Kommentar

Verden er plutselig blitt så mye yngre. Flere tusen års historie har brutalt blitt rykket opp ved roten for å gjøre plass til det nye samfunnet. På kalenderen står det at vi befinner oss i år 2015 etter Kristi fødsel, men i virkeligheten befinner vi oss i år 226. År 226 etter menneskerettighetene. Utgangspunktet for vår sivilisasjon var en gang en mann som mente lite om samfunnet rundt seg, men han var en mann som kom med et kjærlighetsbudskap, et frelsebudskap, håp, og en formaning om at menneske er ansvarliggjort av Gud overfor sin neste. Det er vanskelig å tenke seg et bedre utgangspunkt for en sivilisasjon, men det synes ikke våre ledere. Norske elever undervises i eldre historie i 56 timer i løpet av andre trinn på videregående, og null timer på ungdomsskolen. Læreplanen fokuserer på demokratiets egenhistorie forstått som en utvikling fra nedskrivningen av menneskerettighetene i 1789 til våre dager. Det kristne Europa er helt ute av bilde. Det pågår en historierevisjon for å gjøre plass til det nye.

Edmund-Burke-portrait-006

Da Edmund Burke kritiserte den franske revolusjonen i sin bok Reflections on the revolution in France fra 1790 kritiserte han revolusjonen vel så mye ut fra en kristen overbevisning som en politisk. Burke så revolusjonen som en forgudelse av den menneskelige maktvilje og troen på det perfekte samfunn der menneskene skulle få sin forløsning. Mot dette satte han kristendommens tro på det syndige menneske og det derfor ufullkomne samfunn. For Burke var politikk et verdslig anliggende, et nødvendig onde der den menneskelige maktviljen i størst mulig grad måtte begrenses. Hos Burke eksisterer det ingen frelse i det menneskeskapte samfunn. Frelsen er Guds alene.

Krarup_393564a

Den danske teologen og politikeren Søren Krarup har i sin kristendomsforståelse sterkt betont at kristendommen i all korthet er forkynnelsen av at det enkelte menneske er ansvarliggjort av Gud i forhold til sin neste, og ikke for hele verden eller hele menneskeheten. Menneske er ansvarlig for sitt nærmeste medmenneske, og kun her ligger et menneskes oppgave. Kun i denne oppgave avgjøres et menneskes liv. Hos Krarup er det onde å svikte ens neste og det konkrete og nære. Krarup henviser til evangeliet som sier: ”For hva gagner det et menneske om han vinner hele verden, men tar skade på sin sjel?” (Matt:16:26). Fordi menneske har en sjel er menneske ansvarliggjort og har fått en samvittighet, og å gjøre skade på sin sjel kun for å søke makt betyr å oppgi seg selv som menneske.

Derfor er kristendommen i sitt vesen apolitisk og antitotalitær. Jesus var en mann som fullstendig avsto fra å søke politisk makt. Han var så langt unna å bruke fysisk makt at han helt motstandsløst overga seg til yppersteprestenes håndlangere. Hans lære kan overhode ikke brukes politisk. Det kan ikke bygges domstoler på en fordring om å ikke dømme. Det kan ikke bygges et militærvesen på fordringen om å elske sin fiende og det kan ikke bygges politivesen på fordringen om å vende det annet kinn til. Det eneste politisk konsistente man kan utdrage fra Jesu forkynnelse er at man aldri kan hevde å ha Gud på sin side i en politisk handling. Det betyr ikke at det ikke er forskjell på godt og ondt i politikk, men man skal ikke rettferdiggjøre seg med å hevde å ha Gud på sin side.

Kristendommens apolitiske karakter og dens betoning av ansvaret overfor nesten gjør at den avviser alle politiske systemer og ideologier som vil oppheve ansvaret for nesten. Forholdet til nesten er ikke et spørsmål som kan løses politisk, her må menneske svare selv, og alle ideologiske forsøk på å la staten svare på vegne av enkeltmennesket er en opphevelse av enkeltmenneskets ansvarlighet. Og nettopp her ligger Burkes avvisning av den franske revolusjonen. Burke sier nei til Robespierre fordi han tror på det ansvarliggjorte menneske og på Gud, og ikke på allmennviljen.

Nettopp derfor har kristendommen vært lagt for hat og forfulgt av totalitære ideologier og ideologer som har søkt menneskets forløsning i det menneskeskapte samfunn. Her går det en linje fra Robespierre til kulturradikalerne rundt 1870 til Lenin via 1968 til dagens multikulturalister.

Søren Krarup skriver:

” Kærlighed til næsten er altid og kun en kærlighed til det nære, nærmeste medmenneske, mens kærlighed til menneskeheden er kærlighed til en ide og derfor et finere ord for at svigte næsten.”

I sviket og tapet av seg selv ligger raseriet mot kristendommen. Den indre stemmen som forteller deg at du på tross av dine flotte idealer svikter nesten. Vi kan se det på noen av våre politikere når de med påtatt entusiasme sier at Oslo skal få 200.000 nye innbyggere de neste ti årene, og med falsk stolthet proklamerer at Oslo er den mest attraktive byen i Europa. Vi ser bare så altfor godt at det ikke noen ektefølt entusiasme. Det er noe hardt og innbitt over dem.

I den nye tidsregningen er det kun kjærlighet til ideen som gjelder. Hensynet til nesten og individets ansvarlighet må vekk for at det nye samfunnet skal skapes.