat av at noen settes i gapestokken, med de følger for karriere og sosialt omdømme som slik uthengning sannsynligvis har i dagens Sverige?

Eller kan det gjøre folk enda sintere? I tilfelle hvem? Forvalterne av svensk offentlighet synes å ha kalkulert med at visse typer er fortapte. Betegnelsen «hvit, middelaldrende med god økonomi» nærmer seg en karikatur og en essensialisering, dvs. det er slik de er. De er håpløse. Feminismen må bære noe av ansvaret for en slik fremstilling av menn som håpløse.

Her ligger det motsigelser i den offisielle oppdragelsen; de fleste kan oppdras, men noen går tapt. Eller; er forutbestemt til å tape?

Merk her en finurlig overgang fra å være taper til å bli fortapt. Det overbærende liberale systemet kan sympatisere med visse typer tapere «hur långt som helst», mens andre er fortapt.

Hvis denne essensialisering – «det er slik de er», knyttes til en bestemt gruppe, har eliten oppnådd å gjøre akkurat det de anklager nettets anonyme for; de går etter bestemte grupper, og gir dem en gruppedefinisjon som opphever deres individualitet og integritet.

Intern strid

I forhold til fremmede kan man si at det er mennesker man ikke vet særlig mye om. Det er derfor lettere å falle for gruppekarakteristika. Men Expressen og svensk elite går løs på medlemmer av deres egen kultur som de har alle forutsetninger for å tolke og forstå. I stedet lager de en «bov», en busemann av en gruppe mennesker og utstyrer dem med så løse definisjoner at alle med antydninger til negative tanker om innvandrere vil kunne føle seg truffet.

Det er oppdragelse av flertallet det egentlig er snakk om. Man følger Maos ord om å straffe en for å oppdra hundre.

Men slik kan ikke samfunnets forvaltere opptre. De gjør skade på selve samfunnets tillit, til seg selv og mennesker imellom.

Ansvar

Hvis Expressen og andre skulle hatt rett til å opptre som inkvisisjon måtte den selv hatt plettfritt rulleblad, som avis. Den måtte også tatt ansvar for ytringsfriheten i Sverige, slik at disse menneskene man henger ut hadde hatt en sjans til å ytre seg offentlig uten tanke på sanksjoner.

Hvis vi da ikke snakker om en mindre gruppe ytringer som er lovbrudd. De har man politiet til å ta seg av.

Her er det avisen som har gitt seg selv rett til å agere politi, ved å samarbeide med noe man kaller Researchgruppen. Det er lett å tenke seg at dette er noe a la danske Redox; et venstreradikalt kollektiv som mente de hadde rett til å hacke andres eposter, og bruke dem politisk. Avisen Politiken var med på leken: Lister over medlemmer av Danskernes Parti ble offentliggjort. En bankansatt mistet jobben.

Når pressen legitimerer slike vigilantemetoder stimulerer det andre til å bryte reglene. En ansatt i det offentlige lekket personnumrene til folk man ville kompromittere. Slik kom man lettere folk inn på livet.

Dette er vigilantemetoder. Ønsker man at slik praksis skal spre seg? Hva hvis høyresiden skulle gjøre det samme? Eller er det OK fordi venstresiden er moralsk overlegne?

Mange på venstresiden vil på ramme alvor mene ja.

Selvtekt = korrumpering

Men da er man ikke lenger et liberalt samfunn. Hvorfor ikke? Fordi det ikke kan tillegge en person eller gruppe å avgjøre om den kan bryte lover og regler eller ikke. Det er en invitasjon til et korrupt samfunn, og når man ser hva sosialismen har blitt i de land der den har vært forsøkt omsatt, er det ekstra stor grunn til skepsis.

Sprekker trollet?

Britta Svensson i Expressen undrer seg. «Disse menneskene» har satt seg på nettdebatten i Sverige. Det er en liten gruppe med uforholdsmessig stor innflytelse. Hun vil dra trollet ut i sola så det sprekker.

Och ni som hatar och föraktar människor från andra länder, ni som helt enkelt är trista, tjatiga rasister har de senaste åren ockuperat kommentarsfält och massor av nätsidor med era åsikter.

Jag har följt näthatet på nära håll ända sen tidningarna började med läsarkommentarer, och jag till min förvåning upptäckte att det ingick i jobbet att få 500 mer eller mindre kränkande inlägg publicerade i samband med en krönika. Redan från början tyckte jag att det var rimligt att när jag stod med namn och bild för mina åsikter, skulle även de som kommenterade göra det.

Men nej, ni fegisar vällde ur er skit, gömda bakom fåniga påhittade namn. Ynkligt.

De 14 procent av skribenterna som också är aktiva på Avpixlat och andra hatsajter står för 50 procent av inläggen på SVT Debatt, enligt Researchgruppens undersökning. Det är viktigt för den mentala hälsan i det här landet att sådana här samband blir utredda. Det är inte «folket» som gör sina röster hörda på många nätsajter, utan en liten, extremt aktiv grupp med extrema åsikter.

Det är dags att vi får veta mer om hur den här gruppen ser ut. En grupp som kanske påverkat samhällsklimatet och den politiska debatten på gräsrotsnivå mer än några andra de senaste åren.

Samfunnsoppdrag altså. Avsløring. Eksponering, fordi «den här gruppen» gjør så stor skade.

Men det er noe som mangler i Svenssons fremstilling. Er det så lett å ytre seg i Sverige som hun sier?

…ni som samtidigt påstår att det ni vill framföra «får man inte säga i det här landet».

Ni vet mycket väl att man får det. Att Sverige är en demokrati där man får säga väldigt mycket innan lagen säger stopp. Ni kan babbla på om «blattar», «zigenare», «berikare», «patrask» och annat om era medmänniskor hur mycket som helst utan att polisen kommer.

Kanskje ikke polisen, men Expressen?

Gunnar Sandelin og Karl-Olov Arnstbergs bok om innvandringen til Sverige fant ingen forlegger. Ingen avis ville heller anmelde den. Da de ville rykke inn en annonse i Dagens Nyheter ble det mange viderverdigheter. Da annonsen omsider ble redigert til avisen tilfredsstillelse, ble det anskrik fordi den var rasistisk.

Nærmest alt kan forvandles til rasisme i dagens Sverige. Selv fakta.

Men samme utvikling ser vi i Norge. NRK Radios program Verdibørsen stilte spørsmålet om fakta kunne være rasistisk. Antirasistisk senters Rune Berglund-Steen svarte ja.

Retning

Hvilken retning beveger de nordiske land seg i? Sverige har lenge gått i illiberal retning. Expressens avsløringer føyer seg inn i rekken.

Sverigedemokrater har lenge blitt utsatt for vold og trusler. Hvilken troverdighet har da en avis som henger ut folk for å true og hetse, hvis de ikke også forsvarer sverigedemokraters rett til å arbeide med og for et lolig politisk parti.

Eller skal vi ha to typer justis?

Det er slike alvorlige spørsmål Expressens metoder utløser.

I Norge fremstår Henrik Arnstad som «tokig» som ser fascister bak hvert barnetog. I Sverige får han helsider i Dagens Nyheter og Kristin Clemets tilsvar kommer ikke på trykk.

Men det er samme oppgjør Simen Sætre, Snorre Valen og Cathrine Sandnes vil ha når de mener vi ikke har tatt debatten om ideologi og «miljø» på alvor etter 22/7.

Det er samme type oppgjør Valen vil ha når han kaller forsiden på Documents jubileumsnummer for antisemittisk. For under Valens argumentasjon ligger et premiss om at det kommer an på hvem som sier noe. Hvis han hadde sett samme tegning av Ed McLachlan utenpå Spectator ville han ikke leet på øyelokket. Når han ser det på document.no henter han opp Der Stürmer.

Danmark er også der, men proaktivt, de har kommet et skritt lenger.

Da Yahya Hassans diktsamling slo an, også blant Politiken-segmentet, bemerket flere en inkonsistens: hadde disse utsagnene kommet fra Lars Hedegaard hadde han blitt slept for retten – igjen.

Men ikke når de sies av en palestinsk innvandrer.

Noen mente det er slik det bør være. Ytringer må sees i kontekst. Men hovedstrømmen i Danmark gikk motsatt vei: det som sies av den ene må også kunne sies av den andre. Det kan ikke være avsender som bestemmer lovligheten av et utsagn.

Det er en liberal holdning. Derfor er det fortsatt håp for Danmark,. men ikke for Sverige. I Norge pågår kampen.

 

Les også

-
-
-
-