Nytt

Ole Jørgen Anfindsen står frem i Vårt Land og forteller om at han mistet jobben i Det norske Veritas etter at han hadde vitnet i 22.7.-rettssaken. Anfindsen tror det var en sammenheng.

Anfindsen kommer fredag med en lang artikkel i Samtiden om rettssaken og hans rolle i den. Vårt Land har valgt å komme den i forkjøpet med storyen om at han mistet jobben, men klarer ikke sette den i rette sammenheng.

De kjører Anfindsen på forsiden, med bilde fra rettssaken og tittelen: Mener innvandringskritikk kostet ham jobben.

Men det var jo ikke «innvandringskritikk» som kostet ham jobben. Det var at Anfindsen stadig stakk hodet frem og markerte seg, på sin særegne måte. Han nekter å tie eller la seg kue, og reiser seg selv etter hard medfart. Denne insisteringen på å bli hørt har vært et særkjenne ved Anfindsen og noe han kunne honoreres for.

Han skrev en svær bok, Selvmordsparadigmet, som er et slags motskrift, omstendelig og av varierende kvalitet. Men utvilsomt med kvaliteter. Hvis flerkultur, ytringsfrihet, migrasjon og sammenhengskraft ellers behandles, skjer det innenfor trygge rammer. Anfindsen går utenfor. Det burde han krediteres for. I stedet mister han jobben.

Da boken skulle presenteres, hadde Anfindsen invitert to opponenter: Basim Ghozlan og Thomas Hylland Eriksen. Det sier noe om Anfindsens tiltro, eller man kan også si godtroenhet. Ghozlan er en av brødrene og snakker som dem. Hylland Eriksen drev ikke kritikk. Han sjikanerte verten. Han åpnet med å si at Anfindsen ikke hadde skrevet en bok, det var 600 sider på linje med leserinnlegg til avisen.

De fleste ville krøpet under bordet etter en slik drepende salve. Men det holdt ikke for Hylland Eriksen, som fortsatte: Før trodde jeg Coltrane var kjent på grunn av sitt horn, nå forstår jeg at det er på grunn av hans penis.

Når Hylland Eriksen snakker, oppstår det merkelige fenomen at det som utgir seg for militant antirasisme, har et ekko av støveltramp.

Men Anfindsen fortsatte ufortrødent. Liksom han stilte hos Ole Torp, hvor han falt i journalistisk bakhold og nærmest ble fysisk kastet ut av studio, med beskjed om at det ville bli lenge til han ville få komme igjen.

Denne insisteringen på å delta var det som gjorde at Anfindsen ville stille som vitne i rettssaken, selv når alle andre trakk seg og oppfordret ham til å gjøre det samme. Hans krav var at det var som sakkyndig vitne, slik at han kunne bli overført på tv live.

Anfindsen ville gjerne benytte sin tid i rampelyset. Han leverte en god kritikk av SSBs fremskrivninger for befolkningsveksten og viste hvordan de har tatt feil, så mye feil at det må være diktert av politiske hensyn. Det er nok å se mangelen på debatt om Oslos demografi og skrikende mangel på infrastruktur, så ser man samme politiske binding.

Men så gikk Anfindsen over til å skulle demonstrere anti-hvit fordomsfullhet, og her falt dommer Arntzen og flere av hennes kolleger av. De forsto ikke hva Anfindsen forsøkte å fortelle dem. For dem ble det som en fremmed fra en annen planet.

Riktig ille ble det da Anfindsen skulle opplyse retten om at psykiater Husby hadde hatt en kontakt med en sveitisk kollega hvor han hadde antydet av psykiatervurderingen av Anders Behring Breivik var et bestillingsverk.

Når Anfindsen i dag sier at han angret på enkelte ting han sa under og etter rettssaken, er det trolig dette utspillet han tenker mest på. Det var rett og slett dumt. Statsadvokat Svein Holden ristet oppgitt på hodet.

Men selv ikke dette knekket Anfindsen. Han sier han hadde en tung periode etterpå. Forståelig nok, for forsvareren som innkalte ham, Geir Lippestad, hev Anfindsen under bussen i sin prosedyre. Han ble gruppet sammen med Tore Tvedt, Arne Tumyhr og Ronny Alte, denne subkulturen som skal ha frembrakt giftplanten Breivik hørtes ut som en zoologisk hage.

Lippestad hadde ingen skrupler. Igjen hadde Anfindsen stolt på mennesker, og stolt på offentligheten og dens administratorer.

Det norske Veritas tok konsekvensen. De kunne åpenbart ikke ha en medarbeider som ble klasset i en egen subversiv kategori. Når stipendiat Anine Kierulf sier til Vårt Land at Anfindsen ville hatt en god sak i rettsapparatet, ser hun bort fra realitetene i norsk samfunns- og arbeidsliv. Arbeidslivet tar selvsagt innover seg signalene i offentligheten om at visse personer skal utdefineres eller har utdefinert seg selv.

Det hele ordnes i stillhet, med avtaler hvor det gis kompensasjon mot taushetsplikt.

Slik fungerer utsjaltingen av brysomme personer.

Når Vårt Lands Lise Marit Kalstad velger å presentere Anfindsen slik:

Anfindsen er opptatt av raseteorier og har blant annet hevdet at ulike raser har ulik intelligens.

… kan man ikke beskylde henne for å være spesielt kristelig. Anfindsen har sagt og skrevet mye rart. Han tar i temaer andre lar ligge. Men det at han er klønete og ser ut til å mangle en viss fingerspitzgefühl for omgivelsene, betyr ikke at han tar feil i alt eller at han er moralsk forkastelig. (Legge merke til distinksjonen, og legg merke til at Kalstad setter likhetstegn mellom de to, hvilket er den politiske korrekthets kjennemerke.) Har han gjort noe på plussiden som overskygger feilene? Hvordan er det man møter sine medmennesker? Er det ikke ved å ta dem i beste mening og la tvilen komme dem til gode, den tvilen man selv trenger fra andre?

I stedet anlegges en moralsk standard som er inappellabel, og Det norske Veritas følger opp og eksekverer dommen som allerede er avsagt. Ble den ikke avsagt i den viktigste rettssaken etter krigen?

Slik blandes politikk, jus og moral, og samfunnsstemmer som kunne vært møtt på sine egne premisser, blir støtt ut.

Før journalistene forstår sin egen rolle i denne prosessen, vil den fortsette å løpe.

 

http://www.vl.no/samfunn/omstridt-blogger-mistet-jobben/

Les også

-
-
-
-
-
-