22/7

Vi hører hele tiden om rettigheter. Særlig menneskerettigheter. De er vår tids hellige ku. Men problematiseres i liten grad.

En opplagt problemstilling er forholdet mellom formelle rettigheter,  rettigheter på papiret, og hvordan de håndteres i virkeligheten.

Dette er velkjent fra Midtøsten, hvor man ikke skal høre på hva folk sier, men hva de gjør. Følg hendene, ikke munnen.

USA ble voldsomt kritisert for The Patriot Act etter 9/11. Men USAs politikk har vært forholdsvis åpen. Selv overgrepene lekket ut og kostet USA i anseelse og goodwill.

Det er en målestokk på et liberalt samfunn at det er konsistent, at det er et visst samsvar mellom ideal og virkelighet: at det ikke er for mye under bordet.

Norge og EU mener å representere et høyere sivilisatorisk nivå enn USA. Men Europa har utviklet en praksis hvor det er stor avstand mellom idealer og virkelighet, og hvor idealer avføder helt andre resultateter enn tilsiktet. Hvis makthaverne reagerer på de som påpeker selvmotsigelsene med å stemple og forfølge dem, har samfunnet et problem. Da er den demokratiske prosess blokkert.

Mye av problemene EU står oppe i handler om en slik blokkering. Vi befinner oss i en politisk krise, som i følge sakens natur ikke tematiseres. Derfor blir krisen stadig dypere.

Det er i et slikt perspektiv man må se historien om Ole Jørgen Anfindsen og Anders Ulstein, som begge mistet gode stillinger etter 22/7.  I henholdsvis Veritas og Actis, rusfeltets samarbeidsorganisasjon.

Konsensus’ skyggeside

Den norske modellen forutsetter konsensus. Samarbeid fremheves som en dyd, men konsensus har også en skyggeside når den vipper over i konformitet.

Medisinen mot konformitet er motforestillinger.

Et samfunn uten motforestillinger vil etterhvert utvikle seg i skjev retning.

Slik sett vil den politiske nidkjærhet som jakter på illojale medarbeidere med illojale meninger svekke beredskapen. En opplagt problemstilling som bare ligger og venter på å bli formulert.

Derfor handler saken om Anfindsen og Ulstein ikke bare om borgerens frihet og personlige integritet. Den handler ikke bare om deres ytringsfrihet eller ytringsfrihet generelt. Den handler om konformitet/konsensus vs. den årvåkne borger.

Liksom det moralske univers fungerer dårlig uten samvittighet fungerer det sivile samfunn dårlig uten våkne borgere. Beredskapen sitter inne i hodene på folk.

Men Norge post 22/7 har beveget seg i stikk motsatt retning. Millioner bevilges til seminarer og forskningsprosjekt som skal jakte på illojale meninger/borgere. Slik går det når konsensus og konformitet blir opplest og vedtatt program.

Reaksjon

Etter 22/7 slo konsensus og konformitet til med full styrke.

Utgangspunktet var at katastrofen skapte reell frykt. Men medier, akademikere og politikere ga denne frykten en politisk retning.  Frykten ble utnyttet politisk og alle som våget å opponere mot definsjonene risikerte selv å være «en av dem». Dermed gled  konsensus over i konformitet.

Tankekors: Det sies at terrorens formål er å skape frykt. Er det ikke da underlig og paradoksalt at de som styrte samfunnets reaksjon på vår egen katastrofe – spilte på borgernes frykt, og omsatte det i frykt for de med illojale meninger?

Dette var det motsatte av ånden i 22/7-kommisjonens rapport, som ville ha alle kort på bordet: kun sannheten kan beskytte oss.

Med andre ord: Beredskap forutsetter årvåkenhet. Konformitet er det motsatte. De som utsettes for den ser bare det man vil se.

Illusjoner

De som sitter på toppen og styrer tror de har oversikten. De tror de sitter med nøkkelen, forståelsen. I virkeligheten består byggverket av illusjoner.

Hvis man ser på dagens Europa må man spørre: Hvor langt vil makteliten være villig til å gå for å forsvare sine illusjoner? Ganske langt. EU viser i økende grad vilje til kontroll med meninger. Trykket øker.

Også på de som sitter på ledernivå.

Hvilket reiser spørsmålet: hvor mye kan man forvente at ledere som Anne-Karin Kolstad i Actis skal forstå? Hvis et menneske skulle ta inn all denne informasjonen, dette gigantiske spillet, ville hodet sprenges på de fleste. Jobben ville bli umulig.

Så skjer det noe utenfra som virkelig sprenger alle rammer og rammer alle. Terroren er en slik nådeløs øks, en detonasjon i kropper og sinn, sosiale som individuelle. Tusenvis rammes direkte, og Anders Breiviks ugjerning er så stor at den kjennes i land langt borte.

Det var det han ville.

Fienden

Landet settes i unntakstilstand. Det er forståelig. Kaoset. Medmenneskeligheten. Men så oppstår jakten på den eller de skyldige, og her er det man slår inn på et spor, hvor man gjør mennesker med legitime meninger ansvarlig for illegitime handlinger. Det er farlig i et demokrati. Det antagoniserer – gjør fiender – av den delen av befolkningen som har disse meningene.

Det er i denne betydningen at Anfindsens og Ulsteins saker er viktige for vårt demokrati.

At nrk.no og nettavisen.no legger ut en fyldig og saklig nyhetssak om Ulstein, er et lite tegn på at noe rører på seg. Men etterslepet er stort.

 

 

Ukeavisen Ledelse tok først hull på saken: http://www.ukeavisenledelse.no/nyheter/arbeidsliv/-jeg-ble-presset-ut-av-jobben/

Les også

-
-
-
-
-

Les også