Sakset/Fra hofta

Professor Bernt T. Oftestad slo ordentlig med døren da han forlot Menighetsfakultetet. Det er ikke spesielt dristig å spå at avskjedsforelesningen vil bli historisk.

I et strålende opplyst rom – det nye Norge – på vei mot en strålende fremtid, lever en underskog, av undertrykte problemer, som alle vet om og kjenner til, men ikke kan eller tør uttrykke.

Ikke alle kan følge Oftestad i hans ideologiske tilbakeblikk og analyser. På alle er på en eller annen måte berørt av det han beskriver: omdannelsen av Norge fra én nasjon til mange, som skal leve fredelig sammen i det største idealistisk prosjekt i historien. Tilnærmet.

Vårt selvbilde vokser med hver eneste innvandrer. Slik Stalin stampet stålverkene opp av jorden i Sibir, stamper nå sosialdemokratiet frem kontor og kulturbygg i Bjørvika og Tjuvholmen. Vi ser bokstavelig talt det nye Norge vokse frem når vi dukker frem av Ekeberg-tunnelen og skuer ut over Bjørvika. Rent bortsett fra at det står Price Waterhouse og tilsvarende på byggene. Blir vi ikke stolte? Norge skal få én million nye innbyggere i løpet av 16-18 år. Har noe lignende skjedd før? Dette er et tempo som hentet fra femårsplanene i Sovjet.

Likevel har vi blandede følelser.

Oftestad har våget å gå inn i de dypere problemene rundt denne rasende forandring, fordi den bunner i noen vedtak, og valg. Man kan gjerne si det er gjort i halvsøvne, men de er truffet og konsekvensene rulles ut daglig.

Det mest spesielle er at mediene ikke omtaler disse forandringene annet i positive ordelag og drømmer om et Manhatten på Nesoddtangen.

At forandringene utsetter samfunnet for store belastninger, synes opplagt. Det at man kun kan snakke om dem på en spesiell måte, er uvant og fremmed.

Oftestad konstaterer noe enhver oppegående person kan se: Utøya ble spent for en politisk vogn. Det var sikkert uunngåelig når målet var politisk og uskyldig på en gang. Men mangel på hemninger og motforestillinger er påtagelig.

Oftestad mener Norge er på vei inn i en ny epoke. Sosialdemokratiet forutsetter plikter og rettigheter, og en sterk sammenhengskraft. Det som nå vokser frem er noe annet.

Nå skal det i parentes bemerket sies at prinsippene som hersker i økonomien et stykke på vei er løsrevet fra det multikulturelle. Penger er penger. Men det er bare oljeøkonomien som gjør oss i stand til å ignorere økonomiske tyngdelover. Slik blir oljerikdommen en boomerang.

Norge konkurrerer med svenskene om å bli det mest utopiske samfunn i verdenshistorien. Dette kan sies med straight face, man ser ingen connection til det 20. århundres ideologiske katastrofer.

Det gjør Oftestad.

Multikulturalismen er en sosialfilosofisk konsepsjon som foregir å svare adekvat på den utfordring, som er gitt med det kulturelle og religiøse mangfold i dagens vestlige verden. Som sådan er multikulturalismen blitt en hegemonisk ideologi, opprettholdt og vedlikeholdt av makteliten – i de politiske partier, massemedia og akademia. Men samfunnet kan ikke bare være «multi». Det må også ha, som vi tidligere har vært inne på, en viss enhet eller homogenitet om det skal fungere. Makteliten er innforstått med det. Og den setter sine krefter inn på å utvikle enhet i samfunnet – men en ny enhet på sekulariseringens, identitetspolitikkens og multikulturalismens premisser. Det er poenget i det jeg kalte Utøya-prosjektet

Det alvorlige er at den herskende eliten for å oppnå sitt mål må avkristne Norge. Det er en prosess som har pågått i lang tid, men den har skutt voldsom fart de siste tyve år.

Den kristendomsfiendtlige holdningen er blitt mer uttalt. Samtidig er kirken blitt tam og politisert.

Dermed får den som går i opposisjon mange fiender. Selv innen konservative kristne rekker skutter man seg, søker mot midten og søker varmen fra flokken.

De som vender seg mot kristendommen, eller rettere: Kristus, har helt rett. For som Oftestad skriver:

Kristendommen er en hindring for realisering av dette antropologiske ideal for selvbestemmelse.

I gamle dager, dvs. for bare 50 år siden, sa man at mennesket skal lyde Gud mer enn mennesker. Det var hva vi lærte på skolen, hørte i radio og ble innprentet av voksne. Hvilke barn lærer dette i dag?

Stort kortere kan ikke et lands forfall oppsummeres.

For hva betyr det at mennesket skal lyde Gud mer enn mennesker? Det er ikke noe enkelt svar. Det avhenger av samvittighetens røst. Men det avhenger av at samfunnet gir individet rom for å si nei.

Den siste debatten om reservasjonsretten til leger viste oss politikere og byråkrater som ikke en gang ville anerkjenne eller forsto problematikken. For dem er samvittigheten en privatsak.

Man kan godt være uenige med legene som vil reservere seg, og likevel anerkjenne at deres samvittighet er et viktig ankepunkt.

Er Norges lover til enhver tid hevet over Guds lov?

Da angrepillen kom ble den omhegnet med restriksjoner, og skulle kun utskrives av lege. Så lett skulle det ikke være å spyle et befruktet egg ned. Nå selges pillen på bensinstasjoner og mange tusen unge jenter bruker den som prevensjon, for sikkerhets skyld.

Dette er politiske vedtak. Det er myndighetenes valg. Blir det dermed automatisk moralsk høyverdig og riktig?

Denne mangel på debatt om så alvorlige spørsmål sier noe om medier og politikere. De ignorerer det som har vært samvittighetsspørsmål i vestlig historie til alle tider. De har simpeltheten avskaffet dem.

Derfor blir redaksjonene redde når de støter på en kjetter som Oftestad.

Lise Marit Kalstad fra den kristne avisen Vårt Land turte ikke annet enn å skandalisere Oftestad: Sidestiller Utøya med forfølgelse av kristne.

Per Anders Todal forstår mindre og mindre av Oftestad jo mer han snakker med ham: «Eg seier ikkje at samfunnet er totalitært no, men det er i den retninga det går.»

Når en journalist blir provosert av objektet og stiller samme spørsmål igjen og igjen, har både han, Dag og Tid, og målsaka et problem.

Journalistene har ikke lenger forutsetninger for å forstå det Oftestad sier.

(Even Gran i Fri Tanke gir faktisk et objektivt og saklig referat av forestillingen, helt ned til avslutningen: MF-professor går av med et smell:
– Norge er en sekulær konfesjonsstat
)

Massakrer alá Utøya rammer jevnlig kristne, familier og enkeltpersoner, i en rekke land: Pakistan, Egypt, Tyrkia, Nigeria for å nevne noen. Den politiske makteliten i Norge har aldri vært særlig opptatt av forfølgelsen av de kristne. Og ond og brå død har mange opplevd før 22.7.

Dette var sant også før Utøya. Vi vil ikke ta massakrer og forfølgelse av kristne inn over oss. Det er ubehagelig, liksom det var ubehagelig å høre om jødeforfølgelser i tredveårene. Det stilte spørsmål ved vårt forhold til stormakten Tyskland, til vår egen religion, og det ville koste å forsvare jødene. Vi lot det heller være. Slik er det med dagens kristne.

22/7 kunne være en bro til andre menneskers lidelser: tenk bare på hva folkene på Balkan har gjennomlevd de siste tiår. Norge har vært forskånet, men deler nå en erfaring med mange andre.

Perspektivet kunne vært annerledes.

I stedet gikk man raskt på jakt etter de som mente noe likt med ABB. Her står selvmotsigelsene i kø.

etter 22.7 avdekket et demokrati, der ledende politiske krefter prøver å skrinlegge og undergrave sitt eget frihetsideal. Dels ved krav om å begrense ytringsfriheten, dels ved å omfunksjonere den borgerlige offentlighet slik at den bli et instrument for sikring av etablert ideologisk makt. Det bemerkelsesverdige er at man på den måten søker å beskytte og verge nettopp demokratiet, dvs. å verge det mot seg selv. Stort dugeligere kan det ikke dokumenteres at krisen er ideologisk-strukturell og fundamental.

Totalitært demokrati?

Oftestad mener at Det nye Norge er en ny konfesjonsstat, tuftet på sekularismen og likhet mellom ulike identiter.

Dette kan problematiseres. Sosialdemokratiet er fiendtlig til kristendommen som aktiv motspiller, som en autonom kraft, men forbausende tilpasningsdyktig til islam. Det er som det religiøse suget finner en erstatning i det fremmede.

Dette er noe vanlige borgere registrerer med undring. Man har nedkjempet alle kristne mørkemenn og faller om halsen på de nye. Man tor man skal temme dem. Noen synes også å flørte med underkastelse. Det er også en slags tilfredsstillelse.

I balansen mellom underkastelse og aggresjon mot egen bakgrunn, ligger mye usunt. Det er god gammel 68’er ideologi, og det skvalper av gammel europeisk nihilisme.

Oftestad er helt korrekt på at den nye ideologien krever underkastelse og konformitet.

Men begrepet «totalitært demokrati» er problematisk.

Den nye konfesjonsstaten som nå trer tydeligere og tydeligere frem, har sin ortodoksi, sin kjetterlovgivning og sine storinkvisitorer. Man vil sikre friheten, men i realiteten er man på vei mot det som har blitt kalt det totalitære demokrati. Vi er nylig blitt minnet om det ved at legers og helsepersonellets samvittighetsfrihet i forhold til abort snart er en saga blott.
..

For det første må man ikke la seg forføre til å tro at denne staten er religiøst og ideologisk nøytral. Den ser relativistisk på religionene, avviser på prinsipielt grunnlag deres sannhetspretensjoner, blir i siste instans agnostisk/ateistisk, men kan administrativt gi religionene en positiv kulturell, sosialpsykologisk funksjon, så lenge de ikke truer sekularismens supremati.
..
Man ser samfunnet som selvkonstituert, i prosess – på vei mot utopien.

Ordet totalitær svirrer gjennom luften og brukes for lettvint av mange. Det bør forbeholdes virkelig totalitære ideologier.

Kanskje man med et slikt ord ønsker å bemerke at ideologien i vårt samfunn har et preg av «über», av å være too much. Jeg ville heller betont et futuristisk tempo og selvmotsigelser: det multikulturelle prosjekt selvdestruerer. Motsigelsene er for store og sterke og endringene skjer for fort til at man har noe håp om å lande på føttene.

Selvsagt inngår undertrykkelse av ytringsfrihet som et viktig moment. Slik hemmes demokratiets selvkorrigerende funksjon.

Det er viktig ikke å normalisere Anders Behring Breivik. Oftestad gjør ikke det, men tillegger ham et rasjonelt motiv. Særkjennet ved ABBs prosjekt er galskap. Det ville være tragisk om de som kritiserer det multikulturelle prosjekt ikke ser denne galskap for hva den er. Hvis man tillegger ham politiske hensikter og en mening vil det skygge for hans virkelige budskap: demonien og ondskapen, og den har større tiltrekningskraft enn man skulle tro.