Ole Jørgen Anfindsen har skrevet en tykk bok, Selvmordsparadigmet. Jeg har ikke oversikt over alle anmeldelser. Men av Thomas Hylland Eriksens frådende utfall på pressekonferansen og Aage Borchgrevinks ikke-anmeldelse i Aftenposten, kan man trekke visse slutninger: Den er ikke velkommen.

Hylland Eriksen forsvarer det akademiske revir. Innbitt. Og velger en idealistisk/inkriminerende innfallsvinkel. (Akkurat den kombinasjonen er symptomatisk): Anfindsen legger noen premisser som nødvendigvis må få konsekvenser, verdimessige sådanne. Dette er tankegods vi kjenner igjen fra 30-årene.

Stort mer effektivt kan ikke ballen bli lagt død. Men er det sant?

Borchgrevink representerer den bredere offentlige samtalen. Han legger boken fra seg før han har begynt. Borchgrevink konstaterer at det finnes ulike nisjer; Fox News, Huffington Post og, lo and behold, «document-stammen». Anfindsen er visst et skudd på denne stammen. Det holder for Borchgrevink, som konstaterer at undergrunnslitteraturen er på 600 sider. Anfindsen fikk en diagnose.

Det er interessant at den samme Borchgrevink er spesialist på dissidenter i Sovjet-imperiet og dets postkommunistiske varianter. Han ser ingen grunn til å stille spørsmålet om Anfindsens analyse har noe for seg. Han forkaster boken uten å prøve den. Det er ikke bare arrogant. Jeg vil si det er uhøflig, også overfor leserne. Man bør ikke anmelde bøker man ikke vil forstå.

Men Borchgrevink hadde sikkert forståelse fra redaksjonen for sin nedlatende holdning.

Anfindsen

Ole Jørgen Anfindsen er en underlig skrue. Han er realist. Han har også kristen bakgrunn. Det er nok i denne bakgrunnen vi finner forklaringen på hans stedighet, faglig og moralsk.

Anfindsen har i en årrekke deltatt i avisdebatter om «rase». Motstanden har vært massiv. Det er ikke noe ord som er mer ladet i det flerkulturelle landskapet. Selv i dag får det folk til å rygge tilbake.

Men noe har skjedd i de mellomværende år. Konsekvensene av det flerkulturelle eksperimentet begynner å bli tydeligere. Problemene er massive. De ville vært massive uansett: Import av fjernkulturelle i et slikt omfang Europa har sett de senere år, ser man ellers bare ved invasjoner.

Men det som gjør situasjonen alvorlig, er at myndigheter og eliter oppfører seg som om de er på lystgass. De smiler og ler, selv om smilene blir stadig stivere. For hver mini-krise er oppskriften den samme: Det er gjort for lite for de nye, eller dialogen er for dårlig. Det er alltid miljøets feil.

Det er denne «dobling» – et gigantisk sosialt eksperiment og bruk av et kart som overhodet ikke stemmer med terrenget – som gjør at situasjonen eskalerer i rekordfart.

Folk undres over at situasjonen tilspisses så raskt. Det skyldes nettopp at myndigheter og elite står med nesen i sky og nekter å se ned. Det er nesten så man skulle tro de fulgte den gamle trotskistiske taktikken om krisemaksimering. For det går i ekspressfart mot havari.

Hvordan er/var det mulig? Det er det Anfindsens bok forsøker å besvare. Delvis. Han spenner over mye mer, det er både bokens styrke og svakhet.

Etterkrigsparadigmet

Etter annen verdenskrig utviklet det seg et eget paradigme. Det skyldtes forbrytelsene verden hadde erfart. FN ble grunnlagt på et Aldri mer! Verdier sto i høysetet. Til å bakke opp disse verdiene hadde man noen idealer, og disse idealene postulerte noen sannheter om mennesket. De ble negasjoner av alt det nazistene hadde stått for. Rasisme ble ikke bare moralsk forkastelig. Det motsatte – antirasisme – ble også et vitenskapelig begrep. Man begikk den moralistiske feilslutning og gå fra et bør til et er.

Alle vi som er levd opp med et Anfindsen kaller Etterkrigsparadigmet, husker Hakkebakkeskogen og Kardemomme by. «Mye er forskjellig, men inni er vi like». Thorbjørn Egner symboliserte sosialdemokratiets idyll: lite, lokalt, høy tillitsfaktor, trygt.

Så ble Norge virkelig forskjellig. Da økte sangen i styrke. Nå skulle alle synge med, og de som sa noe annet, ble ignorert eller utstøtt.

Man fikk en følelse av et regime som løftet seg selv etter hårene.

Mistilliten seg inn. Den fikk næring fra to faktorer som påvirket hverandre: personlige observasjoner og suspensjonen av den kritiske tanke. Folk er ikke dumme. Men myndighetene og eliten later som om de er det.

Det flerkulturelle samfunnet introduserer dermed noen helt nye elementer i samspillet mellom folk og styrende: en gjensidig mistenksomhet.

Jeg mener dette er noe helt nytt i Norge i nyere tid. Ap-statens overvåking av venstreorienterte er en helt annen skål.

Dette – og den enda tåpligere sammenligningen mellom jøder i 30-årene og dagens muslimer – vitner om ønsketenkning, desperasjon og et ønske om å utnytte offermentalitet som politisk våpen.

Det finnes opplagt en fristelse for venstresiden til å identifisere sin egen historie med dagens hysteriske krenkelses- og offer/martyr-ideologi hos muslimene.

Igjen ser vi hvordan konflikt entrer det offentlige og sivile rom, og det med et alvor som er ukjent.

Berge Furre og andre historikere av det moderne Norge kunne stolt berette at det kun hadde gått med ett menneskeliv selv under de hardeste klassekonfliktene, og det var Menstad-slaget.

Nå befinner vi oss plutselig i en situasjon der trusler er dagligdags: Tvang og vold benyttes i familierelasjoner, det er trusler mot ytringsfriheten, enten det er enkeltmennesker, aviser eller hele samfunnet.

Hverken mediene, eliten eller myndighetene er i stand til å ta disse truslene inn over seg. De nekter å kaste ut det flerkulturalistiske kartet og erstatte det med et kritisk-empirisk.

Her kunne Anfindsen spunnet videre på interessante problemstillinger. Ett av muslimers største problemer er kognitiv dissonans, dvs. at man ikke ser sammenhenger som i et demokrati er opplagte, f.eks. respekten for andres meninger, mens de insisterer på ukrenkeligheten av sine egne trosoppfatninger.

Men spørsmålet er om ikke noe av elitens absurde oppførsel begynner å minne om kognitiv dissonans. For den er ikke rasjonell. Den er schizofren.

På den ene siden styres samfunnet etter rasjonelle prinsipper, men på et stort og viktig område – importen og integrering av et stort antall nye mennesker – er disse kriteriene suspendert. Der er det ideologi og dogmer som gjelder. Vi vet av historien at dogmer sjelden er levedyktige hvis de ikke bakkes opp av tvang. Den tvangen ser vi mer og mer av, og den rettes i første rekke mot den innfødte befolkningen.

Man kan si at man gjør alle de feil det er mulig å gjøre. De innfødte skal integreres i noe nytt og stort, og de nye får stort sett være i fred. Borgerskap defineres som statsborgerskap. Det er nesten så det kaller på smilebåndet.

Hvor har 1000 års historie og kunnskap tatt veien?

Enda viktigere: Hvor har identiteten tatt veien? Er det trolig at mennesker ved en viljeserklæring kan bestemme seg for å endre identitet?

Det er her Anfindsen setter inn sitt støt.

Nyere forskning viser at ordet rase har fått en ny betydning. I USA har ordet «race» hele tiden vært i bruk. I Europa hadde det først en moralsk tyngde, og deretter gikk det umerkelig over til å bli en politisk.

Dette er en utvikling jeg personlig har gjennomlevd. Antirasismen slik vi nå kjenner den er gjennompolitisert. Den gikk fra å være moral til å bli ideologi. Den dagen antirasister kunne være Israel-hatere, var noe gått galt.

Det er der vi er nå, og mange vil være enige. Likeledes at USA-kritikken totalt har mistet proporsjonene og er blitt antipati.

Men berettiger misbruket av ordet rasisme at man kan snakke om en korrekt bruk av ordet rase?

Det er her Anfindsen leverer sitt store arbeid. Rase er ikke lenger et begrep som er utestengt i fagmiljøene. Men det betyr noe annet enn før. Selvsagt. Ellers ville det aldri vunnet anvendelse eller kredibilitet. Det er fremfor alt DNA-forskningen som forteller om utviklingen. Menneskets evolusjon har gjort oss forskjellige, også som grupper.

Noe av det mest spennende er Harpendings forklaring av laktosetoleranse. Hvordan noen grupper tålte melk etter diestadiet, andre ikke. De som tålte ble mer overlevelsesdyktige. Seleksjonen har virket, også på mennesket.

Tidligere mente man at seleksjonen ikke fungerte over så korte tidsspenn som 50.000 år, derfor var det kun ubetydelige forskjeller på menneskene. Nå har man påvist at det skjer mutasjoner over kortere tidsrom. Menneskets utvikling må skrives om.

Dette er selvsagt politisk sensitivt. Derfor foregår mye av diskusjonen innen fagmiljøene på en forblommet måte. Man trekker ikke konklusjoner og gjør dem eksplisitte. Når noen gjør det, kan de oppleve at kolleger tar avstand fra dem.

Både forskningen og debatten er områder Anfindsen med fordel kunne viet mer plass, for det er dette som er fremtiden.

Det 21. århundre er utropt til biologiens århundre. Enhver som leser om disse forskningsresultatene forstår umiddelbart hvilken sprengkraft de har.

So far so good. De fleste vil umiddelbart forstå relevansen og betydningen av denne forskningen, og at dagens politisk korrekte ideologi er på kollisjonskurs med den. Det har sjeldent gått bra for ideologien.

Forskningen berører også IQ, og her er det mer problematisk. Anfindsen konstaterer for lett at det er påvist forskjeller i IQ mellom rasene. Her mener jeg han burde gått mer forsiktig frem. Her gir han motstanderne for lett spill. Han hadde stått seg på ikke å strekke skinnfellen lenger enn forskningen gir dekning for. For det er vel ikke slik at det er konsensus om at afrikanere står lavest og asiatene i nordøst høyest? Her må det mer forklaring og utprøving til, ellers risikerer man å støte folk fra seg og tiltrekke seg dem man burde holde på avstand.

Det er ikke tegn til «rasisme» i gammel betydning i boken. Men understrekningen av IQ kunne med fordel vært tonet ned.

Boken har en dyster tittel. Mange rygger tilbake for slike scenarier. Faktisk også jo mer sannsynlige de blir. Hos en del av eliten har man trukket opp stigen. Ingenting synes å bite på dem. Men også blant vanlige mennesker er det en tendens til å stikke hodet i sanden og holde seg fast til hverdagen og de nære ting.

Ja, hvordan skulle de makte å overskue og hanskes med så enorme forandringer som boken beskriver? Spesielt når pilen peker mot undergangen.

Her kunne Anfindsen vært mer optimistisk. Faktisk virket innsikten i evolusjonsbiologien positivt på undertegnede. Seleksjonene viser at det er mennesker som er overlevelsesdyktige som har vunnet: Det er de gode egenskapene, ellers ville ikke vi sittet her idag.

Man må tro at menneskene, når de får kjennskap til utviklingshistorien, vet å treffe de valg som gir et bærekraftig samfunn.

Det er faktisk slik, som Anfindsen påpeker, at et samfunn for å overleve må overholde visse lover. F.eks. er ekteskap mellom fetter og kusine ikke bærekraftig i lengden. Likevel tør ikke myndighetene forby det.

Det politisk korrekte representerer derfor en dødelig trussel. Men når man ser menneskets utvikling i et lengre perspektiv, blir jeg optimist. Mennesket velger ikke undergangen. Det velger livet. Men for å kunne treffe det riktige valg, må man ha valgmuligheter. Det hjelper Anfindsen oss til å ha, og for det er vi ham stor takk skyldig.

Ole Jørgen Anfindsen

Selvmordsparadigmet
Hvordan politisk korrekthet ødelegger samfunnet.
656 sider
Koloritt forlag, 2010

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar 🙂

Ole Jørgen Anfindsen har skrevet en tykk bok, Selvmordsparadigmet. Jeg har ikke oversikt over alle anmeldelser. Men av Thomas Hylland Eriksens frådende utfall på pressekonferansen og Aage Borchgrevinks ikke-anmeldelse i Aftenposten, kan man trekke visse slutninger: Den er ikke velkommen.

Hylland Eriksen forsvarer det akademiske revir. Innbitt. Og velger en idealistisk/inkriminerende innfallsvinkel. (Akkurat den kombinasjonen er symptomatisk): Anfindsen legger noen premisser som nødvendigvis må få konsekvenser, verdimessige sådanne. Dette er tankegods vi kjenner igjen fra 30-årene.

Stort mer effektivt kan ikke ballen bli lagt død. Men er det sant?

Borchgrevink representerer den bredere offentlige samtalen. Han legger boken fra seg før han har begynt. Borchgrevink konstaterer at det finnes ulike nisjer; Fox News, Huffington Post og, lo and behold, «document-stammen». Anfindsen er visst et skudd på denne stammen. Det holder for Borchgrevink, som konstaterer at undergrunnslitteraturen er på 600 sider. Anfindsen fikk en diagnose.

Det er interessant at den samme Borchgrevink er spesialist på dissidenter i Sovjet-imperiet og dets postkommunistiske varianter. Han ser ingen grunn til å stille spørsmålet om Anfindsens analyse har noe for seg. Han forkaster boken uten å prøve den. Det er ikke bare arrogant. Jeg vil si det er uhøflig, også overfor leserne. Man bør ikke anmelde bøker man ikke vil forstå.

Men Borchgrevink hadde sikkert forståelse fra redaksjonen for sin nedlatende holdning.

Anfindsen

Ole Jørgen Anfindsen er en underlig skrue. Han er realist. Han har også kristen bakgrunn. Det er nok i denne bakgrunnen vi finner forklaringen på hans stedighet, faglig og moralsk.

Anfindsen har i en årrekke deltatt i avisdebatter om «rase». Motstanden har vært massiv. Det er ikke noe ord som er mer ladet i det flerkulturelle landskapet. Selv i dag får det folk til å rygge tilbake.

Men noe har skjedd i de mellomværende år. Konsekvensene av det flerkulturelle eksperimentet begynner å bli tydeligere. Problemene er massive. De ville vært massive uansett: Import av fjernkulturelle i et slikt omfang Europa har sett de senere år, ser man ellers bare ved invasjoner.

Men det som gjør situasjonen alvorlig, er at myndigheter og eliter oppfører seg som om de er på lystgass. De smiler og ler, selv om smilene blir stadig stivere. For hver mini-krise er oppskriften den samme: Det er gjort for lite for de nye, eller dialogen er for dårlig. Det er alltid miljøets feil.

Det er denne «dobling» – et gigantisk sosialt eksperiment og bruk av et kart som overhodet ikke stemmer med terrenget – som gjør at situasjonen eskalerer i rekordfart.

Folk undres over at situasjonen tilspisses så raskt. Det skyldes nettopp at myndigheter og elite står med nesen i sky og nekter å se ned. Det er nesten så man skulle tro de fulgte den gamle trotskistiske taktikken om krisemaksimering. For det går i ekspressfart mot havari.

Hvordan er/var det mulig? Det er det Anfindsens bok forsøker å besvare. Delvis. Han spenner over mye mer, det er både bokens styrke og svakhet.

Etterkrigsparadigmet

Etter annen verdenskrig utviklet det seg et eget paradigme. Det skyldtes forbrytelsene verden hadde erfart. FN ble grunnlagt på et Aldri mer! Verdier sto i høysetet. Til å bakke opp disse verdiene hadde man noen idealer, og disse idealene postulerte noen sannheter om mennesket. De ble negasjoner av alt det nazistene hadde stått for. Rasisme ble ikke bare moralsk forkastelig. Det motsatte – antirasisme – ble også et vitenskapelig begrep. Man begikk den moralistiske feilslutning og gå fra et bør til et er.

Alle vi som er levd opp med et Anfindsen kaller Etterkrigsparadigmet, husker Hakkebakkeskogen og Kardemomme by. «Mye er forskjellig, men inni er vi like». Thorbjørn Egner symboliserte sosialdemokratiets idyll: lite, lokalt, høy tillitsfaktor, trygt.

Så ble Norge virkelig forskjellig. Da økte sangen i styrke. Nå skulle alle synge med, og de som sa noe annet, ble ignorert eller utstøtt.

Man fikk en følelse av et regime som løftet seg selv etter hårene.

Mistilliten seg inn. Den fikk næring fra to faktorer som påvirket hverandre: personlige observasjoner og suspensjonen av den kritiske tanke. Folk er ikke dumme. Men myndighetene og eliten later som om de er det.

Det flerkulturelle samfunnet introduserer dermed noen helt nye elementer i samspillet mellom folk og styrende: en gjensidig mistenksomhet.

Jeg mener dette er noe helt nytt i Norge i nyere tid. Ap-statens overvåking av venstreorienterte er en helt annen skål.

Dette – og den enda tåpligere sammenligningen mellom jøder i 30-årene og dagens muslimer – vitner om ønsketenkning, desperasjon og et ønske om å utnytte offermentalitet som politisk våpen.

Det finnes opplagt en fristelse for venstresiden til å identifisere sin egen historie med dagens hysteriske krenkelses- og offer/martyr-ideologi hos muslimene.

Igjen ser vi hvordan konflikt entrer det offentlige og sivile rom, og det med et alvor som er ukjent.

Berge Furre og andre historikere av det moderne Norge kunne stolt berette at det kun hadde gått med ett menneskeliv selv under de hardeste klassekonfliktene, og det var Menstad-slaget.

Nå befinner vi oss plutselig i en situasjon der trusler er dagligdags: Tvang og vold benyttes i familierelasjoner, det er trusler mot ytringsfriheten, enten det er enkeltmennesker, aviser eller hele samfunnet.

Hverken mediene, eliten eller myndighetene er i stand til å ta disse truslene inn over seg. De nekter å kaste ut det flerkulturalistiske kartet og erstatte det med et kritisk-empirisk.

Her kunne Anfindsen spunnet videre på interessante problemstillinger. Ett av muslimers største problemer er kognitiv dissonans, dvs. at man ikke ser sammenhenger som i et demokrati er opplagte, f.eks. respekten for andres meninger, mens de insisterer på ukrenkeligheten av sine egne trosoppfatninger.

Men spørsmålet er om ikke noe av elitens absurde oppførsel begynner å minne om kognitiv dissonans. For den er ikke rasjonell. Den er schizofren.

På den ene siden styres samfunnet etter rasjonelle prinsipper, men på et stort og viktig område – importen og integrering av et stort antall nye mennesker – er disse kriteriene suspendert. Der er det ideologi og dogmer som gjelder. Vi vet av historien at dogmer sjelden er levedyktige hvis de ikke bakkes opp av tvang. Den tvangen ser vi mer og mer av, og den rettes i første rekke mot den innfødte befolkningen.

Man kan si at man gjør alle de feil det er mulig å gjøre. De innfødte skal integreres i noe nytt og stort, og de nye får stort sett være i fred. Borgerskap defineres som statsborgerskap. Det er nesten så det kaller på smilebåndet.

Hvor har 1000 års historie og kunnskap tatt veien?

Enda viktigere: Hvor har identiteten tatt veien? Er det trolig at mennesker ved en viljeserklæring kan bestemme seg for å endre identitet?

Det er her Anfindsen setter inn sitt støt.

Nyere forskning viser at ordet rase har fått en ny betydning. I USA har ordet «race» hele tiden vært i bruk. I Europa hadde det først en moralsk tyngde, og deretter gikk det umerkelig over til å bli en politisk.

Dette er en utvikling jeg personlig har gjennomlevd. Antirasismen slik vi nå kjenner den er gjennompolitisert. Den gikk fra å være moral til å bli ideologi. Den dagen antirasister kunne være Israel-hatere, var noe gått galt.

Det er der vi er nå, og mange vil være enige. Likeledes at USA-kritikken totalt har mistet proporsjonene og er blitt antipati.

Men berettiger misbruket av ordet rasisme at man kan snakke om en korrekt bruk av ordet rase?

Det er her Anfindsen leverer sitt store arbeid. Rase er ikke lenger et begrep som er utestengt i fagmiljøene. Men det betyr noe annet enn før. Selvsagt. Ellers ville det aldri vunnet anvendelse eller kredibilitet. Det er fremfor alt DNA-forskningen som forteller om utviklingen. Menneskets evolusjon har gjort oss forskjellige, også som grupper.

Noe av det mest spennende er Harpendings forklaring av laktosetoleranse. Hvordan noen grupper tålte melk etter diestadiet, andre ikke. De som tålte ble mer overlevelsesdyktige. Seleksjonen har virket, også på mennesket.

Tidligere mente man at seleksjonen ikke fungerte over så korte tidsspenn som 50.000 år, derfor var det kun ubetydelige forskjeller på menneskene. Nå har man påvist at det skjer mutasjoner over kortere tidsrom. Menneskets utvikling må skrives om.

Dette er selvsagt politisk sensitivt. Derfor foregår mye av diskusjonen innen fagmiljøene på en forblommet måte. Man trekker ikke konklusjoner og gjør dem eksplisitte. Når noen gjør det, kan de oppleve at kolleger tar avstand fra dem.

Både forskningen og debatten er områder Anfindsen med fordel kunne viet mer plass, for det er dette som er fremtiden.

Det 21. århundre er utropt til biologiens århundre. Enhver som leser om disse forskningsresultatene forstår umiddelbart hvilken sprengkraft de har.

So far so good. De fleste vil umiddelbart forstå relevansen og betydningen av denne forskningen, og at dagens politisk korrekte ideologi er på kollisjonskurs med den. Det har sjeldent gått bra for ideologien.

Forskningen berører også IQ, og her er det mer problematisk. Anfindsen konstaterer for lett at det er påvist forskjeller i IQ mellom rasene. Her mener jeg han burde gått mer forsiktig frem. Her gir han motstanderne for lett spill. Han hadde stått seg på ikke å strekke skinnfellen lenger enn forskningen gir dekning for. For det er vel ikke slik at det er konsensus om at afrikanere står lavest og asiatene i nordøst høyest? Her må det mer forklaring og utprøving til, ellers risikerer man å støte folk fra seg og tiltrekke seg dem man burde holde på avstand.

Det er ikke tegn til «rasisme» i gammel betydning i boken. Men understrekningen av IQ kunne med fordel vært tonet ned.

Boken har en dyster tittel. Mange rygger tilbake for slike scenarier. Faktisk også jo mer sannsynlige de blir. Hos en del av eliten har man trukket opp stigen. Ingenting synes å bite på dem. Men også blant vanlige mennesker er det en tendens til å stikke hodet i sanden og holde seg fast til hverdagen og de nære ting.

Ja, hvordan skulle de makte å overskue og hanskes med så enorme forandringer som boken beskriver? Spesielt når pilen peker mot undergangen.

Her kunne Anfindsen vært mer optimistisk. Faktisk virket innsikten i evolusjonsbiologien positivt på undertegnede. Seleksjonene viser at det er mennesker som er overlevelsesdyktige som har vunnet: Det er de gode egenskapene, ellers ville ikke vi sittet her idag.

Man må tro at menneskene, når de får kjennskap til utviklingshistorien, vet å treffe de valg som gir et bærekraftig samfunn.

Det er faktisk slik, som Anfindsen påpeker, at et samfunn for å overleve må overholde visse lover. F.eks. er ekteskap mellom fetter og kusine ikke bærekraftig i lengden. Likevel tør ikke myndighetene forby det.

Det politisk korrekte representerer derfor en dødelig trussel. Men når man ser menneskets utvikling i et lengre perspektiv, blir jeg optimist. Mennesket velger ikke undergangen. Det velger livet. Men for å kunne treffe det riktige valg, må man ha valgmuligheter. Det hjelper Anfindsen oss til å ha, og for det er vi ham stor takk skyldig.

Ole Jørgen Anfindsen

Selvmordsparadigmet
Hvordan politisk korrekthet ødelegger samfunnet.
656 sider
Koloritt forlag, 2010

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar 🙂