refugees-welcome

 

– Jamen, det var urettferdig, Stalky!

– Du store himmel! Du har vært her på skolen i seks år og venter enda rettferdighet. For en kraftidiot du er.

Rudyard Kipling, “Stalky & Co”

 

I et innlegg i Minerva spør teolog og seniorrådgiver for Bispemøtet, Åste Dokka, hva vi egentlig skal med kristendom. Dokka anser seg for å tilhøre den “kritiske og progressive delen av Den norske kirke”.

Problemet hun tar opp er egentlig litt av et mysterium, for det er ingenting i veien med den nye teologien, får vi vite, den er business as usual. For å beholde bibeltekstenes relevans har prestene arbeidet med tekst og kontekst på nytt og på nytt, skriver hun:

“For å kunne si det samme, må man hele tida si det på nye måter.”

Dagens prester er dessuten fullstendig klar over Bibelens mange selvmotsigelser, og de er alle sammen vel kjent både med teologisk og ateistisk religionskritikk. Vi snakker altså om en generasjon

ANNONSE

“opplyste mennesker som har vært gjennom en akademisk og eksistensiell lutring som preger både troen og forkynnelsen.”

Oppskriften på en relevant folkekirke i postmodernismens tidsalder er med andre ord fulgt til punkt og prikke. Likevel opplever Dokka et meningstap som synes å være av fundamental karakter. Hun sier selv at hun går ofte i Kirke, og ut fra egen erfaring setter hun så fingeren på problemet i et avsnitt som det er verdt å gjengi:

Men det hender jeg går ut av en gudstjeneste forrettet av en av Oslos mange sympatiske prester, og tenker: Hva skjedde nå? Var det egentlig kristendom vi drev med der inne, eller var det heller et sakralt medlemsmøte i Fremtiden i våre hender? Skiller liberal protestantisme seg vesentlig fra gode krefter innen sekulær humanisme? Det er kanskje bare en litt mer pompøs utgave med et oppstyltet språk.

Skiller liberal protestantisme seg vesentlig fra gode krefter innen sekulær humanisme?

Kritikken som ligger begravet i dette spørsmålet er interessant. Dokka antyder selv at løsningen finnes i en liturgi som i større grad konsentrerer seg om begreper som nåde og synd, og hun nærmer seg dermed det avgjørende spørsmålet: Hva er kristendom? Likevel synes ikke den moderne teologens analyse å stikke spesielt dypt. Hva er den bakenforliggende årsaken til at gudstjenesten oppleves meningsløs? Det får vi ikke vite noe om.

Spørsmålet er om teologens eget mentale univers sperrer for hennes evne til å se problemet i en større sammenheng. Kan det være at det Dokka selv oppfatter som “gode krefter innen sekulær humanisme” ikke bare blir en avsporing, men faktisk står i veien for det som kristendommen egentlig handler om? Vi trenger ikke lete spesielt lenge for å finne eksempler som med fordel kunne vært problematisert også i et teologisk perspektiv.

Kirkelig humanisme

Biskop Atle Sommerfeldts utspill i avisen Vårt Land 28.6.2016 er illustrerende for en type humanistisk liberalisme som i dag dominerer Den norske kirke, og som i høyeste grad også angår det problemet som Dokka tar opp. Biskopen maner til mobilisering mot den “lutherske kirkes grunndefinisjon av synd”, hvilket burde få enhver kristen til å sperre øynene opp. For hva er det? Jo, det er den “nasjonale innkrøkethet” som kommer til uttrykk i folkelige protestaksjoner som Brexit. Folkets selvbestemmelsesrett er med andre ord blitt til selve grunnsynden i Europa.

Sommerfeldt spiller på et velkjent repertoar. Det er det samme mantraet som har vært 68-ernes foretrukne varemerke siden Lars Gule satte fra seg ryggsekken med dynamitt i Libanon, og i stedet bekjente seg til troen på en objektiv rettferdighet i form av universelle menneskerettigheter.

Denne rettferdigheten er ikke smålåten, den har globale ambisjoner og Sommerfeldt deler den inn i følgende kategorier: klimarettferdighet, flyktningerettferdighet og fattigdomsrettferdighet. Skal vi tro biskopen er det de kristnes ansvar å sørge for det jordiske paradis, ettersom kristne, hvite menn fortsatt har kolonitidens synder å svare for.

Det handler først og fremst om følelser. Det nasjonale står selvsagt i veien for den ansvarsfølelse som Sommerfeldt spiller på (“de aller rikestes interesser”, “tonen i debatten”, etc.), og som han tydeligvis mener må utvikles blant menigmann. Nasjonalisme appellerer til feil instinkter og er derfor en vederstyggelighet det automatisk må tas klar og ubetinget avstand fra.

Biskopen ønsker seg både andre følelser og en annen kultur. Sistnevnte i form av en ny internasjonalisme som vil løse all verdens utfordringer:

Når den europeiske understrømmen av ekskluderende nasjonalisme nå øker i omfang og legitimitet, krever det at kirkene fremstår som kraftsentre for en annen kultur. Det er en kultur som er forankret i vår identitet som et forpliktende fellesskap for alle mennesker og folkeslag og de mange konkrete erfaringene av hvordan dette beriker mennesker og samfunn.

Dette er humanismens bekjennelse i kirkelig drakt: Internasjonalisme!

Jo mer fullkomment idealet er, desto mer berettiger det forkastelsen av den konkrete virkelighet, minner den franske filosofen Jacques Ellul oss om. For de aller fleste handler virkeligheten fortsatt om kjærlighet, først og fremst til ens egen familie, men også til ens eget fedreland. Og ettersom all ekte kjærlighet bare finnes i relasjon til noe bestemt, dreier det seg følgelig også om et konkret forpliktende forhold.

For den selvrettferdige biskop reduseres dette til nasjonalisme og fremmedfrykt, det engelske syndefall så å si. Derfor er det heller ingen sympati med vår tids EU- og innvandringsmotstandere å spore hos Sommerfeldt. Han skriver seg inn under den samme kulturradikalisme som har blitt toneangivende for en elite og som har innført forakt for den alminnelige nordmann. Nasjonal selvoppgivelse og en masseinnvandring som savner historisk sidestykke har blitt resultatet.

Man må derfor ikke innbille seg at biskop Sommerfeldts angrep på den folkelige engelske protestbevegelse som kom til uttrykk gjennom Brexit, er noe forsvar for demokratiet, selv om han muligens tror det selv. Det biskopen ønsker seg mest av alt er ro, i form av en overnasjonal orden tuftet på abstrakte rettferdsidealer av den typen som kan utledes av FNs menneskerettigheter, og som er videreutviklet gjennom EUs eget massive menneskerettighetsregelverk.

Men ro og orden hører hjemme kun ett sted, som Grundtvig sier: På tukthuset! Og demokrati er ingen sjablong man som Banksy kan spraye på en husvegg og som beboeren deretter smykke seg med. Folkestyre betyr i virkeligheten uopphørlig bevegelse.
 

refugee-welcome
Foto: Kirken har sluttet seg til en bevegelse med et umiskjennelig venstreorientert preg. Den er for flyktninger, og gjør ikke noe forsøk på å skille på hverken folk eller kulturer eller religioner. Forsvar for egne trosfeller står langt ned på listen, selv om de lider forferdelig. Konsekvensetikk står ikke høyt i kurs og er et tegn på egoisme. Mangel på andre meninger gjør at “bevegelsen” blir stadig mer ensidig.
 

En dansk protest

Samme type sentimental humanisme og svermeri for abstrakte idealer som det vi finner hos Sommerfeldt og Den norske kirke, var det den danske presten Nils Iver Heje tok avstand fra allerede i 1924. Da hadde han fått nok av KFUM-kristendom og Oxford-bevegelse. Hans intellektuelle oppgjør samlet en krets yngre kandidater og studenter – det som skulle bli forløperen for det danske, teologiske tidsskriftet Tidehverv – en bevegelse som har hatt, og fortsatt har, stor innflytelse både på dansk teologi og offentlighet. Sentralt for tidsskriftets intellektuelle tilnærming står først og fremst Martin Luther og Søren Kierkegaard, men også andre forfattere som evnet å beskrive menneskelivets alvor og dybde har hatt betydning: Fjodor Dostojevskij, Jacob Knudsen, Sigrid Undset.

Tidehverv var et teologisk oppgjør, men samtidig et kulturelt opprør, skriver den konservative presten og folketingsmannen Søren Krarup i sin pamflett om bevegelsens tilblivelse. Han er inne på noe viktig som har overføringsverdi til norske forhold. Teolog Åste Dokkas kritikk blir neppe relevant før den utvides og inkluderer de kulturelle betingelser som har påvirket Den norske kirke gjennom årtier. Den inspirasjonen vil hun neppe finne i Norge.

Også Norge har hatt sine dissenterbevegelser, men disse har vært åndelig mer enn intellektuelt forankret. Kristendommens forhold til kulturen, og vice versa, har de ikke vært nevneverdig opptatt av. Kulturkritikk har de i alle fall ikke nådd ut over sine egne kretser med.

Kristendom og politikk

For Tidehverv-bevegelsen ble kristendommen den sekulære humanismens motsetning og utpekte motstander. Hvorfor? Fordi denne ideologien nødvendigvis ender opp med å dyrke mennesket i stedet for å tro på Gud. Sekulær humanisme ble derfor aldri noe eksempel på “gode krefter”, men i stedet sett på som innbilskhet som bidrar til å forvanske kristendommen. Den motarbeider sann tale om menneskelivet og om helt sentrale temaer som nåde og synd og ansvar – det vil si plikten som følger med kristendommens frihet.
 

krarup
 

Forholdet mellom kristendom og politikk er interessant i den sammenheng, og Dokka berører dessverre ikke dette temaet i sin kritikk. Tidehverv-presten Krarup peker på at det ikke finnes en særlig “kristelig” måte å innrette verden på, og at kristendommen heller ikke er en bestemt from moral å leve etter. For Krarup er kristendommen Guds absolutte og avgjørende ord, som setter mennesket fri fra all fromhet og moralisme, samtidig som det setter mennesket i skyld og ansvar. Skylden og ansvaret er det imidlertid ikke opp til biskoper å bedømme, men Gud.

I stedet for å være en befaling til det enkelte menneske, finnes det nok av eksempler på der kirken utlegger Bibelens nestekjærlighetsbud både som politikk og som klam moralisme. Dette er noe selvgode mennesker praler med, hevder Krarup, og mener det har fint lite å gjøre med en befaling som nettopp forbyr mennesket å dyrke seg selv og alle sine følelser og opplevelser.

Samme type illusjonsløshet som ligger i budet om å elske sin neste i stedet for seg selv, kommer forbilledlig til utrykk i Rudyard Kiplings politisk ukorrekte beretning fra kostskolen The United Services College i kystbyen Westward Ho! Den kan oppsummeres i tre av versene i beretningens prolog:

And we all praise famous men–
   Ancients of the College;
For they taught us common sense–
Tried to teach us common sense–
Truth and God’s Own Common Sense,
   Which is more than knowledge!

Each degree of Latitude
   Strung about Creation
Seeth one or more of us
(Of one muster each of us),
Diligent in that he does,
   Keen in his vocation.

This we learned from famous men,
     Knowing not its uses,
When they showed, in daily work–
Man must finish off his work–
Right or wrong, his daily work–
   And without excuses.

 

Synd tappert! sier Krarup med referanse til disse versene. Og det er i så fall hva engelskmennene har gjort ved sin Brexit. Den generasjonen som ikke har blitt opplært til å se Kiplings forfatterskap som et tvilsomt produkt av imperialismen, har nok heller ikke glemt den moralske oppdragelse som finnes bøkene hans, og som er like aktuell i dag som da det ble skrevet.

Løgnen

Avstanden er utvilsomt stor mellom den lutherske kallsetikk som kan utledes fra Kiplings “Stalky & Co” og den progressive idealisme som biskop Sommerfeldt navigerer etter. For kostskoleguttene er “den skamløse urettferdighet” en realitet de må forholde seg til, og det uten å miste motet. Moralen er illusjonsløs og undergraver både forestillingen om en objektiv rettferdighet og ideen om at mennesket kan frelse seg selv ved hjelp av sine gode gjerninger. Man må nøye seg med å holde kruttet tørt og stole på Gud, som Frelsesarmeens grunnlegger engang sa. Sånn sett handler kristendommen i bunn og grunn om noe helt annet enn fraser om medmenneskelighet. Den handler om det enkelte menneskets forhold til Gud.

Hva er så årsaken til at gudstjenestene i Den norske kirke ender opp som studier i politisk fromhet og sammenliknes med et “sakralt medlemsmøte i Fremtiden i våre hender”? For nok en gang å låne Sørens Krarups formulering i forsøket på å formulere et mulig svar: Den norske kirke har i alt for vid utstrekning vært opptatt av å spille med på samtidens toneangivende melodi om humanitær idealisme enn å forkynne evangeliet. Derfor har vi biskoper som vil oppheve nasjonalstatens grenser i Guds navn, konfirmanter som i misforstått nestekjærlighet ber om at Donald Trump aldri må bli president og prester som i relativismens og religionslikhetens navn foretrekker å lese fra koranen i stedet for å holde kristendommen i hevd. Ingen av disse følelsesladde, menneskelige ønsker handler om kristendom.

Løgnen dyrkes med andre ord også på det sted hvor eneste oppgave og eksistensberettigelse er å dyrke sannheten, konkluderer Krarup. Kanskje er det her Kirkens problem ligger.
 

slag.minerva.om

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629